Norge sett fra 2026

Merk: Alle personer er fiktive.

Jeg skal ikke logge meg på jobb før kl 9, men etter at jeg nylig bikket 50 føler jeg ikke lenger for å ligge og dra meg i senga. Jeg setter over kaffe på den ti år gamle trakteren som jeg klarte å reparere med litt hjelp på den kommunale fiksefesten året før. Jeg koker grøt for kona og meg. På gamlemåten. Mikroen var det første vi ble kvitt da koronaen traff for fem år siden. Plutselig var det slutt på 45 minutters pendling til jobb, og barna levde uansett sine egne tenåringsliv, så med ett slo det meg: Om det er noen i moderne tid som har hatt så mye overskudd til å ta seg tid til langsom grøtkoking, så er det jeg.

Til slutt valgte hun å begynne på den nye sykepleierutdannelsen i Sandnessjøen

Mens jeg rører rundt, ser jeg på en video datteren min har sendt meg fra Sandnessjøen. For tre år siden hoppet hun av studiene i kommunikasjon og reklame. Pandemien hadde akselerert den norske reklamebransjens fall, som Google, Facebook og de andre digitale plattformenes inntog hadde startet. Nye norske reklameforbud mot klimafiendtlige varer og tjenester hjalp verken på omsetning eller omdømme. Til slutt valgte hun altså å begynne på den nye sykepleierutdannelsen i Sandnessjøen. Det var ett av de mest håndfaste resultatene av rapporten fra Solberg-regjeringens distriktsdemografiutvalg, som Victor Norman la fram i 2020. For å stanse distriktenes langsomme drift fra gamlehjem mot kirkegård, gjaldt det å gi ungdom førstehånds erfaring med distriktene, og å skape framtidsrettede arbeidsplasser der. Godt hjulpet av pandemiens ufarliggjøring av fjernundervisning (først og fremst for professorene som nødig ville ukependle fra sine hjem i Oslo, Bergen og Trondheim) og fortsatt høye boligpriser i de største byene, startet en vridning av studieplasser i retning av mindre byer i distriktene.

Det grepet gjør det nå lettere for byer som Sandnessjøen å takle stoppet i oljeleting som den ferske mindretallsregjeringen bestående av Ap og Sp er blitt enige med SV og MDG om. Det var ikke noe folkekrav at Erna i fjor høst skulle gå av etter 12 år, men de fleste så det som naturlig etter at Raymond Johansen hadde klart å gjenetablere Ap som det største opposisjonspartiet. Stopp i oljeleting var en kamel som i løpet av de siste årene var blitt stadig mindre grønn og stadig mer samfunnsøkonomisk forsvarlig, og som Johansen endte med å svelge for å få til et regjeringsskifte.

Statsminister Johansen vil bygge, Høyre-leder Isaksen vil holde igjen

Markedet for kontorlokaler har kollapset etter at normen for kontorarbeidere er blitt å jobbe 2-3 dager hjemmefra hver uke.

Etter videoen fra datteren min hører jeg på nyhetene. Statsminister Raymond Johansen debatterer med den enda ferskere lederen for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, om utbygging av veier og jernbane. Bakgrunnen er at bygg- og anleggsbransjen har blitt drastisk redusert siden 2020. Markedet for kontorlokaler har kollapset etter at normen for kontorarbeidere er blitt å jobbe 2-3 dager hjemmefra hver uke. I det som pleide å være rushtid, får du nå alltid sitteplass på toget og med litt hjelp av algoritmer på telefonen klarer de aller fleste å styre unna kø på veiene. Dermed forsvant begrunnelsen for nye veiprosjekter rundt de store byene, og for nye tunneler for t-bane og jernbane under Oslo sentrum. I utgangspunktet er det vel og bra for kontorbedrifter og offentlige budsjetter, men problemet er arbeidsledigheten i bygg og anlegg – og Sp har i regjering fått gjennomslag for å omdirigere mye av pengene til distriktene. Statsminister Johansen vil bygge, mens Isaksen vil holde igjen.

Da norske Whereby kjøpte Zoom

Kona mi kommer ned trappa, og vi setter oss for å spise frokost. I grunnen er vi nesten like mye hverandres kontorfellesskap som våre respektive kolleger. Barnas gamle rom her i rekkehuset i Lørenskog er totalforvandlet til kontorer.

Hun jobber med løsninger for å bruke elbiler til å jevne ut strømforbruket i husholdningene. Det begynner å bli ganske vanlig i borettslag i de større norske byene. Det er god økonomi for alle parter: Husholdningene klarer seg med færre watt – lavere effekt – på strømnettet når elbilbatteriene kan brukes til å varme kokeplatene ved middagstider, og de kan kjøpe strøm til å lade batteriene på natta, når strømmen er billigst. Nettselskapene på sin side slipper å legge så mange nye kabler.

Kona mi havnet ikke denne bransjen fordi hun kan IT, men fordi hun er tidligere tysklærer. Det ble stadig mindre givende da fremmedspråkundervisningen i skolen ble lagt om fullstendig i 2022 og gjort heldigital, i en kombinasjon av norsk-tysk språkprogramvare og «immersion» med utenlandske lærere og jevnaldrende. I stedet havnet hun altså i elbilbransjen fordi løsninger som den hun jobber med, begynner å bli en stor eksportvare. Elbiler er nå i ferd med å bli vanlig i resten av Europa, omtrent som de var Norge i 2020. Norske bedrifter har flere års forsprang på utvikling, prøving og feiling for både hard- og software for integrasjon av elbilbatterier med strømnettet. For å få borettslag i Niedersachsen på kroken gjennom fjernmøter, er den flytende tysken til kona avgjørende. Hun forteller at hun skal ha en virtuell befaring i et garasjeanlegg i Osnabrück i dag. Tenke seg at 3D-briller skulle bli en gammel tysklærers viktigste arbeidsverktøy.

Allerede før koronaen økte norsk eksport av tjenester langt mer enn varer. Trenden ble forsterket av digitaliseringen i 2020-2021.

Jeg husker hvordan vi snakket om «det grønne skiftet» i 2021 som industriarbeidsplasser på batterifabrikker og skipsverft. De er kommet, men i den store sammenheng har de lite å si for nordmenn. Det er ikke så mange tusen arbeidsplasser som er kommet til, og akkurat som før pendler mange av arbeiderne fra andre land. Langt flere nordmenn har det som kona mi – de har fått nye jobber i tjenesteeksport. Allerede før koronaen økte norsk eksport av tjenester langt mer enn varer. Trenden ble forsterket av digitaliseringen i 2020-2021. Mer av økonomien ble rett og slett vektløs, og som resten av Norden var Norge bedre forberedt på det enn mange andre land. Symbolet på endringen var da norske Whereby kjøpte opp Zoom for et par år siden. Det amerikanske selskapet hadde gått på en smell da det viste seg at de hadde delt brukerinformasjon med kinesiske myndigheter. Nylig ble EUs «taksonomi» for å klassifisere bærekraftige investeringer endelig vedtatt, og det ble ramaskrik i Norge fordi både gasskraft og landbasert vindkraft i natur falt utenfor. Men viktigere for norske arbeidsplasser var at Whereby og andre leverandører av fjernmøtetjenester, ikke minst i helsesektoren, fikk sitt «grønne» stempel.

Den store velferdsreformen i den siste Solberg-regjeringen

Klokka nærmer seg 9 og det er på tide å logge seg på jobb. Jeg jobber nå med innkjøp i Lørenskog kommune, og som for de fleste kontorarbeidere er kjernetiden kl 9-15 blitt den nye arbeidstidsnormen – vel å merke om du har fast jobb. Uten så mange og lange avdelingsmøter, seminarer eller andre byråkratiske fettlag får jeg gjort minst like mye som før. Situasjonen er en ganske annen om jobben krever tilstedeværelse – som for datteren min, som nå er ute i praksis som sykepleier. Eller om du har midlertidig kontrakt eller er frilanser. Er det alltid sånn at endringer først og fremst skal komme de som er mest privilegert i utgangspunktet til gode? undrer jeg.

Skjønt, sønnen min hadde neppe våget å ta sine valg om det ikke hadde vært for den nasjonale grunninntekten som ble innført for et par år siden. Nedstengingen av samfunnet i 2020 hadde vist at det fantes mange mennesker som falt mellom stoler i den norske velferdsstaten. Særlig var det mange unge, folk i små stillingsbrøker og frilansere som endte opp med å ikke få hjelp av Nav da de mistet den lille inntekten de hadde i utgangspunktet.

Etter at 2020 hadde vist hvor mange som falt mellom velferdsstatens stoler da de trengte den mest, ble innføring av en garantert minsteinntekt – en grunninntekt – den store velferdsreformen i den siste Solberg-regjeringen. Debattene var lange og harde – skulle minsteinntekten være 1G eller 2G? Skulle deler av den være lån, på betingelser som i Lånekassa? Enden på visa og det tverrpolitiske kompromisset ble noe som liknet på et forslag i et notat fra tankesmia Civita i mai 2020: En garantert minsteinntekt på 1G – ca. 100 000 kroner – med en gradvis avkortning mot inntekt opp til 400 000 kroner. Samtidig økte stipendet i Lånekassa til det samme. Enhver over 18 år med registrert inntekt og som ikke bodde med foreldrene, fikk nå rett til denne grunninntekten.

Det var ikke nok til å leve noe behagelig familieliv i en vanlig norsk by, men det ga trygghet særlig for mange unge som ønsket å teste ut noen «annerledes» veier for sitt liv. Sønnen min hadde vært en uinspirert skoleelev men glødet for musikken. Etter noen år med strøjobber og folkehøyskole bestemte han og kjæresten seg for å følge drømmen: De fikk leie en liten stue i Aurskog for en slikk og ingenting, og egnet seg til musikk, høns og dyrking for eget bruk. Med litt inntekter fra musikkundervisning, en og annen spillejobb og litt turistguiding om sommeren, får de det nå til å gå rundt med grunninntekten i bunn.

Den nye forstadsdrømmen

Det er ikke lett å si om det var desentraliseringen av studietilbudene, boligprisene eller grunninntekten som var årsaken, men uansett har mange små steder i distriktene de siste par årene opplevd tilflytting av unge mennesker uten barn. Det blir spennende å se om de blir værende når de får barn. Stadig flere barn i grisgrendte strøk går nå på skoler som kun eksisterer på nettet. Fordelen er at de kan velge og vrake i lærere og undervisningsopplegg. Ulempen er at ungene som bor lengst inn i naturen lever sine liv mest gjennom skjermen.

Å flytte på landet har jeg tenkt på selv. En ordentlig hage hadde gjort seg. Ifølge sønnen min trenger de aldri å dra lenger enn til nærmeste Coop for å hente hva det enn skulle være. Selv har jeg ikke vært på noe stort kjøpesenter på år og dager. Små varer blir levert av det vi av gammel vane kaller avisbudet, og de større varene plukker jeg opp på lokalbutikken.

Men flytte på landet? Nei, det sosiale holder oss igjen her i Lørenskog. Når jeg ikke lenger treffer arbeidskollegene mine fysisk like mye, og ungene har flyttet, kjenner jeg på behovet for å pleie omgang med flere mennesker av kjøtt og blod enn bare kona. Kanskje er det alderen. Jeg vet ikke. Vi er uansett ikke alene om det: Kvadratmeterprisen her er nå nesten like høy som innenfor Ring 2 i Oslo. Det er det samme mønsteret i alle de store byene: Verdien av å bo sentralt med kort reisevei til kontor har falt som en stein i takt med at hjemmekontoret har etablert seg. Motsatt har folk etter pandemien følt et sug etter hageflekker og nærhet til sjø, skog og mark. I tillegg er det blitt en voldsom boligvekst i de større byene, der både kontorlokaler og de tidligere bilbaserte kjøpesentrene konverteres til boliger. Resultatet er at eiendomsspekulantene har forlatt Oslo, Bergen og Trondheim og i stedet retter blikket mot steder som Lørenskog, eller lenger ut langs toglinjene fra Oslo.

Den årlige utenlandsturen

Nylig kom vi hjem etter den årlige utenlandsturen som vi alle fire har gjort til en familietradisjon for å bryte med den endeløse høsten, som er blitt den nye vinteren her i lavlandet østafjells. Billettprisene til Sri Lanka er blitt dobbelt så høye etter at EU endelig inkluderte flyreiser også utenfor Europa i det stadig strammere kvotehandelssystemet, men vi er heldige og har råd til det. Sommeren tar vi konsekvent i Norge. Det ga mersmak i 2020 å oppdage at norsk reiseliv var blitt noe mer enn valg mellom pregløse hoteller og enkle DNT-hytter. Grunninntekten har uten tvil bidratt til at det er mulig for flere å livnære seg av sesongavgrenset reiseliv i trange daler og vakre fjorder, som i sin tur bidrar til enda bedre tilbud – og dermed er en god sirkel i gang som gir norske turister mersmak.

Grunninntekten har også gitt nytt liv til en rekke halvideelle virksomheter, som reparatører.

Grunninntekten har også gitt nytt liv til en rekke halvideelle virksomheter, som reparatører. Før 2020 tjente var det nesten ingenting å tjene på å reparere klær eller sko. Det er fortsatt ikke veldig lønnsomt, men grunninntekten gjør det mulig å få det til å gå rundt. Ett av løftene den nye Ap og Sp-regjeringen er blitt enige med SV og MDG om, er å innføre en finansieringsmodell inspirert av landbruket: Akkurat som bøndene i økende grad får betalt for å holde natur- og kulturmiljø ved like, skal reparatører nå få et fast driftstilskudd. Logikken er at akkurat som norske bønder ikke kan eller skal konkurrere på pris med bønder på kontinentet, så verken kan eller skal norske reparatører konkurrere med lønna til asiatiske fabrikkarbeidere.

Å se kirsebærtreet blomstre i februar

Kritikerne av grunninntekt peker på at skatteinntektene synker som følge av at det er blitt lettere å klare seg med lav arbeidsinntekt, men den er blitt så populær at ingen på alvor foreslår å avskaffe den. I stedet har den nye regjeringen vedtatt økte skatter og avgifter på eiendom, arv og forurensning, samtidig som kuttene i store vei- og baneprosjekter de siste årene har spart det offentlige for store utgifter.

Det slår meg hvor normale alle disse endringene føles i dag, og jeg prøver å huske hvor umulige de hadde framstått for fem år siden. Omtrent som om noen i februar 2020 hadde bedt meg forestille meg å gå med munnbind på Lørenskog senter. Nå skjer det fortsatt av og til i forbindelse med nye mutasjoner av Covid-19 som dukker opp, før vaksinene etter noen få måneder er justert og satt på de mest sårbare. Men vi setter ikke lenger verken arbeid eller sosialt liv helt på pause som vi gjorde for fem år siden.

Slikt tenker jeg på med den ene hjernehalvdelen, mens jeg går gjennom tilbudene som er levert i anbudsportalen til kommunen. Som ellers i Norge og i de fleste andre vestlige land, bygger den på plattformen til det som en gang het Amazon. Under president Harris splittet amerikanske myndigheter opp selskapet og overførte selve infrastrukturen til en offentlig eid, ideell stiftelse.

Men nå er klokka blitt 11. Nå begynner det jeg har satt aller størst pris på i årene etter pandemien: Vintertiden som er innført for mange kontorjobber i stat og kommune: Fra 1. november til 1. mars har kjernetiden et avbrudd kl 11-13, for å gi kontoristene et avbrekk fra skjermen og gjøre det mulig å komme seg ut i dagslys. For meg frister ikke det innendørs skisenteret som Lørenskog er blitt så kjent for. Jeg går heller en tur. Og prøver å kjenne på blandingen av fryd og sorg over å se kirsebærtreet blomstre i februar.