Mobilfri skole fungerer

Denne teksten ble første gang publisert i Harvest Magazine i 2018.

Vi gjorde kvalitative intervjuer med lærere, FAU-medlemmer og elever og sendte et spørreskjema til alle elevene (70 % svarte). Det er dessuten gjort individuelle intervjuer med de to rektorene.
Motivene for å begrense bruk av mobilen på de to skolene var både rettet mot forstyrrelsene som sådan og mot digital mobbing. Vi kan på bakgrunn av svarene i vår spørreundersøkelse (⅔ av jentene og ⅓ av guttene har fått sårende meldinger) ikke si noe om graden av mobbingen eller om den har foregått i skoletiden eller på fritiden, men vi kan konstatere at ganske mange elever har erfart å få sårende meldinger via mobiltelefon på disse skolene.

Før innskjerpingen var det ikke lov å bruke mobiltelefonen til utenomfaglig aktivitet i timene, men på tross av reglene opplevde lærerne at det var mange forstyrrelser. I 2013 innførte skolene altså nye regler som innebar at mobiltelefonene heller ikke skulle brukes i friminuttene. En lærer beskrev forholdene på skolen på følgende måte før innskjerpingen: «Egentlig ganske trist å se elevene inne i gangen, at de satt bøyd, så ut som bikka fugler. De snakket ikke så mye med hverandre [...] ute stod de også med mobiltelefonene sine». Vi vet at det også finnes skoler som har innført «mobilhotell», hvor elevene før hver time leverer telefonen fra seg. På 'våre' to skoler har man lagt seg på en annerledes og kanskje noe mildere ordning, hvor elevene kan ha mobilen hos seg, men den kan ikke brukes hvis den ikke er en del av undervisningen og læreren åpner for det.

Erfaringer med "mobilfri skole"
På tross av noe uenighet om reglene innledningsvis, har lærerne ved begge skolene hatt flere positive erfaringer etter innføringen. De sa bl.a. at elevene pratet mer med hverandre og at stemningen på skolen generelt var blitt hyggeligere. En lærer sa: «Det er deilig å se at de kan stå og prate i friminuttet i stedet for å stå med hodet i telefonen.» En annen sa: «Og de har det morsomt. Før satt de nesten ved hver sin pult og spiste maten sin, og så på telefonen og spilte spill eller leste.»
Lærerne opplevde også at elevene var blitt mer konsentrerte i timene. Samtidig var lærerne godt klar over at effekten ikke ville bli 100 %, og at noen elever fortsatt brukte mobilen. Likevel sa størsteparten av lærerne at de ønsket å videreføre ordningen. Flere lærere understreket i den forbindelsen viktigheten av klasseledelse og en konsekvent håndhevelse av reglene. En lærer sa: «Men det er ikke noe lett å gjøre det heller, kanskje? Akkurat den autoriteten må man jo ta til seg og bare stå for det.» Det kom også fram at flere lærere opplevde tiltaket som enklere å gjennomføre enn forventet, men bare så lenge de var enige og konsekvente i håndhevelsen: «Viktig at lærerne står samla, slik vi har gjort, for vi blir utsatt for press», og: «Jeg syns vi har vært forbaska tøffe som bare turte å gjøre det […] Vi sto sammen om det.»
En annen lærer fortalte at det innimellom var ganske tøft å stå i, men ikke først og fremst på grunn av presset fra elevene, men fordi «eksperter» utenfra sto fram i mediene og fordømte reglene uten egentlig å kjenne til forholdene på skolene.

Eksponerer ensomhet
Det kom videre fram i intervjuene at begrensningene i mobilbruken hadde satt fokus på de som var ensomme og/eller utsatt for mobbing. Uten mobilen ble disse barna «nakne» og fikk eksponert sin ensomhet. Denne eksponeringen ble opplevd som en anledning til å ta tak i problemene og gjøre noe med dem, noe de aller fleste lærerne opplevde som positivt. En lærer sa: «Men det skalkeskjulet som mobilen fungerer som, det fjerner ikke noe ensomhet, det bare skjuler problemet så vi ikke ser det».
Vi så videre en tendens til (både i intervjuer og spørreundersøkelse) at de eldre elevene ytret mest motstanden mot de nye reglene, mens elevene i åttende klasse var de som sterkest anbefalte ordningen. I denne gruppen sa elevene også at de med de nye reglene kunne følge bedre med i timene og faktisk fikk mer ut av de kjedelige timene. Når åttendeklasseelever var de som sterkest anbefalte å fortsette med strengere regler, kan det henge sammen med at de ikke var vant med å bruke mobil fra barneskolen og derfor ikke opplevde noen forandringer, mens niende- og tiendeklassingene kan ha følt at de fikk tatt fra seg et gode.

Ønsker mer konsekvente lærere
Både intervjuene og spørreundersøkelsene indikerer at størsteparten likevel aksepterer reglene og forstår argumentene for en strengere linje. Langt de fleste elevene fortalte at det har vært positive sider ved mobilreglene, og nevnte bl.a. at de har blitt mer sosiale, har fått i gang flere utendørsaktiviteter og jevnt over er mindre stresset når de slipper å sjekke mobilen kontinuerlig. En gutt sa: «Det har vært perioder man føler seg mer fri kan du si, fra å slippe å tenke på den jævla telefonen hele tida. Da slipper man å stresse hvis man får en melding og lurer på hva man skal gjøre da og sånn.» Flere elever nevnte eksplisitt i intervjuene at de med de nye reglene var blitt mer oppmerksomme på elever som var ensomme. En gutt sa: «Hvis han gjemmer seg bak telefonen så er det ikke lett for oss andre å liksom få kontakt med han da. Når man ser at han står alene så spør vi om han vil være med.» Flere jenter understreket at strengere mobilregler hadde ført til at de følte seg friere under faglige framlegg, når andre elever ikke kunne ta bilder eller video av dem lenger.
I likhet med lærerne la elevene vekt på klasseledelse og herunder en konsekvent håndheving av reglene. Det er spesielt jentene som uttrykte behov for mer konsekvent håndheving. En jente fra åttende klasse sa: «Om de skal fortsette med mobilfri skole her, så synes jeg de skal bli litt strengere […] at lærerne følger samme regler […] at de liksom er enige om at de skal ta telefonene.»

Mobilfri skole som fellesskapsløsning
Elevene som var imot reglene var spesielt gutter på de øverste klassetrinnene. De opplevde at lærerne tok bort deres fritid ved å ta fra dem mobilen. Denne type oppfattelser kan ses i sammenheng med at det i såpass liten grad har blitt satt tydelige grenser for teknologibruk blant ungdom både privat og i skolesammenheng. Det innebærer bl.a. oppfatninger om at de unge som er vant med teknologien fra første stund, behersker den på måter som de voksne, «digitale immigranter», ikke har forutsetninger for.
Motstanden mot reglene handlet om personlige preferanser og behov (vil høre musikk, sende meldinger og vise bilder), mens elevenes beskrivelser av ordningens positive konsekvenser (er blitt mer sosiale, har flere utendørsaktiviteter og mindre stress) i høyere grad uttrykker kollektive verdier.
Vi ser det generelt sett slik at argumentene for fri bruk av medier i skolen utgjør en del av det som har vært en dominerende retorikk i samfunnet. Individuell frihet blir høyt verdsatt og har ofte trumfet vurderinger basert på fellesskap og fellesskapsløsninger.
Vår undersøkelse bekrefter at dét ikke nødvendigvis er det elevene ønsker.

Artikkelen er basert på forfatternes forskningsartikkel "Digitale forstyrrelser i skolen – erfaringer med begrensninger av elevers mobilbruk" i Norsk pedagogisk tidsskrift 03 / 2017 (Volum 101), s. 201-212.