Krev utslippsfritt oppdrett over hele landet

I november i fjor gjorde flertallet i kommunestyret i Tromsø Kommune et viktig vedtak som sendte sjokkbølger over hele landet og åpnet for en tiltrengt debatt om hvordan kysten vår skal forvaltes framover. Vi vedtok et mål om at all ny oppdrett som skal tillates i Tromsø kommune skal være i lukkede anlegg. I neste kommunestyreperiode blir det avgjort hvordan vedtaket kan settes ut i livet. Det gjør høstens valg til et retningsvalg for kysten vår.

Debatten som fulgte vedtaket ble avslørende. De store oppdrettsselskapene og deres støttespillere, som har fått tilgang til store kystområder i Norge uten krav om å legge mye igjen lokalt, ble hysteriske. En NHO-direktør krevde at Sjømatrådet skulle flyttes fra byen, det ble leid inn advokater for å skrive leserinnlegg og Tromsø har av enkelte blitt avkrevd å tilbakebetale midlene vi har fått fra havbruksfondet. Det vitner om en næring som er dårlig vant med politisk motstand og som tror de kan kjøpe seg fri.

Kommunenes handlingsrom i oppdrettsforvaltningen er omdiskutert. Kommunenes oppgave er i hovedsak å bestemme om de vil sette av areal til oppdrett og hvor, noe den vanligvis gjør i kystsoneplaner. Det er fylkeskommunene som mottar søknader fra oppdrettsselskapene og avgjør dem. Professor Peter Ørebech ved institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø mener imidlertid at plan- og bygningsloven gir kommunen et stort handlingsrom til å stille krav til bruken av arealene i sin kommune, også til sjøs.

Før forskningen på effekten av utslipp fra oppdrettsanlegg på fiske- og rekebestandene har kommet lengre, må kommunene ta konsekvensene av det kystfiskerne erfarer.

Det er kommunene som må leve med forurensing, tap av fiskeriarbeidsplasser og fangst og svekking av økosystemene i fjordene. De store miljøproblemene med lakselus, smittsomme sykdommer og rømt oppdrettslaks truer villaksbestanden, som Norge har et spesielt ansvar for.

Utslipp fra oppdrettsanlegg truer også kystfisket. ILA-smitten (smittsomt virus hos laks) utenfor Karlsøy i Troms og utslipp i rekefelt er eksempler på dette i og rundt Tromsø kommune. Det ønsker vi å unngå i framtiden. Beretningene fra fiskere peker på store utfordringer i hele Tromsø og i nabokommunene. Før forskningen på effekten av utslipp fra oppdrettsanlegg på fiske- og rekebestandene har kommet lengre, må kommunene ta konsekvensene av det kystfiskerne erfarer.

Utslippsfrie anlegg, som ofte omtales som lukkede anlegg, er kommet et godt stykke i utviklingen. Én aktør som allerede driver på denne måten er AkvaFuture på Helgeland. Mange politikere og aktører i næringa peker på at man ikke kan stille så strenge krav siden teknologien ikke er utbredt nok. Mitt svar er at det ikke er liv laga for vekst i næringa, med teknologi som er så langt unna å være miljøvennlig nok. Og kommunene har ikke noe krav på seg for å sette av areal.

I Tromsø står Rødt, SV og MDG tydelig samlet om vårt felles krav:
I alle nye områder som kommunen setter av til oppdrett skal det stilles krav om utslippsfrie anlegg. Det betyr ingen utslipp av lus, smittestoffer, mikroplast, fôrspill og fiskeskitt. De nasjonale målene for vekst i oppdrettsnæringen er urealistiske, derfor mener vi at Tromsø kommune skal stille strenge krav før vi skal bidra til vekst i denne næringen.

Jeg håper flere andre lokalpolitikere tar dette med seg til sin kommune og tar miljøproblemene fra oppdrettsindustrien på alvor!