Koronaens tid – starten på noe mer alvorlig enn en depresjon?

Verdensøkonomien er blitt hardt rammet av koronapandemien og ikke minst av myndighetens forsøk på å bremse smitten ved å begrense sosial kontakt.
Nesten 93 prosent av verdens land opplever at økonomien skrumper, et fenomen uten historisk sidestykke. FN-byråer frykter at 1, 5 milliarder mennesker – halvparten av verdens arbeidere – kan risikere å miste jobben, at 500 millioner på nytt vil falle under fattigdomsgrensen og at 250 millioner vil sulte.
Nøden og elendigheten kan ikke forventes å forsvinne, fordi det grunnleggende problemet er at vår sivilisasjon – vårt politisk-økonomiske system – har vokst ut over sitt ressursgrunnlag.
De økonomiske verdiene som skapes, og de politiske løftene som gis, har en pris, som betales i form av avskoging, press på vannressurser, erosjon, tap av artsmangfoldet og opphopning av klimagasser i atmosfæren.
Før eller senere må systemet nullstilles – de finansielle boblene sprekke og de politiske løftene om økt levestandard og sikre pensjoner fordufte.

Hvordan dette vil utspille seg i ulike land og verdensdeler avhenger av flere faktorer, blant annet av ressursgrunnlaget og næringsstrukturen lokalt, styrkeforholdet mellom samfunnsklassene og egenskaper ved det politiske systemet. Jeg drister meg likevel til å skissere noen allmenne utviklingstrekk:

1. Viruset vil ikke forsvinne og nesten helt sikkert komme tilbake uansett hva vi gjør. Å stenge ned økonomien ved å innføre strenge smitteverntiltak formidler et inntrykk av at vi gjør noe som hjelper, men er i beste fall en måte å gi den medisinske fagekspertisen litt tid til å finne ut hva som virker og ikke virker av behandling. I tillegg kan man håpe at kapasiteten på sykehusene ikke blir sprengt. Men det kan ikke være en langvarig løsning, fordi det er for ødeleggende for økonomien. Med litt flaks lykkes vi i å finne en vaksine som virker for deler av befolkingen, kanskje for ett eller to år. Det er urealistisk å tro at testing vil bli billig og nøyaktig nok til å kunne fortelle oss hvem som kan arbeide og ikke. Altfor mange som bærer på koronaviruset har ikke symptomer. Infeksjonen ser ut til å komme tilbake etter at folk har hatt den. Derfor må vi lære å leve med COVID-19.

2. Globaliseringen vil erstattes av mer regionale og lokale økonomier. Det som kan sikre stabiliteten til komplekse systemer, samfunn inkludert, er fungerende kretsløp, og som regel er komplekse nettverk mer stabile desto flere underliggende sykluser de består av. Hvis de enkelte økonomiene er relativt uavhengige, så utgjør de alle egne kretsløp, som bidrar til den globale økonomien, som igjen er et eget kretsløp. De selvstendige økonomiene er som små tannhjul som griper inn i det store globale tannhjulet. Etter hvert som verdensøkonomien i de siste årtiene er blitt mer integrert, har systemet derimot liknet mer og mer på en stor syklus. Verdensøkonomien mistet de mange uavhengige kretsløpene som beskyttet den mot kollaps.

3. Økonomier som må utvinne flere ressurser innenfor egne kretsløp, vil måtte bli enklere og mindre komplekse. I denne prosessen vil økonomiene kvitte seg med de delene som er mindre viktige for det samfunnsmessige arbeidet med å hente ut energi og ressurser for å sikre basisbehov, som mat og vann, varme og enkle boliger. Store deler av helsevesenet, utdanningssystemet og reiselivet vil kunne falle vekk, det samme vil skje med kles- og kosmetikkindustrien, sports- og underholdningsbransjen.

4. Den fossile energiens revansj: De mer lokale og sterkt forenklede økonomiene vil, der dette er mulig, organiseres rundt den mest verdifulle energien – fossil energi – som ikke krever den samme utskiftingen av tekniske utstyr som fornybar energi gjør. Olje er særlig viktig fordi den er en sentral ingrediens i produksjonen av mat, farmasøytiske medisiner, mange kjemikalier som for eksempel plantevernmidler, og antibiotika for å bekjempe epidemier. Olje gir asfalterte veier og drivstoffet til maskiner og kjøretøy.

5. Gjeld og eiendeler vil miste verdi: Krisepakkene er for små og kan ikke opprettholdes over lang nok tid til å forhindre at nesten alt av gjeld vil bli misligholdt. Eiendeler som aksjer, boliger og verdipapirer vil miste sin verdi. Lønnstakere vil få sine inntekter redusert. Regjeringer vil måtte ta over verdifulle ressurser som jordbruksland, gruver, olje- og gassfelt og strømnettet. Sannsynligvis vil også banker og forsikringsselskaper bli offentlig eiendom.

6. Lokale pengesystemer: I et internasjonalt betalingssystem er penger symbolske representasjoner av fysiske energistrømmer i en fortelling om fremtiden. Penger har bare verdi så lenge vi tror at de en gang kan veksles inn i varer og tjenester, lagd med energiressurser. I de mer separate økonomiene som overlever et krasj, kan det derfor bli innført lokale valutaer. Valutaen vil forbeholdes dem som arbeider og kan bare brukes til å kjøpe et begrenset utvalg av produkter fremstilt lokalt.

Koronaviruset har tvunget oss til å begrense reiser, fysisk kontakt og størrelsen på sosiale grupper. Er dette naturen som slår tilbake mot menneskelig kolonisering og formidler at visse økonomiske systemer ikke er bærekraftige? Økonomier er sosiale konstruksjoner plassert på toppen av ulike økologier. En industriell revolusjon var ikke mulig for eskimoer.

Hvis koronaens tid setter i gang lærings- og tilpasningsprosesser som kommer i konflikt med moderne sosiale normer og liberale verdier, er det fordi økosystemene ikke tillater at vi lever som før.