Klimabrølet: Fra én til 100 000

Ideen om Klimabrølet ble skapt av Even Nord Rydningen, sosialantropolog, småbarnsfar og eventyrer. En mann som ikke er redd for å tenke store tanker eller bevege seg utenfor boksen. Even, som så mange andre, opplevde med fortvilelse å være vitne til en verdenssituasjon hvor klimatrusselen var et etablert faktum, men hvor styresmaktene i liten grad tok ansvar og hvor folk flest var for fanget i sine hverdagsliv til å engasjere seg.

Even savnet et modig lederskap som våget å gjennomføre nødvendige valg, som på kort sikt ville oppleves upopulære, men som på lang sikt ville sikre en god fremtid for oss og de som kommer etter oss. Hans visjon var inspirert av studentene som streiket, samtidig som han så et behov for en mye større folkelig oppslutning, på tvers av tradisjonelle skiller i samfunnet. Etter et inspirert innfall skrev han ned en lengre tekst, og satte seg det hårete målet om å samle 100 000 mennesker i Oslo sentrum. Teksten ble sendt ut til venner og familie, med spørsmål om noen syns dette var en god ide, og om de i så fall ville være med på å skape Klimabrølet. Mange meldte seg på. Flere møter ble avholdt i Evens hjem, hvor vi brukte tid på kringlespising, bli kjent, tydeliggjøring av visjonen, rolleavklaringer og etterhvert en masse praktiske smådetaljer. Det ble tydelig at folk hadde svært ulik kompetanse og at nettopp dette var av stor verdi for å skape en massiv dugnad.

På dette tidspunktet var ideene mange, fremtiden meget uviss, kokkene sølte og noen tær ble tråkket på. Prosjektet holdt seg flytende på en felles sterk opplevelse av alvor, en intens arbeidsvilje, mot til å gjøre feil, troen på at det er viktig å ha det gøy underveis og en gjennomgående tanke om at Klimabrølet er noe vi skaper sammen. Vi har gjennomgående vært opptatt av at Klimabrølet bare er mulig å få til om vi lar folk få frie tøyler til å sette sitt eget preg på det. Desto mer eierskap vi klarte å spre, desto mer ville engasjementet spre seg og desto mer relevant ville Klimabrølet bli for flere.

Etterhvert som folk kontaktet sine nettverk, dukket det opp flere og flere som ønsket å bidra. Den første brikken som kom på plass var et samarbeid med Designit, ByHands og Sandra Blikås. En nydelig grafikk og logo gav oss en selvtillit og et ansikt utad som signaliserte både alvor og kreativitet. Da Even møtte musikeren Hanne Kolstø i en badebadstu på Sørenga resulterte det i klimamusikkonkurransen Etteross, hvor vinneren spiller på Klimabrølet. Etteross har gjennom hele prosessen vært en samarbeidspartner som har åpnet nye dører. Geelmuyden og Kiese kom tidlig på banen og tilbød uvurderlig støtte med å tydeliggjøre våre mål og lage en kommunikasjonsplan. Denne ballen ble senere ført videre av Los og co, et eksempel på at dugnaden medførte utradisjonelle samarbeid, mellom det som til vanlig er konkurrenter. Gjennom Mad arkitekter og Entra fikk vi tilgang til lokaler rett ved siden av Rådhuset. Julie og de frivillige organisasjonene WHS og Klimafestivalen §112 forandret lokalet fra en nedslitt hule til et fargerikt samlingspunkt. Vi avholdt rekrutteringsmøter og workshops for frivillige, konfererte med eksisterende miljøorganisasjoner, næringsliv og klimapsykologer. Opplevelsen var gjennomgående at visjonen vår traff folk. Det gav oss mot. Spørsmålene var samtidig mange og vi prøvde å bruke de kritiske stemmene til å bli bedre.

Hvorfor tallet 100 000? Hva er poenget med å brøle? Er ikke det bare primitivt? Skal vi inkludere næringsliv eller rette oss mot enkeltmennesker? Hvordan kommunisere så vi både blir tydelige og samtidig når mange? Vil det egentlig ha noen effekt å samle masse folk? Hvordan skal vi måle den effekten? Må vi selv leve grønt om vi skal skape Klimabrølet? Om politikere ønsker å samarbeide med oss, skal vi takke ja til det? Hvordan engasjere de som ikke pleier å møte på demonstrasjon? Hvordan skal vi gjøre dagen trygg nok? Hvordan skal vi finansiere arrangementet? Vil alle de ulike etatene som bestemmer i Oslo la oss gjennomføre dette?

Even og hans fetter Jon-Kristian skjønte tidlig at om dette skulle gå, ville det kreve fulltids innsats. De søkte ubetalt permisjon fra sine jobber og krysset fingrene for at skjebnen ville stå dem bi. Ufattelig mange møter og svært mange mail senere landet vi den første suksessen. En brølebølge ble sendt fra Ekebergåsen, over og via byens hustak og helt frem til Erna Solberg som talte til studentene som streiket. Bølgen ble filmet og lå en periode øverst på vg.no. Vi hadde skapt oss et navn og en felles mestringsopplevelse. Alle de som smugjobbet i arbeidstiden eller tok igjen på kveldene, fikk økt motivasjon til å fortsette mot det hårete målet om en historisk markering.

Deretter har det gått slag i slag. Ihuga frivillige har kontaktet svært mange bedrifter, organisasjoner og foreninger med en invitasjon til å bidra praktisk, delta, spre informasjon til sine medlemmer, sponse eller utfordre hverandre. De første vågale bedriftene som meldte seg på, ble møtt med jubel. Siden ble det lettere og lettere å få med seg flere. Den ene organisasjonen åpnet dørene til den andre. Og samtidig meldte nye Klimabrøl-initiativ seg rundt om i landet.

Og vips talte vi over 100 store og små bedrifter, organisasjoner og foreninger, og over 15 nasjonale markeringer. Nå gjenstår bare avviklingen. I skrivende stund føler vi at vi har full kontroll, skremmende nok. Programmet er noe helt nytt og unikt, med historiske innslag og samarbeid. Dypt alvorlig, inspirerende og meningsfullt. Vi skal skape økt forståelse for alvoret og mot til å handle, blant de oppmøtte, de som fortsatt sitter hjemme, og de som trasker i gangene på Stortinget.

Det høres nesten lett ut i etterkant.