Klimakomplisering

Miljøpartiet De Grønne slapp nylig sitt alternative statsbudsjett. Hovedgrepet er å starte en ny stor klimareform – karbonavgift til fordeling (KAF), eller «klimabelønning». Klimarelaterte avgifter skrus betydelig opp, mens inntektene betales ut i en flatt fordelt sum penger til alle innbyggere.

Alvoret i klimasaken krever at vi gjennomfører store reformer når det er nødvendig. Men denne reformen vil utsette nødvendig klimapolitikk, uten å løse et eneste av de problemene tilhengerne mener klimabelønning vil løse.

Det første problemet er å beholde folkets støtte mens man driver radikal klimapolitikk. Ideen om KAF tilskrives gjerne atmosfærefysiker og klimaaktivist James Hansen. Hansens aktivisme har stort sett foregått i USA - et land med en liberalistisk tradisjon der befolkningen er motstandere av en stor stat.

I det nordiske sosialdemokratiet har vi et annet forhold til staten. Den store motstanden mot karbonavgifter i USA finner vi ikke i Norge. Her støtter folk en politikk som gir oss god verdi for skattekronene i form av trygghet, helse og miljø. Dette har blant annet ført til velferdsstaten.

Folket støtter de politikerne som vil bruke skatteinntektene til det som er viktig for folk. Nordmenn er for eksempel villige til å betale mer skatt dersom de får mer velferd per krone, ifølge en spørreundersøkelse gjort av Ipsos i 2016. Klimaundersøkelsen til Cicero i 2019 viste at nordmenn mener prisen på fossile energikilder bør være høyere, og flertallet er økende.

Det neste problemet klimabelønning skal løse, er at klimatiltak kan oppleves sosialt urettferdig. De fattige kjøper også fossilt drivstoff, kjøtt og av og til reiser de med fly. Med flate avgifter blir dette forbeholdt de rikeste.

Du kan ikke kjøpe bensin til det dobbelte av prisen under løftet om at du får en flat sum penger i oktober til neste år, om du ikke har noen buffer å gå på.

Sosial fordeling er et eget mål for MDGs økonomiske politikk, men klimabelønning vil ikke bidra til dette. Hvis du er fattig, så mangler du en økonomisk buffer å ta av. Dyrere bensin, kjøtt og flybilletter vil utelukke de fattigste som sliter med å få penger til mat dag-til-dag, uansett når de får penger tilbake. Også klimabelønning vil i praksis bety at de rike kan fortsette livet som før, mens de fattige må omstille seg. Fattige har ofte mindre rom til dette, og kan for eksempel ikke bare bytte til en elektrisk bil. Klimabelønning løser ikke dette problemet.

Det tredje problemet klimabelønning skal løse er geografiske forskjeller. Hvis du bor i Hammerfest og barna i familien spiller fotball, så må du kanskje stå opp tidlig og kjøre de 3 timene til Karasjok på fotballkamp. Skal du lade bilen mens poden spiller fotballkamp, må du over grensa til Finland og håpe at en av de to ladestasjonene er ledig. Alle velger derfor fossilbiler. Skal du i bryllup til en gammel kamerat i Tana er praktisk talt fly på kortbanenettet ditt eneste alternativ.

Alt dette vil bli dyrere med klimabelønning, uansett om folk i Finnmark får tilbake mer penger enn andre. Forskjellen mellom klimabelønning og «vanlige» avgifter er at pengene ikke kan brukes av fellesskapet på alternativer som flere ladestasjoner eller bedre kollektivtilbud, slik vi har tradisjon for i Norge. Det blir ikke noe grønt skifte av at folk har noen flere hundrelapper i lomma.

Mye av motstanden mot klimaavgifter handler om at vi ikke ønsker å bli «oppdratt».

Motstanden mot klimaavgifter handler om at vi ikke vil tvinges til å spise mindre kjøtt, få en tungvint hverdag og reise mindre. Det viktigste for klimapolitikken er at folk sjøl mener at disse endringene er nødvendige, og kanskje til og med bra for dem sjøl. Den støtten kommer når politikere sørger for gode, miljøvennlige alternativer og klimatiltak som virker. Det som både er sosialt og geografisk rettferdig er å investere i gode løsninger for oss alle, samtidig som det blir dyrere å forurense. Da er omleggingen til klimabelønning unødvendig.

Overskriftene om MDGs alternative statsbudsjett har dreid seg om alt vi vil gjøre dyrt. Grønne kollegaer har sukket over at journalistenes ikke forstår klimabelønning. Vi burde heller lytte. Det er slik folk kommer til å forstå klimabelønning. Ting blir dyrere, hverdagen blir tungvint. Det finnes ingen snarvei til å gjøre radikale og adferdsendrende tiltak populære.

Veien går rett gjennom motstanden, ved å endre opinionen slik at folk blir enige i at slike adferdsendringer er nødvendig.

Klimaet kan ikke vente. Derfor er det uforståelig for oss at vi skal utrede, implementere og drifte et helt nytt avgiftssystem, heller enn å bruke det vi allerede har. I havet av klimautredninger ingen bryr seg om, ligger forslagene fra Grønn skattekommisjon. De foreslår et grønt skatteskifte som holde statens inntekter ca. likt, øker miljøavgiftene og senker inntektsskatten. Dette er vanlig, norsk politikk som kan gjøres raskt.

MDGs politiske forslag har hittil vært ganske dyre, og krever at staten henter inn noe mer i inntekter, i hvert fall i en kort periode, for å innføre nye klimatiltak. Med dagens alternative statsbudsjett vil det bety at vi både skal hente inn mer i skatter og avgifter, i tillegg til et klimabelønningssystem på toppen.

Overskriftene om det alternative statsbudsjettet har hittil stort sett dreid seg rundt hvor mye dyrere MDG vil gjøre alt som er gøy. Internt har mange sukket over journalistenes enkle rapportering om klimabelønning. Vi burde heller legge skråsikkerheten i samme bortgjemte skuff som regjeringen legger klimautredninger og lytte. Dette er slik folk kommer til å forstå klimabelønning. Ting blir dyrere. Vi kan like gjerne bruke pengene på klimatiltak heller enn en slags kontantstøtte for myndige personer med rødt pass.

Vi ønsker å sitere en partikollega av oss: «Klimasaken og Miljøpartiet De Grønne kan ikke gå til valg på saker som krever et femdagerskurs å forstå.» Vi må gå til valg på klimatiltak som virker.