Landet i speilet

Michael Jackson fikk det alltid til å høres ut som en ganske lystig opplevelse å møte den beryktede mannen i speilet og begynne prosessen med å endre seg selv. Slik er det ikke.

Det kjennes ikke det minste lystig når Eivind Trædal i sin nye bok «Det svarte skiftet» inviterer nordmenn til å ta en grundig titt på klimapolitikken vi har hatt de siste 46 årene.

Boken forteller historien om norsk klimapolitikk fra 1972 til 2018, og begynner med å slå leseren i ansiktet med grafer og tall om hvor vi er i dag. Bildet som tegner seg er av et av verdens mest forurensende, storforbrukende folk. Ikke bare er tallene ille, men Trædal forteller at vi er enda verre, for de regner ikke med flyreisene våre omkring kloden, vår doblede appetitt for kjøtt, og selvsagt – oljen.

Kapitlet minner om en scene fra TV-serien «The Newsroom» som ble hyppig delt på sosiale medier for noen år siden. I scenen leverer seriens hovedperson en tirade om hvorfor USA ikke er det beste landet i verden lenger. Jeg kan nå skjønne hvorfor så mange amerikanere ikke satte særlig pris på den scenen; Trædals åpningskapittel er egnet til å hensette leseren i et dunkelt humør.

Dagens bilde står i skrikende kontrast til neste del av boken, hvor vi får høre om hvordan det hele begynte. Trædal forteller om det tidlige miljøarbeidet, og særlig årene omkring lanseringen av Brundtlandrapporten i 1987. I noen få grønne år var Norge beredt på ta på seg ledertrøyen i klimakampen, det var konkurranse blant partiene på Stortinget om å forplikte seg til størst kutt, og folket var motivert for å brette opp ermene.

Klimafesten tok raskt slutt. Lenge før den biologisk nedbrytbare konfettien hadde lagt seg hadde folk og politikere ombestemt seg; allerede i 1995 var Norges første klimamål slengt i skuffen. Bak den totale snuoperasjonen stod Norges fortsatt unge oljenæring, og Trædal beskriver hvordan oljen sildret gjennom statsapparatet og hvordan argumenter fra Statoil vant kampen om politikken og om folks hjerter. Med få unntak er resten av boken en historie om økte utslipp og brutte løfter.

For mange kan det være overraskende at hovedvekten av boken ikke er på den blåblå regjering og de siste årene. Det er faktisk ikke Erna Solberg og Siv Jensen som kommer dårligst ut av det i det hele tatt; det er opplagt at den sittende regjering ikke har noen reell klimapolitikk, men det var det heller ingen som forventet.

-EN MØRKEBLÅ ULV I RØD HETTE MED BLIND TRO PÅ MARKEDETS MAGISKE EVNER TIL Å ORDNE OPP I KLIMAKRISEN.

Det er Jens Stoltenberg som i størst grad får gjennomgå. Stoltenberg tegnes som en mørkeblå ulv i rød hette med blind tro på markedets magiske evner til å ordne opp i klimakrisen. Trædal begynner med masteroppgaven hans i økonomi, og beveger seg via Stoltenbergs hemmelige møter med venner i oljenæringen til hvordan han felte Bondevik under gasskraftverksaken, og hvordan han torpederte SVs miljøambisjoner i regjering.

Kjepphesten til Stoltenberg er kvotehandel, og hver gang han dukker opp i boken er det for å fremme systemet for å eksportere de smertefulle kuttene til fattige land, og la festen fortsette her hjemme. Innen vi har kommet frem til den blåblå perioden er man som leser så sliten av å lese om Stoltenbergs kamp for karbonhandel at det føles godt når Siv og Erna tar over og avslutter det prosjektet – selv om de ikke gjør noe annet.

Dette er ikke bare en historie om norsk politikk, men også om det norske folk, og hvordan vi mistet interessen for å redde kloden. Enkle argumenter om at norsk olje er særlig ren og at gass uansett er bedre enn kull lullet det norske folk inn i en følelse av at vi kunne fortsette vårt svært komfortable oljeeventyr med tilhørende kjøpefest.

Trædal forteller disse historiene på 270 sider, og det sier seg selv at det er liten plass og at det går utover detaljnivået. En skal ikke bli overrasket om de fleste innvendinger mot boken innledes med «det var mer komplisert enn som så…». Trædal har ikke skrevet noen dyptgående historisk analyse, men en hissig liten bok. Her og der kan man nok kritisere ham for å gli over i det spydige, og jeg lurer noen ganger på hvor mange retoriske spørsmål som er nok?

Det er likevel noe av poenget i boken: ting kan bli for detaljert. Trædal forteller for eksempel om hvordan den klare konsensus mot gasskraftverk smuldrer opp under vekten av ulike ideer som plassering av gasskraftverk, gass på land, gass i sjø, ulike typer kraftverk, og ulike drømmer om renseanlegg. Den store mengden detaljer distraherte fra det faktum at gasskraft ble tatt i bruk, og at stadig flere tonn CO2 steg til himmels.

Det er viktig å ikke bare se på detaljene, men heve blikket og se de lange linjene. Det er det Eivind Trædal inviterer leserne til å gjøre i «det svarte skiftet». Til syvende og sist er det umulig å krangle med det hovedinntrykket boken gir: vi er ikke et grønt land, vi har gått i feil retning, og det er på tide å snakke om den halvtinte mammuten i rommet.

Boken anbefales for alle som har lyst til å ta en titt i det fryktede speilet, men mest av alt de som ikke vil.