MGPjr og skogbrannene i Amazonas

Koblingen mellom Marcus & Martinus og skogbrannene i Amazonas kan være mer åpenbar enn man skulle tro. Om man setter et tverrfaglig fokus på musikkindustriens konsumeristiske vridning vil man se hvordan både psyken, økologien og musikkens kunstneriske tilvekst rammes i nyliberalismens digitale mediehverdag; en utvikling skjøvet frem av både offentlige og private medieaktører.

I snart to tiår har NRKs Melodi Grand Prix Junior rekruttert barn og unge til underholdningsbransjen i håp om å skape suksesshistorier og signalartister av Troforsguttenes kaliber. Under «de glade amatørers» fane arrangerer NRK årlig dette programmet, designet for å skape kommersielt lønnsomme produkter ut i fra mobilopptak innsendt av håpefulle åtte- og ni-åringer. Underkommuniseringen av plateselskapenes, musikkprodusentenes og den øvrige popindustriens tilstedeværelse i konseptet er under enhver kritikk, og kan tjene som et interessant utgangspunkt for medievitenskapelig, psykologisk, sosiologisk og økologisk forskning.

Da Jostein Pedersen, tidligere MGP-kommentator for NRK, gikk ut og omtalte juniorversjonen av nevnte konsept som en «showbizkarusell skapt av og for voksne», og at det var kynisk av NRK å «berike seg på uvitende barn og foreldre», var dette en observasjon som skapte et øyeblikks panikk blant mange involverte. Treffende som den enn var, manglet Pedersens kritikk dessverre faglig belegg, og prosjektleder for MGPjr, Eva Rutgerson Bie fikk en forholdsvis enkel jobb når hun ba kanonene i NRK om å gå tungt ut og støtte både konseptet og plateselskapet. En potensiell debatt ble effektivt stoppet. Konfettien og de brede smilene fra kjendiser in spe på MGPjr-scenen gir et mildt sagt forenklet bilde av hvordan ting henger sammen, noe både produsentene, plateselskapet og NRK later til å være godt fornøyde med. I «showbizkarusellens» kjølvann er det mer enn barnas autentiske skaperevne som rammes.

Pop-idolet er på mange måter en av forbrukersamfunnets viktigste ambassadører, all den tid mote, mediedigitalisering og musikkonsumerismens ferskvarementalitet står så sterkt.

Pop-idolet er på mange måter en av forbrukersamfunnets viktigste ambassadører, all den tid mote, mediedigitalisering og musikkonsumerismens ferskvarementalitet står så sterkt. Hederlige unntak til tross; det er vanskelig å fornekte Justin Biebers markedsliberale kontekst, så vel som den skjerpede endimensjonaliseringen av musikkindustriens hovedstrøm. Dyrkingen av narsissismen følges tett av et musikkindustrielt maskineri som har både klær, sminke, generisk popmusikk og instagram-algoritmer på billigsalg. Den konsumeristiske rekrutteringen og homogeniseringen av barn og unges iboende kreativitet, som NRK her aktivt promoterer, utarmer det kunstneriske mangfoldet. At åtte-åringer ikke er i stand til å lage og utgi popmusikk av internasjonalt kaliber på egenhånd burde ikke overraske noen. At barna i stor grad anvendes som maskoter for et kommersielt salgskonsept, med låtmateriale formet og utført av produksjonsapparatet under Ronny Wikmark og Nidaros Studio / Touchdown Music ligger også oppe i dagen, men har i snart to tiår blitt grovt underkommunisert.

Pop-industriens systematiske forbruksmentalitet ligger i tydelig konflikt med NRKs allmennkringkasteroppdrag.

Pop-industrien lobbyerer hardt for å appellere til vekst- og forbrukssamfunnets hovednerve, og stiller seg på denne måten i diametral motsetning til institusjoner som Ungdommens kulturmønstring (nå: Ung Kultur Møtes), kulturskole og de uorganiserte musikalske subkulturene. Dette til tross for at det er nettopp i disse rekrutteringsmiljøene vi finner det største tilfanget av den uberørte og autonome skaperkraften konsepter som MGPjr er avhengig av: popindustrien høster grådig av de kreative spirene i musikkøkologiens blomstereng. I dette ligger også en tiltagende materialisering av samfunnet, de økologiske verdiene og vår kollektive psyke. En forringelse av barn og unges mentale helse, økt materielt og konsumeristisk press, samt en stadig nedbygging av lokale og globale biotoper er tendenser som har utviklet seg parallelt med siste tiårs endimensjonalisering av popindustrien. Industrialiseringen av regnskogen i Amazonas og vindmølledebatten her hjemme bør sees i lys av vestlig overforbruk, hvor også popidolet spiller en rolle. I en kompleks verden er det mange andre faktorer som påvirker disse tendensene, hvor MGPjr, Universal Music og de kommersielle mediekanalene kun utgjør enkeltbrikker i det store nyliberale spillet.

Marcus & Martinus er kanskje det nærmeste NRK har vært å skape den nordiske ekvivalenten til Justin Bieber; et fenomen vi på ingen måte burde forfekte. Stein Vanebos Paco Music AS og det tilknyttede produksjonsapparatet i MGPjr-konglomeratet begår ingen lovbrudd når de kommersialiserer barn og unges kreativitet: De utnytter riktig nok markedsliberalismens etiske gråsoner, men det er hos NRK vi har mulighet til å ansvarliggjøre og påvirke. Popindustriens systematiske forbruksmentalitet ligger i tydelig konflikt med NRKs allmennkringkasteroppdrag, og når man vet hvilke verdier MGPjr som konsept representerer burde det være av samfunnsmessig interesse å reise kritikk mot måten dette foregår på. Når motsvarene kommer kan det derfor være lurt å ha et kildekritisk blikk, følge pengestrømmen og evaluere hvorvidt det er David eller Goliat som definerer diskursen. Kravet om at fjorårets konkurransebidrag skulle befatte seg med klima og miljø får en nokså bitter ettersmak: Det paradoksale ved at Rutgerson Bie og MGPjr-redaksjonen lystrer popindustriens materialistiske ideal samtidig som de tvinger CO2-kvoter og «klodens feber» inn i deltakernes tekstinnhold burde være et godt utgangspunkt for en kritisk debatt.