La oss snakke om natur(syn)

Det er en avsporing å insistere på at nordmenns natursyn er delt mellom by og land. Vi gjorde oss ferdige med det da husmannssønnen Aasmund Olavsson Vinje og Norges rikeste mann Thomas Heftye sammen stiftet Den norske turistforening i 1868.

Polariseringen av naturdebatten mellom bygd og by dukker jevnlig opp i mediene. En hytteboer hevdet i et avisinnlegg tidligere i høst at «folk flest på landsbygda ser annerledes på naturen enn oss byfolk (les hytteboere). Der hvor vi (byfolk) søker rekreasjon og ekte naturopplevelser ser bygda naturen som en ressurs som skal skape økonomiske verdier». Utsagnet understreker en stereotypisk oppfatning om at byfolk og bygdefolk er ulike, og at de har ulikt natursyn.

Historisk har oppfatningen om at by- og bygdefolk har ulikt natursyn røtter tilbake til 1800-tallet, da fjellheimen og den norske naturen ble «oppdaget». På 1800-tallet var klasseforskjellene større enn i dag. Rundt 1814 var embetsstanden liten, men innflytelsesrik og mektig. Embetsmennene bodde både i byene og på landsbygda, men hadde ofte ledende stillinger. Til sammenligning var bondestanden på denne tiden stor, men med mindre innflytelse.

Bonden ble i nasjonalromantikken gjort til symbol på den norske arven. Personene som gjorde bonden til dette nasjonalsymbolet tilhørte en eksklusiv krets av akademisk elite. Utdanning på universitetet var forbeholdt de få, som ofte selv var sønner av embetsmenn. Men i siste halvdel av 1800-tallet inntok «bondestudentar» Universitetet i Oslo, slik Garborg skriver om i romanen med samme navn. Klasseforskjellene fra begynnelsen av århundret hadde minket betraktelig.

I romantikkens århundre ble den norske fjellheimen først beskrevet og malt av utdannede menn. Kartografer og geologer, landskapsmalere og botanikere kartla, målte og malte fjellene, som ble et symbol på den særegent norske naturen. Slik ble det nasjonalromantiske bildet av Norge skapt.

Historisk har oppfatningen om at by- og bygdefolk har ulikt natursyn røtter tilbake til 1800-tallet, da fjellheimen og den norske naturen ble «oppdaget».

Fra 1860-tallet bidrog også dikterne til dette bildet, og nå er det ikke bare de dannede medlemmer fra høyere samfunnsklasser som skriver. Aasmund Olavsson Vinje var husmannsgutt fra Vinje. I Rondane minner landskapet om «slike fjøll og dalar» som Vinje husker fra oppveksten. For småbrukersønnen Ivar Aasen er de gamle fjellene «alltid eins å sjå», og de «gjer hugen glad».

Naturen representerer både en lengsel tilbake til barndommen og til det som ikke forandrer seg, samtidig som den er en kilde til glede. Synet på naturen som vill og utemmet er også en romantisk forestilling, som spiller på slagordet «Tilbake til naturen», ofte feilaktig tillagt filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778). 1800-tallets interesse for den uberørte naturen var en impuls som kom utenfra. Vi ser det i at ordene vi bruker for å snakke om naturen blir flere.

Naturen er kontrastrik. På 1800-tallet blir den både beskrevet som et vakkert og pittoresk landskap det er godt å hvile øyet på, men også som noe farlig og fryktinngytende. I de bratte fossene og ubestigelige fjellene, der det sublime kommer til syne. Det farefulle viser seg også i lokal navneskikk, som «Styggebreen» om isbreen under Galdhøpiggen. Denne breen har vært skummel å krysse også før lokale breførerlag begynte å arrangere toppturer fra Juvasshytta, øverst i Jotunheimen.

Det er en avsporing å insistere på at nordmenns natursyn er delt mellom by og land. Vi gjorde oss ferdige med det da husmannssønnen Aasmund Olavsson Vinje og Norges rikeste mann Thomas Heftye sammen stiftet Den norske turistforening i 1868.

I siste del av 1800-tallet øker andelen «lystreisende»: de som reiser for fornøyelsens skyld. Først er det de øvre lag av befolkningen i Norge som reiser. Betegnende er det kanskje derfor at det er Thomas Heftye, på sin tid landets rikeste mann, stifter Den norske turistforening (DNT) i 1868. En av medstifterne er imidlertid bondesønnen Aasmund Olavsson Vinje, han som har fått æren av å gi Jotunheimen navn. Bygd og by, hand i hand?

DNT hadde lenge et ord på seg for å være en forening for eliten, eller nikkersadelen. I dag er DNT en folkebevegelse. Etter jevn vekst de siste 20 årene har DNT nå over 300 000 medlemmer, med en økning på over 50 000 medlemmer siden 2014. Slagordet til DNT? «Det ligger i vår natur.»

Det er mulig å gå fra å være elite til å bli en folkebevegelse. På samme måte er det mulig å gå fra å være en grasrotbevegelse til å erobre plassen som landets nest største parti, slik Sp med sine 20,9% gjorde i en opinionsmåling for november. Spørsmålet er hva Sp ønsker å bruke den posisjonen til. Til å splitte, eller til å forene landet i viktige politiske saker?

Både Sp og MDG liker å fremstille seg som grønne partier, og de er enige om mer enn at naturen er en kilde til rekreasjon og glede. Det er lett å lese partiprogrammer og finne ulikheter, som i synet på ulv, vern av marka eller den nå skrinlagte nasjonale rammeplanen for vindkraft. Likevel er begge partier for grønn energi. Og der Sp vil verne matjorda, ønsker MDG mer urbant landbruk. Prinsippene som ligger til grunn er like, men de er ofte uenige om fremgangsmåten.

Sp og MDG er enige om mer enn at naturen er en kilde til rekreasjon og glede. (...) Prinsippene som ligger til grunn er like, men de er ofte uenige om fremgangsmåten.

For å vende tilbake til utgangspunktet: Det er umulig å argumentere for hvem som har «ekte naturopplevelser». Det har vi alle. Men det er en avsporing uten sidestykke å fremdeles insistere på generaliserende oppfatninger om at landet er delt, og ikke kan forenes. I praksis gjorde vi oss ferdige med det på 1800-tallet.

I kjølvannet av den grønne bølgen slås det isteden politisk mynt på skillet. Polariseringen av naturdebatten er ingen historisk nødvendighet, men fører fokuset bort fra det som virkelig betyr noe med en forestående klimakrise: Å snakke om natur.