headerbilde
headerbilde

Klimaet trenger aktivt skogbruk

EUs klimaregelverk for skog baserer seg på at vi ikke skal øke bruken av skog. Det gir ikke mening. Aktivt skogbruk gir det største opptaket av karbon.

16.04.2021 / Torbjørn Ekelund Ole André Myhrvold

Få det viktigste fra Pan en gang i uka. Klikk her.

Etter sommeren der vi alle fikk oppleve varmere vær på godt og – for norsk landbruk – smertelig vondt, er det på sin plass å diskutere hvordan vi skal få på plass løsninger som faktisk nytter. Klimaendringene er alvorlige.

Om skribenten

Ole André Myhrvold (f. 1978) sitter i energi- og miljøkomiteen på Stortinget for Senterpartiet.

Denne kronikken blir imøtegått av Arnodd Håpnes (Naturvernforbundet) her:

Økt hogst er ikke et klimatiltak

Det overordnede spørsmålet er hva som gir oss det beste grunnlaget for en aktiv og framtidsrettet klimapolitikk. I Norge og resten av verden. Noen forsøker å framstille skepsis til felles klimaregelverk med EU i alle sektorer som et uttrykk for at man ikke ønsker en offensiv klimapolitikk. Det er ikke riktig. Vi er forpliktet til å gjennomføre klimakuttene, uavhengig om vi deltar i EUs klimaregelverk eller ikke.

Pan

Pan er et tidsskrift for grønn politisk debatt og refleksjon som publiseres i samarbeid med Harvest. Pans forside

Parisavtalen var en viktig milepæl i internasjonal klimapolitikk og ble inngått i desember 2015. Norge har ratifisert avtalen i 2016. På samme tidspunkt meldte Norge inn til FN en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Det har Norge forpliktet seg til å gjennomføre. Norge har lenge samarbeidet med EU om klimakutt i kvotepliktig sektor; som i hovedsak omfatter petroleumsproduksjon og industrien. Dette samarbeidet kan fortsette, uavhengig av om vi velger å inngå i et samarbeid om klimakutt i andre sektorer.

En av hovedutfordringene med klimaregelverket som EU har utviklet og forhandlet om er måten forvaltning av natur, og da særlig skogressursene, blir inkludert i reglene. Vi har kommet i en situasjon der man risikerer å bli straffet for å bruke skogen på den måten som er til klimaets beste.

Vi er vant til at klimadiskusjonen er svart-hvitt: Skal vi unngå katastrofale klimaendringer må vi redusere bruken av fossil energi, og samtidig må tempoet i klimaarbeidet opp. I noen sammenhenger er dette et riktig bilde og en tanke vi må holde fast ved og jobbe hardt for å gjennomføre. Men denne retningen alene gjør ikke at vi kommer i mål. Vi løser ikke krisen om vi ikke også forholder oss til – og bruker – skogen, jorda og naturressursene vi har ansvar for å forvalte.

Skogen, jorda og beitedyrene er en del av det store klimapuslespillet. Som en del av utfordringen, ja, men enda mer som offer for klimaendringene og heldigvis som en viktig del av løsningen. Om vi forvalter naturen riktig har den et stort potensial til å ta opp klimagasser, samtidig som den gir oss tømmer, fiber og energi som kan brukes til å erstatte fossile råvarer og dermed bidra til klimakutt i andre sektorer. Skal vi lykkes må vi forstå, forvalte og stimulere til bruk av natur. Vi kan ikke bare forby og redusere bruken, slik vi er vant til når vi jobber med fossile utslipp. Naturen er grønn, ikke svart-hvitt.

Naturen sitter på alle sider av bordet i klimasaken. FNs fagrapporter og Parisavtalen er krystallklare; skal vi lykkes i å hindre farlige klimaendringer må vi oppnå en balanse mellom utslipp og opptak av klimagasser innen slutten av dette århundret. Utslippskutt er ikke nok, vi må også jobbe aktivt for å øke opptaket. Det kommer ikke av seg selv. Skogens klimapotensial er avhengig av aktivt skogbruk med hogst, planting og pleie. Det gir det største opptaket av karbon. Samtidig må vi legge til rette for økt satsing i skogverdikjeden. Egentlig er dette en gavepakke: Klimaløsninger, verdiskaping og norske arbeidsplasser i ett og samme kinderegg.

Derfor er det all grunn til å være på vakt. EU er i ferd med å etablere et klimaregelverk for skogen som går baklengs inn i framtiden. Regjeringen jobber for at Norge skal slutte seg til dette regelverket. Kort fortalt baserer dette klimaregelverket seg på en grunntanke om at vi ikke skal øke bruken av skog. Landene blir straffet dersom avvirkningen øker ut over det som har vært aktivitetsnivået i tiårene vi har lagt bak oss. Det gir ingen mening. I en tid der alle synes å være enige om at bio-økonomi er framtiden og at svarte karboner skal byttes ut med grønne – ikke bare i Europa, men i hele verden – velger EU å gjøre det vanskeligere å skaffe oss fornybare ressurser. Det gir oss grunn til å tenke oss om. Dersom de siste tiårene ikke har gitt oss tilstrekkelige klimaresultater eller tempo i omleggingen, hva er grunnen til å tro at det vil gjøre det i årene som kommer?

Det er ingen naturlov som tvinger oss inn i EUs klimaregelverk. Det er regjeringen selv som har satt i gang prosessen. Når forhandlingene med EU om vilkårene for norsk tilknytning er avsluttet, vil det vise seg om resultatet er godt nok.

Det er mye som ligger i potten. Dersom regjeringen legger fram forslaget om at vi skal innføre EUs klimaregelverk i Norge må Stortinget gjøre en grundig vurdering. Er norske næringsinteresser tjent med avtalen? Vil en avtale gi oss muligheten til å ta i bruk skogens klimaløsninger i fullt monn? Dette er viktige spørsmål. Sommerens temperaturer viser at vi må handle nå. Da må vi bruke – ikke straffe – løsningene i skogen.