Landbruk som tar vare på vann og klima

Denne teksten ble første gang publisert i Harvest Magazine i 2018.

Alt det menneskeskapte vi omgir oss med har sitt utspring fra karboninnholdet i jorda. Mat, klær, infrastruktur, redskaper – og klima. Kutt i utslipp av karbon til atmosfæren er ikke nok til å stoppe klodens oppvarming, ifølge FNs klimapanel. Vannets sykluser må gjenopprettes og karbon fra atmosfæren må fraktes tilbake ned i jorda for å redusere den generelle temperaturstigningen i verden.

Jord er karbon
Årsaken til klimaendringene er enkelt sagt at vi, i økende grad de siste 250 år, har flyttet karbon fra jorda opp i atmosfæren ifra forbruk av olje, kull og gass – og CO2 og metan fra landbruket. Hovedårsaken til karbontap fra landbruket er industriell drift med monokulturer og overbeiting. Norske myndigheter og landbrukets organisasjoner har blitt enige om effektivitetskrav som har gitt oss et landbruk tilpasset store maskiner. Skog, trær og randsoner er fjernet og dermed viltkorridorer og habitat for alle slags dyr, fugler og insekter. Det kan vi se. Men vel så viktig er det vi ikke ser, i selve jorda. Effektiv jordarbeiding som pløying og harving medfører erosjon og tap av karbon til atmosfæren. Fordi karbon er livets byggestein, blir det da mindre liv i jorda. Kjemikalier og kunstgjødsel reduserer livsbetingelsene for sopper og mikroliv ytterligere.

Målt i vekt forsvinner hvert år 20 ganger mer matjord enn den maten som produseres. Vi tærer på livsgrunnlaget som skal fø stadig flere. Kloden har feber. Vi er ute av balanse. Et mer aktivt jordliv må til for å gjenopprette fruktbarheten og evnen til å binde karbon og lagre vann i jorda.

Regenerativt landbruk
Karbonet kan lastes ned i jorda via fotosyntesen når grønne planter er i god vekst. Fotosyntesen forsyner jorda og plantene med oksygen og druesukker, en karbonforbindelse. I et samspill mellom sopper og annet mikroliv dannes en aggregatstruktur med karbon som byggestein i form av et limstoff kalt glomalin. Mikrolivet i jorda er grunnlaget for fruktbarhet, tilgang av mineraler, vann og luft til plantene. Mindre liv i jorda fører til at strukturen kollapser. Jordas kapasitet til å lagre vann reduseres fordi porevolumet blir mindre. Jorda blir tett og «død».

I uforstyrret jord kan karbon derimot lagres i mange tiår. Aggregatstrukturen er viktig for å beholde luft i jorda, som er en betingelse for mikroliv. Noen få gram med god matjord kan inneholde milliarder av mikroorganismer. Gode forhold for jordlivet øker muligheten for lagring av karbon. Overjordiske plantedeler som trær kan lagre mye karbon, helt til de brennes eller råtner. Røttene til flerårige grasarter representerer likevel sannsynligvis det største potensialet for biologisk karbonlagring. Fordelen med flerårige arter som timotei og svingel i tillegg til kløverarter er at de lever i årevis om de får godt stell. Målretta beiting i grasets vekstfase er viktig for god rotutvikling og rask gjenvekst. Målretta beiting betyr at planten bites av kun én gang ved hvert besøk i det samme området. Planten må få tid til å vokse ut igjen. Oppskriften på dette er slik ville beiteflokker beiter, på stadig vandring når rovdyr hele tiden truer. Den fruktbare jorda nybyggerne fant på prærien ble til på denne måten. Etter at bisonflokken ble byttet med plog, er karbonlagret i jorda nå grovt sett halvert. Men vi kan imitere naturens metode ved hjelp av elektriske gjerder som er lette å flytte på. Det er ett eksempel på det som ofte kalles regenerativt landbruk.

Rundt 1980 overtok Dakota-bonden Gabe Brown en gård etter generasjoner med pløying. Han la om til regenerativt landbruk. Han har nå tredoblet jordas karbonlager. Avlingene har økt og kostnadene er redusert. Den mer karbonholdige, livfylte jorda har flere effekter. Maten vi spiser blir sunnere fordi det er sopper og annet jordliv som frigjør mineralene plantene trenger og som de gir oss videre. Porøs jord har stor kapasitet til å holde på vann og reduserer flomfaren ved store nedbørsmengder. Globalt sett varierer havnivået med jordas bufferevne. 1 % økning i organisk materiale i jorda kan øke lagerkapasiteten med 20 liter vann/m2. Regenerativt landbruk er altså positivt for klima, folkehelse, avling og vannhusholdning.

Blind tro på teknologi når biologi er det nødvendige verktøyet?

I Norge bruker organisasjoner, politiske partier og bedrifter gjerne honnørord som «grønt skifte», men endrer i realiteten lite før de ser at «markedet» eller velgerne allerede har valgt. De vil ikke risikere å tape det gode liv vi har skaffet oss her på berget. Eksempelvis har landbruket satt i gang en kampanje for å kutte klimagassutslipp, «Klimasmart landbruk», i seg selv en god tanke. Dessverre fremstår tiltaket noe halvhjertet. Man skal med millimeternøyaktighet måle hvor mye metan kua raper, mens potensialet for karbonbinding i jord gjennom beiting blir oversett – for det måles ikke i noe offisielt klimaregnskap.

Store bruk kan være mer effektive i å håndtere akkurat det som går inn og ut av kua, og dermed kan større enheter framstilles som mer «klimasmarte». Konsentrasjonen av husdyr øker, vi får stadig større enheter, større og tyngre maskinpark, lengre transporter av fôr og gjødsel. Beiting som høsteteknikk er i sterk tilbakegang. Vår forvaltning er problemet. Kua representerer løsningen.

Gir Erna blaffen?

I forkant av Parisavtalen i 2015 tok den franske regjeringen initiativ til et internasjonalt samarbeid for å øke det organiske materialet, les karbon, i jorda. Det heter "4/1000-initiativet" fordi det ville rekke med en årlig økning av karboninnholdet i jorda med 4 promille for å stoppe veksten i atmosfærens innhold av klimagasser. Forslaget fikk god respons rundt om i verden, men liten oppmerksomhet i Norge. I Stortinget ble et forslag om at vi skulle slutte oss til initiativet nedstemt tidligere i år.

Hittil har vi forholdt oss til klimaendringer som om de ikke angikk oss direkte, hverken som nasjon eller i landbruket. La oss håpe at denne sommeren i det minste har tjent til å endre det. For den er en effekt av feilslått karbonforvaltning. Mye tyder på at vi og verden står overfor en framtid ingen ønsker. Mye tyder på at vi er dårligere forberedt på denne framtida enn vi var på krig i 1940. Samfunnets sikkerhet, mat- og vannforsyning er satt i spill. Regenerativt landbruk kan både bekjempe klimaendringer og tilpasse oss de endringene som uansett kommer. Hvordan kan statsminister, regjering og Storting overse slike soleklare løsninger i dagens situasjon?