Lavutslippssamfunnet verner ikke naturen – bare lavenergisamfunnet gjør det

Nordmenns nære forhold til naturen kommer for alvor til syne når storkapitalen og Oslo-makta vil nyttiggjøre seg av fjell og kystlinje til kraftutbygging. Friluftinteresserte og naturvernere står sammen om vern av natur uten støy for øre og øye, til glede for turglade og for vern av naturen vi alle til syvende og sist er avhengige av. Med avisinnlegg, roperter og lenker skal utenlandske investorer og politikere motarbeides og stanses. Slik skal aksjonistene kjempe sin kamp, i sak etter sak, i håp om å la oppriktig engasjement få vinne over økonomisk gevinst. Men hvor er viljen og iveren til å ta et oppgjør med vår egen energikonsumerende livsstil? Hvor er den oppriktige viljen til å gi avkall på noe av vår individuelle frihet til fordel for nettopp den uberørte naturen? Skal en grønn vekst innebære at utmarksarealer ikke bygges ned, kan veksten ikke bare frikobles fra en vekst i utslipp, den må også være frikoblet fra en vekst i det generelle energiforbruket.

Politisk er det bred enighet om det som omtales som lavutslippssamfunnet. Et google-søk på “lavutslippssamfunnet” gir i underkant av 50 000 resultater. Men begrepet henviser bare til menneskeskapte klimagassutslipp, og markerer ikke noe paradigmeskifte for en endret livsstil. Hvis målet er å bevare mest mulig natur og hindre unødig utbygging av energianlegg og tilhørende infrastruktur, burde ordet lavutslippssamfunn byttes ut med lavenergisamfunn. Et søk på “lavenergisamfunnet” gir imidlertid bare 78 resultater. Blant politikere og næringsliv råder en underliggende tro på at vi kan opprettholde vår livsstil og samtidig redusere klimagassutslippene.

Mantraet om lavutslippssamfunnet er nedfelt i klimaloven fra 2017, som sier at lavutslippssamfunnet skal oppnås med en utslippsreduksjon på 80 til 95 % innen 2050 i forhold til 1990-nivå. I byvekstavtalene for storbyområdene er det bærende prinsippet en stans i vekst av biltrafikken. En elektrifisering av bilparken gjør at transportsektoren også vil bli mer energieffektiv, siden en elektromotor har mindre energitap enn en forbrenningsmotor. Men samtidig er det ikke noe politisk mål å redusere den totale energibruken. Solberg-regjeringen har ifølge Aftenposten til og med arbeidet imot EUs målsetting om energieffektivisering, fordi dette vil svekke eksport av norsk gass. Bak hver watt-time energi som brukes, vil det være et direkte eller indirekte økologisk fotavtrykk. Selv om elbiler er mer energieffektive enn bensin- og dieselbiler, trenger bilene fortsatt tilgang på elektrisitet. Med full elektrifisering av veitransporten trengs det ifølge NVE 14,6 terrawatt-timer (TWh) innen 2050, tilsvarende 22 Alta-kraftverk eller 70 Frøya-vindparker.

En grønn vekst som samtidig skal verne om naturen og redusere energibruken, må starte fra grunnen, bokstavelig talt. Alle verdens byer som ble grunnlagt før den motoriserte transportens inntog ble bygget kompakte. Med bilen som allemannseie forsvant den tidligere barrièren som transport hadde vært. Ifølge SSB og NVE økte i perioden 1970 til 2014 Norges befolkning med 24 %, energiforbruket til transport med 100 % og antallet personkilometer for innenlands reiser med 209 %.

Så lenge politikere og næringsliv legger til grunn at en grønn vekst kun handler om reduksjon av klimagassutslipp, vil presset på den uberørte naturen ligge der. En omlegging av samfunnet krever at også politikere og næringsliv klarer å samarbeide for å endre tenkningen om hvordan vi skal leve våre liv og samtidig redde kloden fra naturødeleggelser og klimaendringer. Byene må planlegges slik at bilen blir en overflødig faktor for hverdagsgjøremålene. Boliger må bygges i høyden og lokaliseres sammen med arbeidsplasser, butikker og fritidsaktiviteter. Også på bygdene er det potensiale for å leve tettere og redusere reiseavstandene. Hva med å utvikle små landsbylignende tettbebyggelser - slik gårdsbruk lå i klyngetun i gamle dager? Å bygge tettere bidrar både til å minimere energiforbruket, samtidig som mest mulig av våre naturområder ivaretas til glede for både friluftsliv, for nålevende og fremtidige generasjoner, for hubroer, salamandre og elvemuslinger.

Dersom det hadde vært en nasjonal politikk for energisparing og det lokalt jobbes for energismarte løsninger, vil vindkraftutbyggere miste legitimitet til prosjektene. Utbyggingspresset på norsk natur vil fortsatt være der og aksjoner som den vi har sett på Frøya er bare én av mange som vil komme så lenge troen på grønn vekst fortsetter i sin nåværende form.