Nei, miljøbevegelsen har ikke feilet!

Det fremmes med jevne mellomrom påstander om at «miljøbevegelsen har feilet». De to hovedargumentene er gjerne at man har feilet fordi vi fortsatt har en global miljøkrise som ennå ikke er løst, eller at «miljøbevegelsen burde gjort alt annerledes», for eksempel at man burde vært mer optimistiske, mer morsomme, mer folkelige, mindre vitenskapelige, mindre konfronterende eller mer aksjonistiske.

Et særlig aktuelt eksempel fra den siste tiden er Erik Solheims kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han kritiserer miljøbevegelsen for såkalte dommedagstrusler og nesten påstår at verden straks vil bli reddet av seg selv om man bare er optimistisk nok. Solheims misjonerende optimisme er ekstrem, men han er bare en av flere som mistolker Per Espen Stoknes sin nyttige psykolog-tilnærming til å tro at hele miljøkrisa ville vært løst dersom miljøbevegelsen bare hadde kommunisert mer positivt. På den andre siden av grøfta møter vi også påstander fra Extinction Rebellion om at miljøbevegelsen kun prioriterer seg selv og kortsiktig lobbyisme framfor reell endring.

Lei selvpisking
Det er fint at stadig flere vil styrke miljøkampen. Den har selvsagt aldri vært perfekt, og må selvsagt alltid fornyes. Likevel er jeg lei av lettvint polemisering over påståtte feil. Jeg reagerer fordi kritikken er historieløs, men mest fordi den er grunnleggende feil. Det er feil at miljøkampen har vært ført ineffektivt, det er feil at den ikke har vært mangfoldig, og det er feil at løsningen bare er å fortelle hvor positivt alt er eller kan bli.

Det er også feil å late som om miljøkampen ikke er drevet av håp. Det er jo nettopp kjærligheten til tapt natur, troen på at vi mennesker kan endre oss og langt fremskreden nestekjærlighet som har drevet denne bevegelsen i alle år. Men under dette ligger kunnskapen om at dagens levesett ikke er bærekraftig. Derfor er miljøvernet vår alles sak, ikke bare naturelskernes.

Ekstremt vellykket bevegelse
Uansett hvordan man argumenterer, aksjonerer eller kommuniserer er det en enorm oppgave å redde miljøet. Til tross for den katastrofale tilstanden jordkloden er i, vil jeg nettopp derfor påstå at miljøbevegelsen er en av de mest vellykkede bevegelser i vår tid. Vi har oppnådd utrolig mye, ved å benytte et bredt spekter av strategier. Resultatene ser likevel mindre ut enn de er, fordi selve oppgaven er gigantisk og motkreftene enorme.

Miljøbevegelsen har gjennom samarbeid og respekt for vitenskapelig dokumentasjon og metode bygget troverdighet steg for steg. Man har opptrådt politisk uavhengig, samarbeidet og påvirket i alle lag, og satset tungt på dokumentasjon og faktabasert informasjonsarbeid over tid. Den vitenskapelige dokumentasjonen av tapet av biologisk mangfold, spredning av miljøgifter og den voksende klimakrisa har gitt et solid grunnlag for økende kriseforståelse og aktivisme. Sammen med de godt begrunnete fordelene med nasjonalparker, vern, reguleringer, klimakutt og nye klimajobber har dette utgjort et fundament for miljøtiltak som i mindre og mindre grad kan avfeies i kortsiktig politikk.

Basert på denne strategien er erkjennelsen av at verden har store miljøproblemer nå spredt dypt i de fleste sektorer, land og samfunnslag. Dette har skjedd på bemerkelsesverdig kort tid i historisk sammenheng. For de som har våknet og innsett situasjonen, er det selvsagt likevel dypt frustrerende at endringene går så sakte. Storsamfunnet vier fortsatt enormt med oppmerksomhet til debatt om taxfreekvoter, bompenger og Trumps tvitring, selv om klodens framtid står på spill og tiden renner raskere og raskere ut. Derfor er det også fullt forståelig at man blir frustrert og ønsker å lete etter nye og mye mer effektive metoder.

Store seire på rekke og rad
Likevel er det i blant verdt å heve blikket: Vi skal bare tilbake til FNs miljøkonferanse i 1972 da miljøsaken kom på den «globale dagsorden» for første gang. Samme år fikk Norge sitt første miljøverndepartement, og president Nixon fikk de første varslene om framtidige klimaproblemer. På det tidspunktet hadde det kun vært mulig å se vår blå planet fra utsiden i få år, og de aller fleste trodde fortsatt at kloden, atmosfæren og verdenshavene var så uendelige at de ikke kunne påvirkes av menneskelig virksomhet. Folk flest mente lukten av industri­forurensning var lukten av penger.

Miljøbevegelsens suksess dreier seg ikke bare om vitenskap og informasjonsspredning, men også om sikring av en lang rekke konkrete seire underveis. La meg nevne noen få: De siste 50 årene er en mengde nasjonalparker og andre verneområder opprettet, og vi er nå på vei til å verne havområder også. En mengde miljøfarlige stoffer er forbudt og fjernet, hvor PCB, blybensin og ozonødeleggende gasser som freon kanskje er de mest kjente eksemplene. Siden midt på 80-tallet har det vært forbudt å dumpe industriavfall i havet. I de fleste land gjelder dette også gruveavfall i fjorder.

I dag vet nesten alle at de sterkt truete regnskogene og korallrevene er globale ekstremkonsentrasjoner av biologisk mangfold som vi er nødt til å bevare. Selv om det fortsatt er langt igjen, har man lyktes med å verne store områder, og etablert restriksjoner på en rekke regnskogsprodukter i de fleste utviklete land. I løpet av den samme perioden er de fleste store fiskerier blitt underlagt reguleringer i noen grad for å hindre overfiske, og stadig flere stiller også krav til fiskemetode og effekter på både havbunn og andre arter. Luftkvaliteten i moderne byer og industristeder er langt bedre enn noen gang i moderne tid, Kina har innsett at de kan bli kvalt og er i gang med enorme tiltak, og snart blir det generelt forbud mot engangsplasten som i dag truer med å kvele havet.

Når vi også vet at miljøbevegelsens favoritt, solenergi, allerede er billigere enn ny kullkraft i flere regioner og de mest moderne bilene er elektriske, burde jo all verdens miljøvernere blomstre av glede?

Fortsatt miljøkrise
Dessverre er vi likevel ikke i mål, og har knapt tid til å feire. Grunnen er enkel: Oppgaven vi crazy miljøvernere har pålagt oss selv og samfunnet forøvrig, er så stor at den nesten ikke kan løses: Bevaring av selve klodens helse. Her inngår en rekke ulike og sammensatte trusler, fra atomkrig til klimakrise, fra overfiske til regnskogshogst, fra synlig plastforurensing til usynlige men minst like farlige nye miljøgifter i forbruksvarer eller sprøytemidler. Uavhengig av klimakrisen er verden allerede på vei inn i den såkalt sjette masseutryddelsen. Ulikt alle tidligere utryddelser er denne grunnleggende menneskeskapt, og vi kan fortsatt avverge den.

Psykologi
Som om oppgaven om å forsvare planeten mot menneskelig rovdrift ikke var stor nok i seg selv, står den også i direkte motstrid til nær sagt alle instinkter som har drevet vår art siden det moderne mennesket plutselig begynte å vandre ut av Afrika.

Ønsket og evnen til å utnytte teknologi og naturressurser for stadig forbedring av egen livssituasjon har latt oss bli klodens mest vellykkete art på mange målestokker. Samtidig er det planetens helse som betaler prisen, og vi vet det, men klarer fortsatt ikke å ta konsekvensene. Her i Norge er det eksempelvis fortsatt full gass i planene om nye rullebaner og motorveier for mer luftfart og biltrafikk, leting etter mer olje verdens klima ikke tåler, og gruvedrift i sårbare fjorder. Vi har fortsatt vekst i både kjøttforbruk og julehandel, mens hyttebygging i urørte fjellområder tar av som aldri før.

Jeg har rett og slett ingen tro på at disse instinktene kan la seg tøyle ved å framstille mange nok miljøtiltak som et «bedre» alternativ, så lenge man ikke også tar med de ekstremt negative konsekvensene med i regnestykket: Den aller viktigste gevinsten ved bærekraftig livsstil, og den aller viktigste grunnen til at vi trenger rask utfasing av de fantastiske fossile brenslene, er opprettholdelsen av klodens økologiske balanse. Det finnes verken jobber, liv eller feriereiser på en død planet.

Enorm økonomisk makt gjør kampen ennå vanskeligere
Motstanden mot nødvendige reguleringer sitter dessverre heller ikke bare i menneskenes psyke, den er også i stor grad økonomisk og maktpolitisk motivert. Det er ikke bare individer som frykter restriksjoner og utgifter til miljøskatt og bompenger, men i enda større grad mektige næringsinteresser som ser sine interesser truet. Flere av disse tillater seg nær sagt alle virkemidler for å stoppe, hindre, underminere eller utsette nødvendige tiltak. Industri­interessenes kyniske lobbytaktikk mot reguleringer av tobakk, ozonødeleggende gasser, ulike miljøgifter og til slutt klimagassutslipp er solid dokumentert en rekke steder, men kanskje aller best i Naomi Oreskes bok «Merchants of Doubt». Boka viser også hvor lett både politikere og opinion har latt seg manipulere allerede før facebooks algoritmer kom på banen. Det er fryktelig lett å la seg overtale til å unngå endringer.

Eksemplene i boka er fra USA, men andre næringsinteresser som er basert på ikke-bærekraftige forretningsmodeller eller annet misbruk av miljøet som dumpingplass har brukt tilsvarende taktikker for å beskytte egen lønnsomhet mot plagsomme miljøhensyn i alle land siden miljøkampens begynnelse. Det fortsetter i dag, selv om innpakningen kan variere. Selv de mest forurensende næringer anerkjenner nå miljøproblemene og støtter FNs bærekraftmål i en eller annen form, helst dersom de får regulere seg selv. Den samme øvelsen gjelder politiske løfter.

De mektige økonomiske kreftenes kyniske beskyttelse av egne interesser mot planetens behov er slik jeg ser det den aller viktigste grunnen til at effektivt miljøvern i stor grad er et spørsmål om makt, og veldig langt fra bare å være et spørsmål om positiv eller negativ kommunikasjon: Spillebrettet er rigget og motkreftene er ubegripelig sterke. Likevel vinner vi litt og litt, og det er helt utrolig bra.

De mektige økonomiske kreftenes kyniske beskyttelse av egne interesser mot planetens behov er den aller viktigste grunnen til at effektivt miljøvern i stor grad er et spørsmål om makt.

Gratulerer!
Så kjære miljøvernere: Gratulerer! Det kjennes tungt, men uten en miljøbevegelse som utrettelig hadde bygget allianser, studert fakta, kommunisert presist og forståelig, slått alarm passe ofte, bygget politikk og lett etter løsninger uten å gi opp, hadde situasjonen vært så mye verre.

Og ting skjer. Stadig flere innser nå at ideologiene og insentivene som til nå har gitt oss ubegrenset økonomisk vekst, neppe er de samme som skal sikre oss en planet i økologisk balanse. Stadig flere vil gjøre mer for å redde miljøet, og stadig flere vil akseptere sterke reguleringer, særlig så lenge det også gjelder naboen. Disse holdningsendringene må miljøbevegelsen fange, bruke og forsterke, slik at vi sammen kan oppnå de endringene som trengs. Aksjoner og krav som var umulige i fjor, kan være mainstream allerede i år, med nye muligheter og utfordringer.

Fram til vi når det vippepunktet, og mens vi bygger veien dit så fort vi kan, er mitt beste råd å fortsette å gjøre det vi alltid har gjort i denne bevegelsens historie: tørre å være de kjipe som sprer kunnskap om hvor alvorlig og mangfoldig miljøkrisa faktisk er, være smarte og sikre de seirene som kan sikres når tiden er moden for det, være åpen og mangfoldig i strategi og tilnærming, bygge bevegelsen sterkere med stadig flere allierte som gjør vår sak til sin, og vinne til slutt. Som Greta Thunbergs skolestreiker og direkte tale har vist så tydelig; folk tåler å høre sannheten, så lenge de også kan få ideer om hva som må gjøres i praksis, både hjemme, på arbeidsplassen og i politikken. Og da blir folk også med på store tiltak for å redde planeten, enten de er basert på optimisme, pessimisme eller realisme.

Velkommen på vinnerlaget, og tusen takk til alle dere som har sagt ifra så lenge allerede, dere har gjort en helteinnsats! Vi kan klare dette.