Miljøbevegelsens vanskelige dilemma

Per Espen Stoknes setter i innlegget “8 nyanser av grønn vekst” fingeren på den mørkegrønne radikalismens største problem: Den byr ikke på noen troverdig plan for en rask nok reduksjon av menneskenes miljøbelastning – innenfor demokratiske rammer – til at vi kan ha håp om å løse miljøproblemene i tide.

Da jeg skisserte noen mørkegrønne visjoner i slutten av mitt innlegg “Grenser for grønn vekst”, var det simpelthen for å vise at positiv kommunikasjon – som Stoknes med rette fremhever betydningen av – like gjerne kan handle om morsomme, meningsfulle og miljøvennlige måter å krympe bruttonasjonalproduktet på, som på å øke det.

Spørsmålet som miljøbevegelsen kvier seg for å ta opp

Jeg er enig med Stoknes i at det er lurt å klargjøre det overordnede målet før vi begir oss inn på diskusjoner om strategi. Så la oss diskutere det miljøbevegelsen i det lengste har kvidd seg for å ta opp: Hvor lenge skal vi fortsette å forsøke å få til en altomfattende og lynrask grønn omstilling, uten å ta hensyn til den – dessverre – stadig større muligheten for at ingen slike planer vil kunne føre frem? Ikke for at vi skal slutte å kjempe, men, som Mari Bremnes Ese skriver i Pan, fordi “det er på tide med en bredere erkjennelse av hvor alvorlig krisen er, og tilpasse virkemidlene til det”?

Vi trenger flere plan B’er

Som jærbu i eksil føler jeg meg truffet av Arne Garborgs karakteristikk av det jærske folkeferdet, “som grev seg gjenom live med gruvling og slit, putlar med jordi og granskar Skrifti, piner korn av auren og von av sine draumar, trur på skillingen og trøyster seg til Gud”. Det gir meg et utsyn som saktens kan trenge en motvekt som Stoknes’ sunnmørske gründerånd. Jeg ønsker ikke å stenge døra for alt som kan minne om begrunnet optimisme på klodens vegne. Men grønne strategier bør være robuste nok til at de også har noe for seg utenfor bestefalls-scenarioene der alt begynner å gå på skinner fra og med fra det året der politikerne har vedtatt at utslippene skal nå toppen. Et minstekrav bør være at strategien ikke medfører en betydelig risiko for å gjøre vondt verre hvis verden fortsetter å gå miljøbevegelsen imot.

Hvis miljøbevegelsen ikke evner å ruste for flere utfall, kan den selv bidra til forverring

Det er bare så alt for enkelt å se for seg en fremtid hvor tilhengere av grønn vekst får gjennomslag for tiltak som store mengder ny sol- og vindkraft, nye lyntogstrekninger (eller Hyperloop) og fortsatt urbanisering – tiltak som isolert sett øker ressursproduktiviteten, kanskje til og med raskt nok etter Stoknes’ målestokk – samtidig som fossiløkonomien humper og går parallelt, og det samlede resultatet forblir mer grått enn grønt. I beste fall kan en grønn vekst-strategi lykkes i å skape så stor entusiasme for den grønne omstillingen at et flertall av befolkningen ønsker de nødvendige grønne reguleringene velkommen. Men går det ikke slik, vil miljøforkjemperne kunne ende opp med å bidra til en netto forverring av situasjonen. En ny jernbanestrekning kombinert med ny motorvei kan være verre for kloden enn om vi bare hadde fått motorveien.

Vi må ikke gjøre systemene så smarte at vi ikke lenger forstår de enkle tingene

Personlig er jeg mer bekymret for hvordan Stoknes’ visjon for en dramatisk økning i ressursproduktiviteten vil gjøre samfunnet enda mer avhengig av komplisert teknologi, velfungerende globale forsyningslinjer og avansert infrastruktur enn i dag. Den fremskrittsorienterte grønne visjonen bygger i stor grad på datastyrte farkoster og dingser som er satt sammen av råstoffer fra alle verdenshjørner, på en så komplisert måte at det kreves en haug med spesialister for å forstå alle detaljer i hvordan selv relativt “enkle” ting – som brødristere og sykler – er bygget opp. Selv den mest garvede sykkelmekaniker har knapt noen anelse om hvordan jernmalm utvinnes og bearbeides til stål, eller hvordan kulelagre produseres. I “smarte samfunn”, der alle ting er koblet sammen i datanettverk for å gi optimal ressursutnyttelse, vil ingen av oss være smarte nok til å forstå noe som helst av hvordan tingene som får samfunnet til å gå rundt egentlig fungerer.

Vi bør børste støvet av klassiske grønne ideer om desentralisering, forenkling av teknologi og infrastruktur, redusert forbruk og økt selvforsyning

Det trenger ikke være noe problem – så lenge vi befinner oss på toppen av den økonomiske næringskjeden i en relativt stabil verden. Det kan bli verre dersom akselererende klimaforstyrrelser og andre økosystemødeleggelser fører til kriger, konflikter og folkevandringer i et omfang vi ikke har sett i vår del av verden siden Romerrikets fall. Håpet er naturligvis at vi lykkes i å unngå dette. Men skal vi ta muligheten med i den strategiske vurderingen – ikke bare for et verstefalls-scenario, men også et simpelt business as usual der politikken fortsatt preges av figurer som Erna, Jonas, Donald og Vladimir – peker det mot at vi bør børste støvet av klassiske grønne ideer om desentralisering, forenkling av teknologi og infrastruktur, redusert forbruk og økt selvforsyning.

Disse ideenes styrke ligger ikke i å være noen farbar strategi for å “redde planeten”. Å tro at alle verdens mennesker kan få det bedre enn i dag, innenfor økosystemenes tålegrenser, som et resultat av at Framtiden i våre henders opprinnelige program plutselig får gjennomslag, er som å regne med at en pasient med langt fremskreden kreft kan bli kurert ved å legge om til en sunnere livsstil. Det som kunne fungert forebyggende hvis det hadde blitt satt i verk for 30–40 år siden er ikke nødvendigvis noen effektiv behandling i dag. Miljøbevegelsens dilemma ligner den dødssyke pasientens: skal de siste kreftene settes inn på en kostbar eksperimentell behandling med ukjente bivirkninger og stor risiko for å mislykkes, eller på enkle, velprøvde tiltak – lindrende behandling som gir økt livskvalitet når det uansett går mot slutten? Det er ikke noen morsom problemstilling å forholde seg til. Men det blir heller ikke bedre om vi vegrer oss fra å ta den opp.