Miljøfiendtlig subsidiering av broiler-kommuner

- Vi tåler et par år til med dagens befolkningsvekst. Men hvis det ikke skjer noe, hvis ikke vi får en vekst, så kan det bli dramatisk, siterte Telemarksavisa nylig Porsgrunns rådmann Per Wold. Hvorfor er en mellomstor østlandsby så desperat opptatt av vekst?

En viktig del av svaret er statens "veksttilskudd" til kommunene: Staten belønner kommunene med høyere innbyggervekst enn landsgjennomsnittet med drøyt 57 000 kr pr nye innbygger utover landsgjennomsnittet. De kommunene som har lavere innbyggervekst enn det nasjonale snittet blir trukket tilsvarende av det statlige rammetilskuddet staten fordeler til kommunene. De som vokser det samme som gjennomsnittet, får ingen justering. Eksempelvis vokste Norges befolkning med 0,7 % i 2017, mens Hamar kommune vokste med 1,1 %. Det ga kommunen en større andel av kaka. Hvis kommunen hadde vokst med 0,7 % hadde de fått den samme andelen.

Dermed blir befolkningsvekst et overordnet mål for kommunene, som gjerne går på bekostning av alle andre mål i kommunens planverk. For det finnes selvsagt ikke noe "vernetilskudd" som belønner kommunene som verner mer natur eller tar bedre vare på matjorda enn landsgjennomsnittet. Konsekvensene er altfor ofte nedbygging av dyrket mark og friluftsområder til fordel for bygging av eneboliger. Kommunene kompromisser også gjerne om de langsiktige kvalitetene i byggeprosjektene for å tiltrekke seg utbyggere som er villige til å investere.

I gjennomsnitt føder norske kvinner 1,6 barn. Det vi vil si at vi ikke reproduserer egen befolkning. Det er økt levetid og innvandring som gir nasjonal befolkningsvekst. Når innvandring de siste årene også er blitt begrenset, vil det si at veksttilskuddet først og fremst er et insentiv for å flytte folk fra små utkantkommuner til byer og tettbefolkede områder.

Ettersom insentivet også straffer dem som ikke får tilflytting, vil disse kommunene bli stadig fattigere, og ha mindre midler til å levere gode tjenester og investere i å bli attraktive. Konkurransen om innbyggerne er blitt et effektivt system for å tømme Bygde-Norge. Slik oppnår staten en sentralisering av befolkningen og effektivisering av offentlige tjenester. Men hva er kostnaden for innbyggerne, distriktene og en mulig bærekraftig verdiskaping? Er nasjonen tjent med at kommunene konkurrerer mot hverandre om hvem som har høyest befolkningsvekst?

Befolkningsvekst er ikke bærekraftig
Klima- og miljøkrisen vi står overfor skyldes at vi blir stadig flere mennesker, som forbruker stadig flere ressurser. Da er det naturlig å stille seg spørsmålet om befolkningsvekst bør være et overordnet mål, da det i seg selv bidrar til å forsterke de akutte klima- og miljøproblemene.

Forskeren Frank Gotmark m.fl ved Gøteborgs universitet, publiserte i 2018 artikkelen Aging Human populations: Good for us, Good for the Earth i 2018. Artikkelen viser at en aldrende befolkning ikke bør gi grunnlag for frykt. I landene som i dag har en aldrende og synkende befolkning, er det ikke påvist mangel på arbeidskraft. En redusert arbeidsstokk vil heller ikke være et problem i en økonomi hvor mennesker i økende grad erstattes av roboter. Men et samfunn med flere eldre vil måtte bruke mer penger til helsetjenester, og gjøre større investeringer i forebyggende helse. Dette bør kunne dekkes inn av bedriftsbeskatning, hvor bedrifter med lavere bemanning og lønnskostnader får en høyere skattebyrde, slik at det automatiserte arbeidslivet ikke rammer velferdssamfunnet.

En endeløs befolkningsvekst vil være økologisk umulig. Overbefolkning fører til mange alvorlige problemer, som høyt forbruk, konflikter om naturressurser og tap av leveområder, som fører til at noen arter dør ut. En befolkningsnedgang vil føre til mindre arbeidsledighet, økende lønninger for arbeidstakere og dermed større formue pr innbygger. En mindre befolkning vil bety mindre trengsel, bedre pendlerforhold, mindre stress og opprettholdelse av matjord, grøntarealer og forbedret livskvalitet. Kortsiktige økonomiske bekymringer kan ikke prioriteres over den langsiktige helsen til vårt miljø og samfunn, sier Gotmark. Og det burde jo være enkelt for alle å stille seg bak.

Utslipp av klimagasser
Fortetting blir gjerne brukt som en løsning på klimakrisen. Ved å bo tettere, vil vi transportere oss mindre og redusere utslippene. Det er en blindvei. Fortetting adresserer ikke utfordringer rundt ressurstilgang til byene. Byene er avhengige av ressurser tilført fra distriktene. Selv med utstrakt bruk av takhager og annen bydyrking, vil ikke en by kunne holde innbyggerne med nødvendige kalorier eller nødvendige ressurser til byggematerialer, bekledning, medisiner, kosmetikk, mm. Veien frem til en by som utnytter energien sin bedre og som er mer selvforsynt er lang. Å gjøre byene mer selvforsynte er heller ikke et uttrykt politisk mål i Norge. Å tappe bygdene på vei mot et mål som ikke en gang er definert i landet, synes lite gjennomtenkt. Skal flere av oss bo i byene uten å delta i primærnæringene krever det en ytterligere mekanisering av landbruket, med større energitilførsel og høyere utslipp. Det er ikke er bærekraftig, verken med hensyn til klimagassutslipp eller naturforvaltning.

Byene står for 2/3 av verdens energikonsum, 70% av utslippene og okkuperer 2% av arealet. I det ensidige fokuset på transport og å hindre "urban sprawl" glemmer vi byenes ulemper. 90% av verdens byer ligger ved havet og er derfor mest utsatt for klimaendringene, de avhenger av at systemer for handel og transport fungerer for å overleve. Byene og menneskene som bor der er derfor svært sårbare

Transport står for ca 30% av klimagassutslippene til nordmenn, hus og strøm for nesten like mye, og mat og drikke for ca 16%. Skal vi kutte 50 % av utslippene våre frem mot 2030 og leve i et klimanøytralt samfunn i 2050, er det ikke tilstrekkelig å adressere utslippene fra transport.
En finsk studie fra 2011 vier også at innbyggerne i de største byene hadde samlet høyere klimautslipp enn innbyggere i rurale strøk. De hadde riktignok lavere utslipp fra transport og primærbolig, men utslippene fra annet forbruk var mye høyere fordi folk i byene tjener mer enn folk på landet. Og klimafordelen ved en liten primærbolig ble spist opp av fritidsboliger.

Matjord og ressurstilgang
Norges byer og tettsteder ble stort sett etablert der det var best matjord. Flyttestrømmen går allerede mot urbane strøk. Statens veksttilskudd til kommunene favoriserer derfor nedbygging av matjord. Dette bekreftes av at det er by og forstadskommuner som bygger ned mest matjord (i 2016 var det Molde, Trondheim og Melhus ifølge Landbruksdirektoratet)

I fraflyttingskommunene blir gårdsbruk lagt ned og matjord liggende brakk, noe som også gir mindre matproduksjon. For gårdbrukere vil heller ikke bo i kommuner uten et godt skoletilbud, lege, barnehage, kino, brannvesen og tilgang til et sosialt felleskap.

Hva er Norge uten bygdene?
Gjennom sentraliseringspoltikken vender vi oss bort fra en stor del av den norske identiteten og bygdesamfunnet. Bygde-Norge har vært og er utgangspunkt for den innovasjon og ressursutnyttelse som utgjør ryggraden av norsk landbasert industri, som matforedling, treforedling, kystfiske og landbruk. Uten vitale bygder vil Norges landbaserte industri miste sitt ressursgrunnlag.

Å tenke nytt om å leve og bygge i utkanten på en måte som jobber med naturen og de naturlige forutsetningene vil være en del av løsningen for en mer bærekraftig fremtid, der det fortsatt blir mulig å leve gode liv på landet med tilgang til frisk luft, fri natur og muligheten til en mer selvforsynt livsstil. Et billig. første skritt er å avskaffe statens miljøfiendtlige subsidiering av broiler-kommunene.