Nordmenn blir ikke født med ski på beina

Det var lett å være grinebiter da Nordens første helårs innendørs alpinanlegg SNØ åpnet i Lørenskog i forrige uke. Men bak står tross alt bare private penger. Verre er det at vi ikke har noen debatt om at norske kommuner bruker stadig mer ressurser på å lage kunstsnø for langrenn i lavlandet. Tilskudd fra både kommune og fylkeskommune er med på å finansiere lastebilene som akkurat nå frakter tonnevis med snø fra Kongsberg til ski-NM på Konnerud i Drammen.

Jeg elsker ski og skulle mye heller vært på skitur i måneskinnet i kveld i stedet for å hamre ned disse tankene på tastaturet. Men jeg har jobbet lenge med samfunnsvitenskapelig klimaforskning. Der er mistilpasning – maladaptation – til klimaendringer et begrep. Eksemplene handler gjerne om fattige land – f.eks. somaliske gjetere, som i møte med tørke sper på inntekten ved å hogge trær for å lage trekull, som i sin tur forverrer ørkenspredningen. Sånt burde vi vel klare å unngå i kunnskapsnasjonen Norge? Nei, selvsagt ikke. Vi er akkurat som somaliske gjetere, bare med mye mer penger til å mistilpasse oss.

Det merket jeg for første gang som ny i lokalpolitikken i fjor høst, da spørsmålet om kunstsnø dukket opp. På Nesodden har vi i 15 år hatt et ganske enkelt anlegg med dårlig vannkapasitet, som den lokale skigruppa og kommunen nå driver sammen. Nesten like lenge har det vært et ønske om å få et bedre anlegg på plass. Prosjektet har hatt høyeste prioritet fra idrettsforeningen, men ville kreve store investeringer fra kommunen. Planen var å sette i gang nå i 2020. I et trangt kommunebudsjett var vi noen som mente at dette måtte vike for mer åpenbare kommunale oppgaver. Det var ikke alle enige i. “Jeg tenker på de små tassene,” var en kommentar jeg tror var representativ for de fleste. Å hjelpe til med å få ski på beina på norske barn er rett og slett en samfunnsoppgave, mente de. Kanskje de hadde fått med seg at langrenn har hatt en nedgang på 30 prosent i alderen 6-12 år siden 2011, så nå følte de at noe måtte gjøres. For hva står vi igjen med om vi ikke lenger er selveste Skinasjonen?

Kunstsnøanlegg har gradvis spredd seg fra alpinbakkene og inn i langrennsløyper i norske kommuner de siste 15 årene. I begynnelsen var det gjerne skiforeningen som gjorde det på dugnad og fikk eventuelt låne maskiner fra kommunen. Etterhvert har kommunen ofte tatt en større rolle. Her på Nesodden er det kommunens ansatte som tar dagvakta når kunstsnø produseres, mens skigruppa tar kveld og natt. I Bergen er det kommunen som skal drifte byens første kunstsnøanlegg, oppe på Fløyen.

I hvilken grad er dette mistilpasning til klimaendringene? De som kan dette i Skiforeningen, forteller at anleggene er blitt mye mer energieffektive med årene. Når det er minus-temperaturer ute, gjør naturen mye av jobben med å forvandle vann til snø: Én kilowatt-time (kWh) er alt som trengs for én kubikkmeter snø (en gjennomsnittlig norsk enebolig bruker ca. 50 kWh om dagen). Nesoddens 1,5 km lange løype krever et par tusen kubikkmeter kunstsnø, om marka er bar fra før. I alle fall tidligere år har norske kunstsnøløyper klart seg med å bli lagt én gang i sesongen. Dermed har kunstsnø fram til i dag ikke vært noe stort energisluk. Om kommunen skal bruke penger på det, er et annet spørsmål.

Vi er akkurat som somaliske gjetere, bare med mye mer penger til å mistilpasse oss.

Men hva så med framtida, om det rett og slett ikke blir nok minusgrader til å lage “vanlig” kunstsnø? I de delene av landet der flest bor, vil man kanskje måtte velge mellom to strategier: Å gjøre som Sandnes eller som Sjusjøen. Sandnes har valgt å droppe kunstsnø og i stedet satse på rulleskiløype. På Sjusjøen, vintersportsstedet i Ringsaker, derimot, produserer de snø uavhengig av temperatur. De bruker varmeveksling – omtrent som en fryser lager kuldegrader av strøm – for å kunne åpne løyper allerede i begynnelsen av oktober. Det høye strømforbruket skaper mye varme i prosessen med å lage snø, og den går rett ut i lufta. Kostnaden er ifølge en ekspert antakelig 70-80 kroner per kubikkmeter, mot 11-12 kroner for vanlig kunstsnøproduksjon, når kapitalkostnader, drift, vann og strøm tas med i beregningen. På et sted som Sjusjøen er det ikke grenser for betalingsvilje.

Hvor varm bør vinteren være før norske kommuner biter i det sure eplet og velger Sandnes’ strategi? “Det er et stort spørsmål”, er svaret jeg får fra kunstsnøekspertene, og det er ikke først og fremst teknologisk.

Det er et spørsmål om identitet og verdier. Folk i dette landet har gått på ski i flere tusen år. Om man skulle prøve å trekke noe tidløst ut av det, hva skulle det være? Jeg skulle ønske det var tilpasning til naturen slik den faktisk er. Det vil alltid tjene oss og det kan favne oss alle, uansett etternavn. Om klimaet vårt blir mer som det er på kontinentet i dag, blir ski noe vi driver med på fjellet, akkurat som i resten av Europa i dag.

Jeg har troen på at norsk identitet stikker dypere enn et par ski på skaresnø.