Klima, vilje til mening og eksemplets makt

Under overskriften «2-prosent bedre hvert år» skriver Simen Tveitereid i Pan 9. februar om problemer av psykologisk og eksistensiell karakter på grunn av krav om økonomisk vekst og et stadig jag etter å oppleve eller kjøpe mer. Han berører også spørsmålet om hva som må gjøres for eventuelt å redusere problemene klimakrisen vil forårsake. I siste avsnitt skriver han:

«På samme måte som løsningen på klimakrisen ikke kan være hva det enkelte menneske foretar seg. Heller ikke filosofiske ideer om å leve et enkelt, langsomt eller på et eller annet plan rikere liv. Slikt er vel og bra, men dømt til å forbli smått. Likevel må vi jo forandre oss, vi må lete etter en ny definisjon av fremskritt som ikke ødelegger for generasjoner etter oss».

Slik dette er formulert, kan det gi et galt inntrykk av hva klimakrisen vil kreve, både av den enkelte og av samfunnet. Tveitereid synes å undervurdere betydningen av endringer i eget liv når han skriver: «Slikt er vel og bra, men dømt til å forbli smått». Betyr dette at han underkjenner viktigheten av moralsk begrunnede handlinger i eget liv som viktige bidrag i klimakampen?

Det er mye som tyder på at det ikke stemmer når han skriver: «Det er ikke frykten for en tre grader varmere verden som gir mennesker hjertebank om natten». Klimaangst er en stadig vanligere diagnose, og bekymringen for klimautviklingen er økende. Tidligere leder i Greenpeace Norge, Truls Gulowsen, skriver om sin bekymring i Pan 18. august 2018: «Jeg er redd, men det er ikke for sent». Det som kan dempe bekymringen er å «motivere hverandre og tørre å handle». Forfatter Linn Stalsberg skriver godt om «økologisk sorg» i Agenda magasin 28. august 2018. Også hun peker på handling som en mulig hjelp for sorgen: «Hvis vi anerkjenner sorgen, anerkjenner vi også tapene vi opplever som verdt å sørge over. Da får vi kanskje nye krefter til kamp og endringsvilje, og kanskje vil vi klare å redde det som er igjen av verden slik vi en gang kjente den».

I sin TED-talk peker Greta Thunberg på at vi både som enkeltpersoner og som samfunn må handle for å skape håp: «We do need hope, of course we do. But the one thing we need more than hope is action. Once we start to act, hope is everywhere”. Hvor stor betydning enkeltmennesker som Greta Thunberg kan ha, er fremhevet av mange. Ved bærekraftkonferansen ved Universitetet i Bergen i februar 2019 viste Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforsking, til Greta Thunbergs sterke budskap ved World Economic Forum og til kontrasten mellom dette og det som signaliseres fra eliten innen politikk og finans. Ved å snakke sant om klimakrisen på en måte som både barn og politikere kan forså og ved å leve som hun lærer, får hun gjennomslag.

Å handle rett gir mening. Filosofen Victor Frankl pekte på «vilje til mening» som en sentral drivkraft i menneskelivet. Mangel på dypere mening og sviktende håp om en bedre framtid kan være en viktig grunn til at mange, som Tveitereid skriver, vil «oftere søke kortsiktige nytelser» og «tilfredstillelse her og nå, men på bekostning av noe som kan være mer dyrebart for oss». Vi lever i klimakrisens tid, men også i «meningstapets tid». Konsekvenser av Frankls filosofi er å møte dette med meningsfull handling, både som enkeltindivid og som samfunn og å fremme denne tankegangen på ulike områder i samfunnet, både i oppdragelse, skole, arbeidsliv og politikk.

Også Kevin Anderson, professor ved Universitetet i Manchester og tilknyttet det britiske Tyndall Centre for Climate Change Research, fremhever at eksemplets makt ofte er undervurdert som en strategi for lederskap for å skape endring. Manglende samsvar mellom liv og lære svekker troverdigheten. Det kan oppfattes som et tegn på at klimasituasjonen ikke kan være er så alvorlig hvis ledende klima- og miljøengasjerte mennesker ikke bryr seg med å prøve å redusere egne klimagassutslipp.

Vi som vet hvor alvorlig situasjonen er og ønsker å påvirke andre, både i livsstil og ved å arbeide for nødvendige politiske og strukturelle tiltak, vil svekke overbevisningskraften i vårt budskap hvis vi ikke forsøker å leve som vi lærer. Strukturelle og politiske endringer er selvsagt helt nødvendige for å kunne begrense global oppvarming. Men politiske endringer oppstår ikke i et vakuum. Enkeltpersoner som kutter egne utslipp er ofte de samme som kjemper sterkest for politiske og strukturelle endringer og slik virker som katalysatorer for kollektiv handling og systemendring. Tallrike ungdommer og andre verden rundt, inspirert av Greta Thunberg, krever nå handling som monner. Slik kan Thunbergs sterke og tydelige handling vise seg å bli noe av det viktigste som har hendt i klimakampen løpet av de siste tiårene. Hun inspirerer mange til meningsfull handling og kan ved det øke sjansen for å skape en så rask omstilling av samfunnet som må til for at global gjennomsnittstemperatur skal kunne begrenses til mindre enn to grader over førindustriell tid.