Kommunene må bry seg om reklame

Tenk deg et offentlig byrom uten reklame. Et byrom uten fristende bilder av steder du kan reise til, uten tilbud om billige flybilletter og fjerne reisemål. Busser uten reklame for kjøpesentere, fast food og melkeprodukter. Det er lett å trekke på smilebåndet. Reklame er viklet inn i våre liv på en sånn måte at de færreste opplever det som særlig forstyrrende. Vi bærer bokstavelig talt reklamen med oss i lomma og utsettes for direkte og indirekte påvirkning hver gang vi logger på ulike sosiale medier. Reklame har blitt en selvfølge i en tid der forbruksvekst er et mål på velstand.

For å stimulere til forbruk og økonomisk vekst, har markedsføring blitt en stor industri. Konsekvensen for mange er en kjøpefest uten sidestykke. Små og store ting, praktiske og til pynt, produseres og fraktes på kryss og tvers av verdenshavene. Og folk krysser verdenshavene. I fly. På vei til stadig nye reisemål. Vi har etablert et forbruk som resulterer i skadelig ressursutnyttelse, naturødeleggelser, miljøforurensning og klimautslipp som bidrar til å koke kloden. Og kommunene støtter ideen ved at også offentlig grunn brukes kommersielt for å selge produkter og tjenester og for å påvirke folks valg og vaner.

Mange kommuner har gode etiske retningslinjer som skal sikre at daglig drift, anskaffelser og økonomiske investeringer ikke bidrar til sosial dumping, barnearbeid og menneskehandel, for å nevne noe. Hvilket handlingsrom har en kommune til å etablere utvidete etiske standarder som også ivaretar klima, miljø og natur i en globalisert verden? Kan reklame på kommunal grunn være en av flere innganger til å ta et større samfunnsansvar?

Mange kommuner har inngått avtaler med reklameselskap som JCDecaux og Clear Channel. Avtalene går i korte trekk ut på at kommunen mottar penger og/eller gatemøbler mot at de stiller flater til disposisjon for reklame på kommunal grunn. I Grenland har vi busskur, toaletter og elsykler som er utstyrt med reklame og som vedlikeholdes av reklameselskapets egne folk. Kontraktene har lang varighet (10-15 år) og dersom avtalen sies opp eller man bytter leverandør, fjernes gatemøblene helt eller erstattes av gatemøbler fra det nye selskapet. Det sier seg selv at en kommune som har inngått en slik avtale på mange måter er bundet på hender og føtter. Hvem vil si ifra seg elsykler hvis de brukes aktivt av innbyggerne? Eller ta ned busskur som beskytter folk mot vær og vind?

De siste årene har diskusjonen rundt reklame i offentlige rom endret seg. Stadig flere tar til ordet for å begrense reklame som handler om kroppspress og retusjering. Det betyr at det er vilje til å styre innholdet i reklamene som vises. Hensynet til psykisk helse får betydning for valg som gjøres. Samtidig kan man lure på hvorfor ikke denne måten å tenke på brer om seg. I en tid der klimaendringene manifesterer seg på stadig flere måter, blir det viktig å etablere nye tankesett rundt hva det er mulig å gjøre for å snu utviklingen. Skal for eksempel virksomheter som bidrar til ødeleggelser av natur, miljø og klima få lov til å reklamere på kommunal grunn? Skal vi tillate reklame på kommunal grunn som bidrar til forbrukspress når vi vet at menneskelig forbruk er kjernen i utfordringene våre?

Kommunene kan operere som en form for forbrukermakt - hvis de vil. De kan velge å overlate ansvaret til reklameselsapene og satse på at deres etiske retningslinjer er gode nok. De kan velge å utforme kontrakter som ivaretar kommunens egne etiske retningslinjer. De kan også velge å ikke inngå, eller avslutte eksisterende reklamefinansierte avtaler, og selv ta ansvar for byens offentlige toaletter, busskur og elsykkeltilbud. Hvis en kommune ikke tar stilling til dette i en tid der klimaendringene trolig er vår viktigste sak, fraskriver kommunen seg sitt lokale ansvar for et omfattende globalt problem.