Mer konservatisme, eller?

"Den grønne bevegelsen må skjerpe fokuset" skriver Pan-redaktør Eivind Hoff-Elimari. Han er bekymret for at den politiske miljøbevegelsen skal splittes, og etterlyser mer konservatisme – formodentlig for å samle troppene. Som eksempel på forslag som angivelig ikke kan ses i sammenheng med grønn ideologi, og som truer med å trekke partiet "inn i et radikalt dragsug" så det blir "som en vannmelon – grønn på utsiden og mørkerød inni", trekker han blant annet fram flertallet i programkomiteen i MDG sine forslag om utredning av aktiv dødshjelp, utvidelse av selvbestemt abort til uke 18 og innføring av kjønnsnøytrale personnumre.

Førsteutkastet til nytt MDG-program er i disse dager på høring, og jeg skal ikke forskuttere komiteens endelige forslag her. Komiteen er dessuten delt i sin innstilling om to av forslagene – både aktiv dødshjelp og selvbestemt abort. Jeg vil likevel utfordre Hoff-Elimaris kritikk på enkelte punkter.

Først vil jeg påpeke at ingen av de fremhevede forslagene har særlig "mørkerøde" politiske konnotasjoner. De føyer seg snarere inn i en liberal politisk tradisjon, og diskuteres i fullt alvor både på høyre- og venstresiden i Norge. Det tjener ikke Hoff-Elimaris argument at han på denne måten gir legitimitet til stemmer på høyresiden som gjerne stempler MDG som skapkommunister. Riktignok går vi inn for bedre omfordelingspolitikk i førsteutkastet, men mørkerødt er det tross alt ikke. Vi inkluderer sågar en forsikring om at økt offentlig pengebruk ikke er et mål for De Grønne og legger opp til en offensiv politikk for at gründere og privat næringsliv skal være sentrale i den grønne omstillingen.

Hoff-Elimari antyder også at forslagene kan være i strid med en grønn overbevisning om at alt liv har noe hellig ved seg. Jeg deler oppfatningen om et utgangspunkt for grønn ideologi er respekt for det som lever, men det er ikke åpenbart at grønn tenkning dermed må resultere i konservative vurderinger i spørsmål om hverken abort eller dødshjelp. Det finnes for eksempel en gren av økofilosofien som fokuserer på økologiske sammenhenger og legger mest vekt på systemnivået i etikken. En slik etikk vil ikke prioritere individuelle liv i moralske spørsmål, men snarere se på hvilke konsekvenser valgene vi tar har for helheten vi inngår i. Ifølge denne tankegangen må spørsmål om individenes liv eller død avgjøres i lys av livsmiljøets integritet, stabilitet og skjønnhet. Det er ikke dermed gitt at abortgrensen ikke kan utvides eller aktiv dødshjelp ikke kan tillates. Dersom de økologiske konsekvensene av en slik politikk ikke er uakseptable, må motargumentene ha et annet utgangspunkt enn den klassiske holistiske miljøetikken.

Det er forøvrig mange gode grunner til at et politisk parti ikke skal legge en slik rent systemorientert miljøetikk til grunn. En av dem er nettopp at individets selvstendighet gis mindre vekt. Det er en fare for at man sklir over i et ubehagelig autoritært landskap hvis man ikke tilskriver autonome individer tilstrekkelig verdi og rettigheter. Er det likevel en fare for at de nevnte programforslagene gir individet for stor frihet? Er konsekvensene for alvorlige? Det er i alle tilfeller spørsmål jeg tror vi er bedre tjent med å diskutere direkte, fremfor å antyde at det på en eller annen måte ikke er tilstrekkelig "grønt" å stille dem.

Ren konservatisme er et slapt motargument, og blokkuavhengigheten vår forplikter oss faktisk ikke til å godta slappe argumenter.

Når vi så tar den diskusjonen, tror jeg ikke vi bør ha et forhåndsdefinert mål om mer konservatisme. MDG er – og bør forbli – et idealistisk men pragmatisk parti, som kan vurdere konsekvenser av ulike forslag mer eller mindre uhildet av de gamle politiske ideene som skapte de mange krisene vi står i. Det betyr selvsagt ikke at vi ukritisk skal tilslutte oss enhver tilsynelatende progressiv bevegelse, men det betyr heller ikke at vi skal insistere på verdier og strukturer som det ikke finnes gode grunner til å bevare. Hvorfor skal vi for eksempel insistere på at fasongen på kjønnsorganet ditt skal framkomme av personnummeret ditt? At en ikke ubetydelig andel borgere har dårlige opplevelser med en slik ordning, taler for å endre den. Ren konservatisme er et slapt motargument, og blokkuavhengigheten vår forplikter oss faktisk ikke til å godta slappe argumenter.

Hoff-Elimari løfter likevel en viktig strategisk debatt: I hvor stor grad skal MDG vedta politikk som utfordrer konsensus på andre områder enn miljø? Jeg tror det er viktig å ha med seg at vi antagelig vil støte fra oss noen velgere uansett hvilken linje vi legger oss på her. Men hvor mange? Og hvem? Programkomiteen har i alle fall lagt til grunn at MDG bør ha god politikk på alle politikkområder, og har foreslått det vi mener er god politikk. Hvis høringsrunden avdekker at partiet vil det annerledes, tar vi det til etterretning.