Klimamerking som hvilepute for næringslivet

Næringslivet har slengt seg på i kampen mot klimakrisa. Begrepet «bærekraft» fosser ut gjennom kommunikasjonskanalene. Nå er det nye å la det gå sport i klimamerking – sist ut Orkla og så Yara, Danone og IBM i et samarbeid. Det er enda godt at klimafornekterne ser ut til å være sjelden vare i majoriteten av næringslivets kontorlokaler. Likevel skal bærekraften på kort sikt gå opp i opp med positive tall i regnskapet, noe som dessverre fører til grønnvasking på høyt nivå og et utvanna bærekraftsbegrep.

Glemmer miljøet

Orkla kalkulerer utslippene ut i fra produksjon av råvarer, emballasje, foredling og transport. Her kan vi altså regne med at det ikke er inkludert utslipp knyttet til for eksempel markedsføring av produktet – det være seg lagring av data på servere som får sin energi fra kull, transport med fly, båt, eller bil for de som arbeider med markedsføring, eller utslipp knytta til design av produktet. Å kalkulere alle disse utslippene og fordele dette per produkt, eller per komponent i det ferdige produktet vil være nærmest umulig. Klimamerkingen kommer dermed til kort allerede her. I tillegg er det verdt å stille spørsmål om hvordan dette skal måles. Er det per kalori? Hva slags mat er det da som kommer best ut?

Klimamerkingen er også blind for miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av matproduksjon, når det er essensielt at en forståelse for disse ligger til grunn for bærekraftige matsystemer. I småskala jordbruk og fiske vil vi få rettferdig fordeling av naturressurser, ivaretakelse av biologisk mangfold, god dyrevelferd, levende kulturlandskap og kulturarv. Ved kun å måle jordbrukets bærekraft i karbonutslipp vil ei ku som har stått mest mulig stille og levd et kortest mulig liv kunne gi høyest score ved klimamerking. Vi legger derfor opp til et intensivt og effektivt landbruk i stedet. Da går vi glipp av alle de gode miljømessige fordelene som kommer av for eksempel utmarksbeite. Kylling vil også komme svært godt ut, til tross for at industrien er sterkt kritisert for dårlig dyrevelferd.

Det er ikke som individer vi gjør størst forskjell, det er gjennom å endre de større praksisene i næringslivet.

Individets ansvar

For her starter man i feil ende. I stedet for å ta sin del av ansvaret for klima- og miljøkrisa og se på hvordan mat blir produsert, legges ansvaret over på forbrukeren og dennes valg. Næringslivet gjør samfunnet en bjørnetjeneste når de går foran for å klimamerke maten. Markedsgigantene kan peke på at de har merka varene, og dermed gitt forbrukeren informasjonen som trengs for å gjøre et «bærekraftig valg». Skylda for klimakrisa får forbrukeren, som står igjen med handleposer i henda og skjegget i postkassa.

Orkla og Yara har helt rett i at samfunnets borgere i større grad ønsker å ta valg som reelt spiller på lag med verdens miljø. Det er viktig at det da gis tilgang til informasjon om påvirkningen våre valg har på verden. Men det er ikke som individer vi gjør størst forskjell, det er gjennom å endre de større praksisene i næringslivet. Derfor er det problematisk at selskaper gis rom til å villede individers gode intensjoner gjennom å smelle på en sertifisering eller merking om at noe er mer bærekraftig, sammenliknet med et annet produkt. Når næringslivet setter seg ved roret får de selv muligheten til å legge premissene for hva som kan kalles bærekraft, i stedet for at dette gjøres via demokratiske føringer.

Det er ikke slik at jeg tror næringslivet gjør dette som resultat av ond vilje eller et ønske om å herje med verden. Men det er med et ønske om å få i pose og sekk. Illusjonen om grønn vekst og at noen andre vil gjøre mer, pent innpakket i et økonomisk system som forventer årsrapporter som viser til 2 % vekst, dominerer handlingsrommet. Derfor er det problematisk at Yara og Orkla nå i stor grad legger premisser for klimamerking av matvarer. Det blir som å sette bukken til å passe havresekken.

Markedsgigantene kan peke på at de har merka varene, og dermed gitt forbrukeren informasjonen som trengs for å gjøre et «bærekraftig valg». Skylda for klimakrisa får forbrukeren, som står igjen med handleposer i henda og skjegget i postkassa.

Produksjon, ikke konsum

Utslippene alene er ikke hovedproblemet. Det er en rekke problemer knytta til matproduksjonen i dag. Dette har blant annet flere FN-rapporter (1) klargjort i det siste: for høy ressursbruk, utarming av matjord, urettferdig fordeling av ressurser og verdiskaping, for å nevne noe. Yara og Orkla lukker øya for denne realiteten når de foreslår den enkleste utveien gjennom en klimamerking.

Sånn kan de opprettholde systemet som gjør at de både kan få god avkastning på sin virksomhet, og hvile på sin gode samvittighet. En slik tankegang og manglende vilje til å gjøre de store endringene fungerte kanskje tidligere (egentlig ikke, siden vi sitter i denne klima- og miljøkrisa). Men heldigvis er det vi unge idealister som ønsker systemendring som står klare til å møte dem i finalen. Vi unge står overfor vår tids største eksistensielle krise. Da handler det ikke lenger om å bevare de to prosentene med vekst i året. Vi unge ønsker, og trenger, et samfunn som bevarer klima og miljø. Hvor økonomien kun er en støttemekanisme, ikke et mål i seg selv. Hvor verdens ressurser og miljø ikke er en bærebjelke for profittjag.

Men selskapene tar ikke inn over seg alvoret i saken. Tiltakene de er villige til å gjøre er innenfor rammene, ikke til naturen, men til bunnlinja. Som storspillere i verdens viktigste næring, nemlig den næringen som skal skaffe mat til verden i all framtid, må vi kunne forvente at tiltakene er på størrelse med utfordringen.

Overflødig merking

Yara og Orkla ser tydeligvis mellom fingrene med systemet som ligger til grunn for at vi har matvarer med høye karbonutslipp fra før av. Vi må ha en matproduksjon som gjør klimamerking – helst all merking – overflødig. Man burde ikke måtte velge mellom dårlig og litt bedre i matbutikken. Vi må se på hvordan vi produserer mat, heller enn å legge ansvaret over på individuelle spleiselag. All mat skal være klimavennlig, samtidig som den er rettferdig, miljøvennlig og ivaretar kultur. Da må vi endre de politiske føringene vi legger for hvordan matproduksjon skal foregå (tilskudd til beite, små- og mellomstore bruk, areal, osv.). Myndighetene må regulere hvordan næringslivet bruker naturressursene til å skape profitt, heller enn at de får gjøre det selv.

Yara og Orkla skal og må bidra i arbeidet for et bærekraftig matsystem. Men de må starte i riktig ende, ved å kikke seg selv i speilet og endre hvordan deres selskaper legger opp til en matproduksjon som på langt nær spiller på lag med verdens reelle bærekraft.