Notre Dame vs. Finansdepartementet

Eiketrærne som ble brukt i Notre Dames takstol – takets "rammeverk" – var minst 100-150 år gamle da de ble hogd. Så lenge måtte de vokse for å bli kraftige nok. De var likevel ikke regnet som spesielt gamle trær da katedralen ble bygget på 1100-1300-tallet. Så sent som på 1600-tallet ble eiker i Frankrike hogd da de var 250-300 år. Siden den tid har hogstalderen gått ned i tråd med at vi systematisk har gjort tid til penger overalt i samfunnet gjennom nåverdiberegning.

Nåverdiberegning handler om å sammenlikne inntekter og utgifter på tvers av tid. De fleste av oss synes ikke at 100 kroner i morgen er like mye verdt som 100 kroner i dag. Økonomene sier at vi diskonterer framtidige inntekter. Det er jo i utgangspunktet fornuftig å gjøre for myndighetene også, for å vurdere om det er bedre for den kollektive velværen å investere i noe langsiktig framfor å bruke pengene nå. Er det for eksempel bedre å bruke noen milliarder på en ny jernbanelinje som blir klar om ti år enn å bruke dem i dag på skattelette eller andre løpende utgifter? I dag anbefaler Finansdepartementet å gjøre disse sammenlikningene mellom nytte i nåtid og framtid gjennom en årlig diskonteringsrente på 4 % når risikoen ved et prosjekt er lav (og det dobbelte når den er høy). En rente på 4 % betyr at en nytte på 100 kroner som vi får først om et år bør regnes som like god som en nytte på 96 kroner som vi får i dag. Og så videre.

Problemet dukker opp når tidsperspektivet blir på flere tiår: Planter du en eik i dag med plan om å hogge den for å bygge katedral om 150 år, og du antar at du får 100 000 kroner for den da, er det etter Finansdepartementets logikk det samme som om du skulle få – hold deg fast – 279 kroner i lomma i dag.

Å la noen trær stå mer enn 100 år har vært elementær kunnskap i århundrer for forstmennene som forvaltet skogene eid av kirken, universiteter og andre institusjoner med bygninger som trengte kraftige bjelker en gang i blant. I norsk forvaltning synes tanken helt fraværende. Enhver økonomisk beregning vil vise at det er mer rasjonelt å kjøpe eikebjelker på det åpne verdensmarkedet dersom det skulle trengs i framtida. Eventuelt at teknologiske framskritt ville gjøre eikebjelker avleggs. For hva er vel galt med stålbjelker? Så kan det plantes rasktvoksende trearter i stedet - fram til skogen blir aktuell for eiendomsutvikling.

Dagens måte vi beregner nåverdi på er ikke bare et problem for alle som er glad i gamle trær og katedraler. Den er grunnleggende problematisk i kampen for klima og miljø: Modeller med "normal" nåverdiberegning bygger ikke på at vi har lånt kloden av våre barn, men på at det er riktig av oss å selge våre barns framtid på billigsalg. Der ligger selvsagt problemet for veldig mange løsninger for å hindre klimaendringer og ressurssløsing generelt: Vindmøllene, solcellene og trelagsvinduene koster mye i dag men gjør sin nytte nesten gratis når de først er på plass. Med kull- og gasskraftverk, diesel- og bensinbiler er det motsatt: Relativt billige å kjøpe, dyrere i drift.

Selv uten klima- og miljøkrise er det etisk forkastelig å prioritere framtidige generasjoners velvære lavere enn vår egen. At vi foretrekker 100 kroner i dag framfor i morgen, eller å bli ferdig med husbyggingen i år framfor om ti år, handler om at vi vet at vi en dag skal dø. Så hva blir analogien hvis vi legger til grunn at samfunnet også har en tidspreferanse for "nu-et"? Jo, som Stern-rapporten fra 2006 om de økonomiske sidene ved klimaendringer, forklarer: Den eneste etisk forsvarlige grunnen til å diskontere framtidige generasjoners velvære, er muligheten for at menneskeheten går under.