- Krisen utløser også det beste i oss

Klimakrisen er den største utfordringen menneskeheten har stått ovenfor. Men: krisen utløser også det beste i oss. Kreativitet og skaperkraft. Lysten til å yte ekstra innsats. Omtenksomhet. Samhold.

Dagen i dag - dere - vitner om dette. Klimakrisen samler oss, om å ta vare på det aller viktigste vi har.

Trygghet - for kun en verden der mennesker lever i harmoni med naturen, og der vi klarer å holde global oppvarming innen 1.5 grader, er en trygg verden.

Krisen samler oss om å investere i og sikre konkurransedyktige OG bærekraftige arbeidsplasser, langt inn i fremtiden. Den samler oss om å gjøre det som skal til - NÅ - for å sikre et solid og solidarisk velferdssystem, også for de som kommer etter oss. Og klimakrisen forener oss, i vår dype kjærlighet til - og ufravikelige avhengighet av - naturen.

Den gode nyheten er at det er teknisk mulig å begrense global oppheting til et minimum. Politikere og fagmiljøer vet i all hovedsak hva som må gjøres, vi har det meste av teknologien vi trenger - mer kommer til - og veldig store deler av næringslivet står klare.

Men. Vi har til nå manglet den store folkelige oppslutningen, som gjør at våre folkevalgte kan iverksette klimapolitikk som holder oss innenfor 1,5 graders grensa.

I dag er endelig store grupper ute i gatene i hele Norge, for å kreve helhetlig klimahandling NÅ. Unge og voksne, endelig sammen. Den tradisjonelle miljøbevegelsen og trossamfunn. Idretts-Norge, kultur-Norge, fagforeninger, bedrifter. Det er arrangementer i by og bygd akkurat nå, og Olje-Stavanger er med, Røros, Henningsvær, Finse og alle de største byene i Norge. Endringsviljen er tydelig. I dag krever vi, i dag forlanger vi, i dag brøler vi: Sett klima og miljøsaken først!

Og vi må sette denne saken først, for ikke bare er klima viktig. Det haster. Fokuset må være på opptil 60% utslippskutt innen 2030. Samtidig vet vi at vi trenger mer natur, ikke mindre!

Vi, all slags folk, vet på vår side at denne veien vi har foran oss, ikke er en enkel vei å gå. Vi er helt inneforstått med at det veldig raske skiftet til et null-utslipssamfunn, ikke kun er en dans på “smarte løsninger”, grønn teknologi og sirkulærøkonomi. For all del, det er det også, vi ser frem til en tsunami av innovasjon og kreativitet, men vi vet også at vi kommer til å måtte endre oss. Vi vet at vi alle kommer til å måtte gi slipp på noe. Vi er også forberedt på at noen kommer til å måtte gi slipp på mer enn andre.

Dette er allikevel en vei vi ønsker å gå, sammen, fordi vi vet at alt annet er et gedigent tapsprosjekt. Dette er en vei vi vil gå sammen, kjære folkevalgte, om vi blir ledet på en modig og inkluderende og forståelig måte.

Bygdas interesser er byfolks interesser, og vi vinner klimakampen sammen, og kun sammen.

Inkluderende fordi by og land må gå hand i hand, i norgeshistoriens største omstilling. Bygdas interesser er byfolks interesser, og vi vinner klimakampen sammen, og kun sammen.

Inkluderende fordi vi får ikke dette til, om ikke drøye 200 000 arbeidstakere i norsk olje og gass blir med på omstillinga. I veien fremover, er vi helt avhengig av deres unike kompetanse for å lykkes, om med offshore-bransjens vilje og kapital, kan Norge bli ledende i grønn teknologi og bærekraftige løsninger.

Og, for å dvele litt ekstra ved oljefanten i rommet. La oss ta et prøvebrøl, for at våre folkevalgte skal påbegynne den den massive og lønnsomme omlegginga fra fossile til fornybare næringer – NÅ.

Klimapolitikken må være forståelig, for jeg tror vi er mange som ikke forstår hvorfor vi skal verne LoVeSe, og samtidig utlyse 90 nye olje-letingsblokker. Hva er egentlig miljøgevinsten av å etablere en bomring her og der, og samtidig rulle ut nye motorveier? Hvorfor etablere vindmølleparker i sårbar kystnatur? Er vindmøllene der for å gjøre lokale arbeidsplasserutslippsfrie og bidra til å begrense global oppvarming til et nødvendig minimum, eller går strømmen til ukjente industrieventyr i utlandet. Hvordan passer alt dette inn i en plan for å sikre et godt klima og umistelige naturverdier? Lag en plan.

Vær modige, folkevalgte. Vi skjønner at det ikke finnes enkle løsninger, men vi heier på dere som våger å satse på det vi vet så langt.

Og vi lover å tåle at dere snubler på veien, for denne veien har ingen av oss gått før. Vi skal være rause. Men vi er nødt til å gå nå, det haster.

Nytter dette da? Om vi skulle greie mesterstykket å begrense våres nasjonale utslipp i henhold til 1,5 graders grensa, kan det alltids innvendes at det har forsvinnende lite å si, hva lille Norge gjør. Norge er imidlertid ikke alene om å redusere sine utslipp, og det finnes ikke andre løsninger enn at hvert land tar ansvar for utslipp på eget territorium og gjennomfører de tiltakene som må til for å nå sine egne krevende klimamål.

Kjære folkevalgte, i tiden som kommer, vil vurdere dere ikke på bakgrunn av hvilke egne saker dere vinner frem med, men hvor langt dere strekker dere mot hverandre, for å finne løsninger på vår største utfordring.

Norge har i tillegg et særskilt historisk ansvar, som en rik nasjon som har bygget mye av vår formue, nettopp på det som forårsaker klimakrisen. Også dette ekstra ansvaret, denne børen, ønsker vi å bære. Selvfølgelig ønsker vi det, for vi vet at klimakrisen løses solidarisk og rettferdig, både nasjonalt og globalt. Den økonomiske gevinsten for Norge, av å ligge et hestehode foran i det grønne skiftet, må heller ikke undervurderes.

Kjære folkevalgte, i tiden som kommer, vil vurdere dere ikke på bakgrunn av hvilke egne saker dere vinner frem med, men hvor langt dere strekker dere mot hverandre, for å finne løsninger på vår største utfordring.

Det handler om kloden vår, hjemmet vårt. Den eneste lille prikken i universet hvor vi faktisk vet at liv kan vokse og blomstre.

Og for meg handler det også om sønnen min, og den lille datteren som ligger i magen til kjæresten min. At de kan få et fin plass å vokse opp.

Det haster.