Klimaet trenger mer av det samme

Det skal godt gjøres, tenker nok leseren, som nylig fikk med seg at norske klimagassutslipp er høyere enn i 1990, til tross for elbilboom, og at de globale utslippene igjen øker, til tross for eventyrlig vekst i fornybar energi. La meg likevel forsøke, ved å vise hvordan vekst i fornybar elektrisitet og elektrifisering av energibruk er ustoppelige megatrender, og ved å belyse hvordan trendene oppsto. Og la meg først som sist påpeke at jeg med «mer av det samme» mener mye mer av det samme, altså sterkere virkemiddelbruk, på flere sektorer enn i dag.

Tall kan som kjent leses på mange måter. Når markedsandelen for elbil øker, men utslippene fra veien likevel øker på grunn av transportvekst, hvilken trend leser vi ut av dette? Man kan slå fast at elbilpolitikken ikke hjelper, eller man kan slå fast at fossilbilen faktisk dør ut noen år etter at elbilens andel av nybilsalget har nådd 100 prosent.

Det samme gjelder selvsagt fornybar energi globalt. Veksten i fornybar energi er eksponentiell. Men siden kull også har vokst, øker utslippene. Betyr det at fornybar energi «ikke virker»? Åpenbart ikke. Det er bare det at den ikke har vokst lenge nok ennå. Forståelsen avhenger igjen av hvordan man leser tallene. Når installert solenergikapasitet økte fra 200 til 400 GW de siste to årene, leser du en økning på 100 GW i året, eller en dobling annethvert år? Intet tre vokser inn i himmelen, men teknologier som blir billigere og bedre hvert eneste år vokser til markedet er mettet. Solenergi blir så billig at et hvert kraftforbruk som på en hensiktsmessig måte kan dekkes av sol, vil dekkes av sol.

Statskraft lavutslippscenario, som ble presentert under Arendalsuka, har satt tall på dette. Statkraft anslår i dette scenariet en vekst i elforbruk på 80 prosent fram til 2040, som følge av et elektrisitetens andel av energiforbruket øker, og velstandsvekst i nye marked. Likevel øker andelen sol og vind til 50 prosent, som følge av lave priser og rikelig ressurstilgang. I tillegg leverer vannkraft og atomkraft volumer som presser fossil kraft ned mot 20 prosent. I transport er dynamikken den samme: Elbilen antas å ta 77% av personbilsalget og 40% av lastebilsalget i 2040, som en følge av prisfall og virkemidler mot luftforurensning i byer.

Dette er bare ett scenario. Vil du være pessimist, finnes det andre. Men de pessimistiske scenariene som olje- og energidepartement optimistisk legger til grunn for sine påstander om en lys olje-framtid, har bommet hvert eneste år med sine påstander om at veksten i fornybar akkurat i fjor nådde toppen.
Like fullt er det slik at lavutslippsscenariet er et resultat av politikk. Framskrittene vi allerede ser, ville ikke kommet uten sterke virkemidler, og vi kommer ikke dit vi skal uten fortsatt virkemiddelbruk. Men vi trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Vi må bare gjøre mer av det samme, slik at suksessene kan gjentas i flere sektorer og land. Oppskriften har tre trinn:

1) Teknologiutvikling. (Der de allerede er funnet opp, gå til trinn to).

2) Markedsbygging. Slik industrialisering av elbil, sol og vindkraft ble dratt i gang av politisk skapt etterspørsel i land som Norge, Tyskland og Danmark, kan enkeltland gjøre det samme med lastebiler, skip, fly, anleggsmaskiner, fornybar plast, utslippsfri sement, gjødsel og metall, og så videre.

3) La kvotemarked eller CO2-avgift fullføre jobben.

Kvotemarkedet i EU er utskjelt, men strammes inn. Det kan strammes inn mer. Når utslippstaket reduseres lineært med 2,2 prosent fra 2005-nivå hvert år, ender det faktisk på minus 43% i 2030, og faller videre. Ønsker vi lavere utslipp, kan taket senkes raskere. Uansett vil kvotesystemet virke. Kvotekostnaden på kullkraft driver nå strømprisen til et nivå som utløser investeringer i fornybar kraft. Men uten at EU hadde gjennomgått trinn 1 og 2, altså sørge for industrialisering av sol- og vindkraft, ville kvoteprisen trolig heller utløst investeringer i gasskraftverk, som er en blindvei.

Den andre store sektoren som er omfattet av kvotesystemet, er industri. Her må målet oppnås uten å flytte industri til land uten utslippskostnader, men dette løses langt på vei gjennom tildeling av gratiskvoter, som gjør at bedriftene står overfor en marginalkostnad på utslipp, uten at den påvirker enhetskostnaden i samme grad. I tillegg kan prisøkningen på strøm kompenseres, slik at den verken svekker konkurransekraft eller incentivet til elektrifisering. Men også i industrien må vi gjennom trinn en og to. Høyere kvotepris vil utløse enkle tiltak som utfasing av fossil varme, elektrifisering, mm. Men i viktige industrigrener er erfaringen med utslippsfri produksjon begrenset til laboratoriene, og løsningene vi kjenner til antas å være dyrere enn dagens.

Også i industrien har vi virkemidler på plass. Enova støtter gode prosjekter, som smelteverket Tizir i Tyssedal sin utprøving av hydrogen som reduksjonsmiddel i stedet for kull. Men prosjektene står ikke i kø. Regjeringen kunne gitt dette momentum ved å etablere en ambisisøs plan for realisering av lavutslippskonsepter i alle store norske industrigrener innen 2030, og sørge for at Enova har nok ressurser til å støtte utprøving i stor skala, og skape marked for lavutslippsmaterialer gjennom miljøkrav i offentlige anskaffelser.

Og det bringer meg over på et annet godt eksempel på klimapolitikk som virker. Gjennom miljøkrav i offentlige anskaffelser har Norge startet en teknologirevolusjon i maritim sektor. De fleste ferger i Norge vil om få år være elektriske. Så la oss lære av det vi har lykkes med, og gjøre mer av det.

• Lag «elbilpolitikk» for lastebil, anleggsmaskiner, lasteskip og fly. Skap volumetterspørsel gjennom avgifter, gulrøtter og ikke minst krav: Nullutslippssoner i byer, utslippskrav i anskaffelser, forbud mot banalt unødvendig forurensning, slik vi har gjort med fyringsolje.
• Invester i fornybar energi i vekstøkonomier. Vi gjør det allerede gjennom Norfund. Men vi kan gjøre det i mange ganger større skala med vår kapital og kunnskapsbase.
• Ta lederskap i transformasjonen av verdens prosessindustri. Industrien i Norge har laget et veikart for negative totale utslipp i 2050. Vi har virkemiddelet for å få det til, men det må skaleres opp 10 hakk.
• Øk prisen på utslipp.

Vi har gjort mye fornuftig i norsk klimapolitikk de siste 20 årene. La oss ta mål av oss om å kutte milliarder, ikke millioner tonn CO2 globalt de neste 20 årene, ved å forsterke det som virker. Vi må gjøre mer av det samme.