Kobbergruven i Repparfjorden ødelegger alt, men den løser ingenting

"Når jeg ser angrepene på næring etter næring, er det på tide å spørre: Hva skal vi faktisk leve av i dette landet?" spurte næringsminister Torbjørn Røe Isaksen oppgitt forrige fredag i et facebook-innlegg etter at protestene hadde haglet mot regjeringens tillatelse av kobbergruven i Repparfjorden i Finnmark. Så lister han opp industri, skog og trevirke, olje og gass og en rekke andre næringer som er basert på utvinning av naturressursene våre og som møter protester fra befolkningen når de søker om tillatelse til å utvide virksomheten. Felles for protestene er at de stadig oftere handler om miljø.

Mitt enkle svar til Røe Isaksen er at vi skal leve av det samme som vi stort sett lever av i dag: Å yte hverandre tjenester. 78 % av arbeidsstokken jobber allerede innenfor tjenesteytende næringer, og det er ingenting som tyder på at det er noe problem. Røe Isaksen raljerer likevel over alternativene til de naturressursavhengige næringene han lister opp. Skal vi leve av "Offentlig forbruk? Subsidier? Drømmer? Digitale landskap? Lobbyisme? Reality-TV?" Det er lett å le av, men Røe Isaksen møter seg selv i døra, så til de grader. To dager før facebook-innlegget ble lagt ut, konfronterte Dagens Næringsliv ham med hvorfor Skattefunn-ordningen (som ligger under Røe Isaksens departement) de siste årene har gitt 33 millioner kroner i lovnader til norske forbrukslånsbankers forskning og utvikling. Pengene går blant annet til å finne ut av hvordan bankene raskere kan gi lån. Forbrukslån er en låneform som har vokst bekymringsverdig raskt de siste årene, og som regjeringen prøver å stramme inn på.

Røe Isaksen svarte at "du kan ikke lage en liste over hvilke deler av norsk næringsliv som er verdig og ikke verdig." Det har han helt rett i. Politikerne må lage regler som gjør forbrukslån lite attraktivt, heller enn å lage lister over næringer som bør kastes ut av Skattefunn. Om han bare kunne mene det samme også i møte med kritikken av kobbergruven i Repparfjorden. Vi kan faktisk vel så gjerne leve av å lage digitale landskap eller reality-TV som av å fortrenge reindrift og ødelegge fjorder på jakten etter kobber.

La oss ta en tur tilbake til Repparfjorden. Det er forståelig at kommunestyret i Kvalsund ser gruven som et nødvendig tiltak for å reversere fraflyttingen. Det er lett å tenke at slike store industriprosjekter er nødvendig for å holde liv i lokalsamfunn som ligger utenfor allfarvei. Røe Isaksen ønsker åpenbart at naturressursutnyttingen skal bli større også ellers i Norge. Men de fleste norske bygder har ingen naturressurs som kan snu flyttestrømmen bare den blir utnyttet. Effekten av en større naturressursutvinning i Norge vil for de fleste lokalsamfunnene derfor bare være at hele den norske økonomien vokser litt fortere.

Det blir litt større konkurranse om arbeidskraften, og det er ikke bra for bygde-Norge. I 2015, rett etter det forrige oljeprisfallet, snakket jeg med Tarald Myrum, som har vært ordfører i Valle i Setesdal i flere perioder og har sett dette tydelig: «Økonomisk vekst forsterker sentralisering og pressproblemer. Vi som lever i distriktskommuner greier ikke å dra nytte av veksten», sa han og forklarte hvordan fraflyttingen fra Setesdal stanset opp da det var svak økonomisk vekst tidlig på 1990-tallet. «Da registrerte vi at innskrenkninger i byene gjorde at håndverksbedrifter og småindustri flyttet hit. For eksempel kom en rørlegger hit, han var her i 10-15 år før han forsvant til oljeindustrien da høykonjunkturen startet igjen».

Tarald Myrum er en sindig senterpartist, ingen rabulist. Likevel mener han at det som gir størst potensial for distriktskommuner, er mindre økonomisk vekst for landet som helhet. Det er lett å overse denne grunnleggende sammenhengen og i stedet fokusere debatten om distriktsutvikling på noen få, konkrete industriprosjekter. Da ser vi ikke skogen for bare trær. Det er kanskje for mye å forlange at en næringsminister fra Høyre løfter blikket såpass. Pekefingeren bør derfor først og fremst rettes mot Senterpartiet. De har både ansvar for og en mulighet til å løfte erfaringene fra ordførere som Tarald Myrum inn i den nasjonale debatten.