Miljøparti og populistene samarbeider i New Zealand – hvordan er det mulig?

Denne teksten ble første gang publisert i Harvest Magazine i 2018.

I fjor ble det regjeringsskifte i New Zealand, til et samarbeid mellom arbeiderpartiet, populistene og miljøpartiet. Hvordan er det mulig å få så ulike partier i samme regjering? Det er nærmest utenkelig at de tilsvarende partiene i Norge ville finne sammen. Og hva slags miljøpolitikk resulterer fra et slikt samarbeid?

Etter valget hadde hverken venstre- eller høyresidene et flertall og det blokkuavhengige populistiske partiet NZ First ble tungen på vektskålen med 7 % oppslutning. Partiets leder, Winston Peters, har figurert som en løs (men respektert) kanon i det politiske landskapet siden slutten av 70-tallet. Han trives i rampelyset, og flere spenningsfulle uker senere annonserte han beslutningen på direkten. De to statsministerkandidatene måtte vente som alle andre for å høre resultatet.

Det ble dannet regjering sammen med sosialdemokratiske Labour. For å få flertall trengte de – og fikk – støtte fra The Greens, som hadde fått 6 % av stemmene. Labours Jacinda Ardern ble statsminister, en ung og svært populær politiker som tiltrådte som partileder bare uker før valget. Nasjonen jublet da det ble kjent noen måneder senere at hun ventet barn som statsminister, men ikke uten bekymring over at Peters skulle få vikariere.

I begynnelsen av august kom Ardern tilbake på jobb. I sine seks uker som statsminister har Peters i kjent stil gjort narr av andre politikeres dialekt og kroppsform i stortingsdebatter, og bedt Australia finne et nytt flagg mindre likt New Zealands. Ellers har han faktisk kledd rollen bedre enn forventet, og har fått fart på flere NZ First-saker, som økninger i forsvarsbudsjettet.

Og dette støttes av The Greens? Lenge har partiet vært landets tredje største parti med en venstre-orientert profil tilsvarende en kombinasjon av SV og MDG. At det går an å samarbeide med det populistiske, nasjonalistiske og innvandringskritiske NZ First skyldes et par forskjeller fra det norske politiske landskapet.

For det første er innvandringen en litt annerledes politisk sak. New Zealand er fjernt og får langt færre asylsøkere enn Norge, mens nettoinnflytting er langt større og har økt mye i de siste årene. Innvandrere fra India og Kina utgjør den største gruppen, og regelverket gjør at innvandrere ofte er relativt velstående. Diskusjonen om innvandring i media dreier seg ofte om boligpriser og infrastrukturkapasitet. Stort sett alle partier vil dempe innvandringsveksten.

For det andre dominerer ikke New Zealands olje- og gassindustri økonomien som i Norge. Dette gjør det enklere for The Greens og NZ First å forhandle om olje- og klimapolitikken enn det hadde vært for SV/MDG og FrP. Eksempelvis var NZ First med på regjeringens beslutning om å ikke tildele flere leterettigheter offshore tidligere i år. Partiet har også mye mer ambisiøse planer for langsiktige utslippskutt enn New Zealands "Høyre", sentrum-høyre-partiet National.

The Greens er ikke formelt med i regjeringsavtalen mellom Labour og NZ First, men har avtalt å støtte regjeringen og holder noen ministerposter. Det er en slags blanding av forholdet som vårt eget Venstre tidligere hadde til Høyre-Frp-regjeringen, og det forholdet de har nå. Dette gir The Greens avstand fra politikk de er uenig i, men de er i en betydelig svakere posisjon i regjering enn NZ First. Dette har sin bakgrunn i at partiet ligger til venstre for Labour. Det er en reell risiko for at de får like lite gjennomslag som SV fikk i regjering sammen med Ap sist.

På noen områder ser det ille ut. The Greens ønsker etablering av en stor marin vernesone i havet nord for New Zealand, men er ikke en gang med i forhandlingene mellom Labour og NZ First om detaljene. Partiet måtte også gå imot et valgløfte og godkjenne en stor utbygging av et utenlandsk-eid flaskeanlegg som skal eksportere kildevann til Kina.

På andre områder ser det lysere ut. Regjeringen jobber nå med en som vil ta hensyn til vannressurser i vurderingskriterier for utenlandske investeringer. Snart vil det ikke være lov for butikker å dele ut plastposer. Partileder og klimaminister James Shaw har nylig lagt et forslag til en ny klimalov ut til høring, inspirert av modellen i Storbritannia. Prosessen har bred støtte og skal føre til et hittil manglende rammeverk for langsiktige målsetninger om nullutslipp i 2050, utslippsbudsjetter, jevnlige evalueringer av framskritt, og en uavhengig klimakommisjon.

Dette støtter NZ First, men hvor langt? Når rammeverket er på plass må det fylles med konkrete tiltak, og disse trenger mye skarpere tenner enn landets eksisterende kvotesystem. Utslippene øker og transport og landbruk (primært metan) er de største kildene. Det finnes enorme muligheter her, for eksempel er ikke bilavgiftene per i dag differensiert ut ifra utslipp. Det er lett å forestille seg at støtte fra NZ First tørker opp når bilistene begynner å klage.

New Zealand har parlamentsvalg hvert tredje år og vi nærmer oss slutten av det første året for denne regjeringen. Så langt har The Greens og NZ First holdt på med hver sine saker, uten å måtte gjøre altfor store innrømmelser til hverandre. De innrømmelser som har vært, har kommet fra The Greens. Seierne til The Greens (som stansen på oljeleting og plastposer) har blitt omtalt som seier for statsministeren. Hvis dette samarbeidet skal føre til miljø- og klimapolitikk med tenner, må The Greens tar mer plass. De er ingen løse kanoner, men det kan bli nødvendig å avfyre noen politiske skudd for å bli hørt.