KrF må kle seg i grønt igjen

«Arbeiderpartiet stjeler våre klær mens vi bader», sukket Jan P. Syse da sosialdemokratene begynte å plukke opp Høyres populære saker mot slutten av 1980-tallet. Etter flere år med høyrebølge forsto Gro Harlem Brundtland at det ikke lenger var noen vei tilbake til et samfunn der matbutikken stengte klokken 16.00 og bare NRK fikk sende lyd og bilder i eteren.

Som kristendemokrat får jeg litt den samme følelsen når jeg ser Miljøpartiet De Grønne fosse frem på meningsmålinger og gjøre brakvalg. MDG gjør suksess på saker som KrF en gang hadde høy troverdighet på. Vi har latt dem stjele vår klær mens vi badet.

Jeg forventer ikke at alle umiddelbart forstår denne følelsen. La meg forklare.

Mitt stolteste øyeblikk som norsk kristendemokrat var 9. mars 2000. Det var kvelden da Kjell Magne Bondevik stilte kabinettspørsmål på gasskraftsaken. Sentrumsregjeringen kunne ikke være med på et løp der stortingsflertallet svekket forurensingsloven for å kunne bygge sterkt forurensende gasskraftverk. Voteringen endte med at Bondevik annonserte sin avgang. Noen dager senere var jeg på plass da sentrumsregjeringen kom ut på Slottsplassen for siste gang. Der sto det hundrevis av grønne ungdommer og hyllet regjeringen. «Vi er mange, vi er sterke, vi skal stoppe gasskraftverket!» var budskapet fra de unge.

Bondevik ble historisk fordi han var den første statsministeren som gikk av på en miljøsak. Men et annet aspekt ved saken var kanskje vel så unikt. Det er svært sjelden at en regjering sier nei takk til økte inntekter og flere arbeidsplasser. Det var opplest og vedtatt at gasskraftverkene ville være bra for norsk økonomi. Ingen var uenige i det. Likevel sa Bondevik og hans sentrumskamerater nei. Det var uhørt, og brøt med alle teorier om egeninteresse.

Fordi materielle verdier ikke er noe mål i seg selv, vil kristendemokrater noen ganger vektlegge verdier på bekostning av materiell vekst.

Vi kristendemokrater var ikke like overrasket. Kristendemokratiet er en verdiorientert samfunnsfilosofi, og en immateriell ideologi. En sentral idé er at mennesket har både materielle og immaterielle behov. Materielle verdier kan derfor ikke være den grunnleggende målestokken for menneskelivet og samfunnslivet. Fordi materielle verdier ikke er noe mål i seg selv, vil kristendemokrater noen ganger vektlegge verdier på bekostning av materiell vekst. Det var nettopp det som skjedde i gasskraftsaken. Hensynet til klimaet og livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner var viktigere enn kortsiktig økonomisk gevinst og vekst i bruttonasjonalproduktet.

Det var den samme kristendemokratiske filosofien som lå til grunn da Dagfinn Høybråten og Hans Olav Syversen i 2009 fremmet et forslag i Stortinget om å utrede bruk av brutto nasjonal livskvalitet (BNL) som et supplement til brutto nasjonalprodukt (BNP). Initiativet ble hilst velkommen av Stortinget, som mente det kunne være nyttig at samfunnet ikke bare planlegges ut fra økonomiske indikatorer. Som Robert F. Kennedy sa allerede i 1968: «Bruttonasjonalproduktet (…) måler alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve».

Pussig nok sa den rødgrønne regjeringen nei til KrFs initiativ.

Viljen til å erstatte det ensidige vekstfokuset med en annen samfunnsutvikling viser at KrF har de ideologiske redskapene til å være et radikalt miljøparti.

Verdivalget i gasskraftsaken, og viljen til å erstatte det ensidige vekstfokuset med en annen samfunnsutvikling, viser at KrF har de ideologiske redskapene til å være et radikalt miljøparti.

KrF kunne vært partiet som tok lederskap i omstillingen fra oljealderen til fornybarsamfunnet.

Dagfinn Høybråten ble mektig upopulær da han, etter faglige råd, innførte røykeloven. Resultatene lot imidlertid ikke vente på seg. Særlig ungdomsrøykingen stupte dramatisk. I dag blir Høybråten stoppet og takket på gata overalt hvor han går. Mange er glade for at han tok lederskap og trosset kritikerne. På samme måten tror jeg folk om få år vil takke partier som tør å ta lederskap og våger å lytte til faglige råd om hva som gir klimakutt – selv om det er kontroversielt i øyeblikket.

KrF kunne vært partiet som laget «røykelover» for klimaet, og bidro til store reduksjoner i klimagassutslippene. For å ta ett paradoksalt eksempel: Hvorfor i all verden vil ikke KrF, av alle partier, kutte sponsingen av flyreiser gjennom billig sprit og sigaretter?

KrF kunne vært partiet som formet en politikk for livskvalitet, ikke bare for økt levestandard.

KrF har kjempet for å gi småbarnsforeldre muligheter til å jobbe litt mindre mens barna er små. Denne politikken har møtt massiv motstand. I en av Norges mest delte kronikker for noen år tilbake, mente tekstforfatter Eline Garmarker at foreldre som velger å gå ned i stilling for å bruke tid med barna, «raner» av andre arbeidstakeres tid. Lignende tanker har både LO og NHO gitt uttrykk for. «Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i arbeid full tid (…) Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft,» sa daværende LO-leder Gerd Kristiansen i et intervju med Aftenposten. Det viser hvor sterke motkreftene er mot en politikk som gir folk mulighet til å velge tid foran penger, fellesskap foran en endeløs forbrukskarusell. KrF kunne vært partiet som formet en politikk for livskvalitet, ikke bare for økt levestandard. Ikke bare for barnefamiliene, men for alle som ønsker noe mer enn det som kan måles i kroner og øre.

Men noen kom og stjal klærne våre mens vi badet. Når KrF ikke tok eierskapet, kom andre og fylte tomrommet.

Det er ingen annen feil enn vår egen. Vi mistet oppmerksomhet og fokus. Vi tok ikke vare på stoltheten og besluttsomheten fra 9. mars 2000, og vi holdt ikke liv i initiativene for livskvalitet og mindre forbruk.

«Det verker som om vi gløymer at vi berre har ei verd», sa tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu om klimakrisen.

Jorden er ute av balanse. Skaperverket er truet. Og konsekvensene er størst for de fattige. Alle vet hvilken side KrF må være på.

Det på tide å kle seg i tydelige grønne farger igjen.