Kjærlighet og raseri

På klimatoppmøtet i Katowice klarte landene til slutt å bli enige om hvordan utslipp skal beregnes og klima- og miljøminister Ola Elvestuen var fornøyd, selv om han innrømmer at verden styrer mot en oppvarming på over tre grader, noe som ifølge forskerne vil være katastrofalt.

Dette var det 24. klimatoppmøtet siden FN-konvensjonen ble undertegnet i 1992. Mens avtaler blir skrevet under og årene går fortsetter utslippene å øke, temperaturen stiger og klimakatastrofen rykker nærmere. Kanskje er det fordi vi ikke tør å konfrontere årsaken til problemene. Som den norske filosofen Arne Johan Vetlesen påpeker i sitt essay Krisenes tidsalder og veien ut, så finnes det ikke spor av kritikk av vekstøkonomien og den tilhørende politikken i Parisavtalen. Avtalen fokuserer på løsninger og setter seg mål uten å gjøre noe som helst med årsakene. Klimaet skal ikke komme i veien for fortsatt økonomisk vekst. Dette poenget illustreres på tragisk vis gjennom at en av klimatoppmøtets hovedsponsorer, det polske selskapet JSW, også er en av de største kullprodusentene i EU.

Den enkleste løsningen på miljøkrisen er såkalt “grønn vekst” - troen på at vi kan koble den økonomiske veksten fra ødeleggelsen av naturen. For oss, folk flest, er dette veldig fint. Vi kan leve som før, mens teknologien og politikken løser problemene. Problemet er bare at “grønn vekst” er en myte. Det har ikke skjedd og det kommer heller ikke til å skje. Vi må slutte å tro på denne løgnen. Som den femten år gamle miljøaktivisten Greta Thunberg raste fra talerstolen på klimatoppmøtet:
“ You only speak of green eternal economic growth because you are too scared of being unpopular. You only talk about moving forward with the same bad ideas that got us into this mess, even when the only sensible thing to do is pull the emergency brake. (...) We have not come here to beg world leaders to care. You have ignored us in the past and you will ignore us again. We have run out of excuses and we are running out of time. We have come here to let you know that change is coming, whether you like it or not. The real power belongs to the people.”

Mens topplederne har vært på klimamøte har det for femte helgen på rad vært opptøyer i Paris. De gule vestene, som opprinnelig var en reaksjon på president Macron sitt forslag om å sette opp avgiftene på drivstoff, har etter hvert utviklet seg til et bredt opprør med krav om bedre levekår og utjevning av økonomiske forskjeller. Bevegelsen har vokst og har i de siste ukene nådd sitt foreløpige klimaks i Paris, der biler og bygninger brennes og demonstrantene gjør sitt beste for å lage kaos. Politiet svarer med tåregass, røykgranater og arrestasjoner og sammenstøtene har vært voldelige. «Det er ikke vold å brenne en bil», skriver forfatteren Edouard Louis om opprøret. Louis mener den strukturelle volden som har blitt påført den fattige delen av befolkningen er det som har utløst raseriet. «På bildene som fulgte med artiklene, så jeg kropper som nesten aldri kommer til syne i det offentlige rom eller i mediene, kropper som lider, som er herjet av arbeid, av utmattelse, av sult, av undertrykkernes konstante ydmykelse av de undertrykte, av sosialt og geografisk utenforskap, jeg så slitne kropper, slitne hender, knekte rygger, tomme blikk» skriver han i Morgenbladet 7. desember. Det er disse kroppene som nå er ute i gatene og demonstrerer. Opptøyene viser hva som kan skje når de som har minst blir nødt til å rydde opp etter de som har mest.

I Storbritannia er det også demonstrasjoner. Extinction rebellion protesterer mot passiviteten myndighetene viser i møtet med miljøkrisene. Opprøret er motivert av den langsomme volden som blir utført mot naturen, slik som klimaforandringer, masseutryddelser og ødeleggelser av jordsmonn. Det er også et raseri mot den framtidige volden vi med våre dagligdagse handlinger påfører kommende generasjoner. Med ikke-voldelige demonstrasjoner og sivil ulydighet krever aksjonistene at miljøkrisen tas på alvor og at den britiske regjeringen erklærer en unntakstilstand og mobiliserer for å få politikken på rett kurs. Når myndighetene feiler i å beskytte oss mot katastrofen er det vår plikt som borgere å aksjonere på vegne av våre barn, samfunnet og planetens framtid.

(Saken fortsetter under bildet.)

Disse to bevegelsene, som ved første øyekast kunne braket sammen i kamp på gatene, kjemper egentlig for samme sak. Eller, sagt på en annen måte, de har et potensial til å kjempe mot de samme kreftene. Begge består av «folk flest» som protesterer mot et politisk system som virker ute av stand til å gjøre noe med de komplekse problemene i samfunnet. Miljøkrisen stiller spørsmålstegn ved det ødeleggende, urettferdige, grådige og vekstavhengige økonomiske systemet og har på denne måten en mulighet til å forene de som kjemper for rettferdighet og de som kjemper for et miljø det går an å leve i, for oss her og nå og for framtidige generasjoner av alle arter.

Kvinnekampen og borgerrettighetsbevegelsen viser at det er nødvendig med kamp for å oppnå radikale endringer i samfunnet, det er ikke noe som skjer av seg selv. Protester, demonstrasjoner og sivil ulydighet er gode virkemidler for å vise at man er uenig i noe. En slik mobilisering kan også gi politikerne den støtten de trenger for å endre politikken som føres. Men kun å protestere er ikke nok. Sosiologen Zeynep Tufecki skriver i boken Twitter and Tear Gas om hvordan internett har forandret protestbevegelser i smart-telefonens tidsalder. Tidligere var demonstrasjoner, som for eksempel for svartes rettigheter i 1963, et produkt av et langsiktig protestarbeid og planlegging som gikk over flere år. I dag kan demonstrasjoner oppstå nesten spontant, som i Kairo i 2011. Internett lar bevegelser vokse lynraskt, uten at det bygges en organisasjon eller kollektive evner som kan forberede bevegelsene på det som kan skje om de skulle lykkes med å nå sine mål. Det går an å protestere for å oppnå oppmerksomhet, vise avsky eller støtte en sak, men skal man oppnå varig og radikal forandring er det nødt til å ligge en større plan bak, en annen fortelling, visjon eller framtidsbilde.

“Under brosteinene, stranden!” var et av slagordene som ble tagget på husveggene under studentopprøret i Paris i 1968. Rent bokstavelig, som i sanden som kom opp i dagen etter hvert som brosteinene ble revet opp og kastet etter politistyrkene. Men i slagordet lå også et løfte om en bedre verden som kunne graves fram ved å fjerne det bestående; muligheten for en annen framtid med andre livsstiler, holdninger og verdier. Mange av gatene ble i ettertid lagt under asfalt for å forhindre steinkasting i framtidige demonstrasjoner, på samme måte som håpet om at en annen verden er mulig forsvinner stadig lengre ned i bevisstheten. Den britiske tenkeren Mark Fisher skrev om fenomenet kapitalistisk realisme, den utbredte (og feilaktige) oppfatningen om at ikke bare er kapitalismen det eneste levedyktige politiske og økonomiske systemet, det er også det eneste alternativet vi klarer å se for oss. Hvis vi ikke klarer å tenke oss at en annen framtid er mulig blir det også veldig vanskelig å skape den. Kanskje er det også denne fattige forestillingsevnen som gjør oss så maktesløse i møtet med den enorme omstillingen miljøkrisen krever?

(Saken fortsetter under bildet.)

Den eneste løsningen på klimaproblemet er på en global skala. Men vi har verken tid eller råd til å vente på at dette skal forhandles fram på klimatoppmøter. I en verden der det virker som lederne vi velger oss bare blir dummere og dummere er det dessuten vanskelig å se for seg reelle forpliktelser og globale avtaler som overholdes i årene som kommer. Det beste vi kan håpe på er et folkelig, bredt engasjement, at folk flest innser at når vi ødelegger miljøet så ødelegger vi også oss selv. Kapitalismen har ikke bare lyktes med å ødelegge den materielle verden, men også de sosiale relasjonene mellom folk og hvordan vi tenker, helt ned til det underbevisste. Miljøproblemet er derfor ikke et fysisk problem som står utenfor oss og kan løses med klimakvoter og ny teknologi, det er først og fremst et produkt av en mental og sosial krise, og det er også her vi som enkeltmennesker og grupper kan ta tak i problemet. Vi er alle medskyldige, i større eller mindre grad, og det betyr ikke bare at vi har ansvaret - vi kan også gjøre noe med det. Derfor ligger det også enestående muligheter i miljøkrisen. Når vi innser at ting ikke kan fortsette som før ligger det også en sjanse til å tenke nye tanker og prøve ut nye løsninger for å utvikle et mye bedre samfunn, samtidig som vi kvitter oss med det destruktive økonomiske systemet som har brakt oss opp i dette rotet.

Håp er ikke den riktige følelsen for vår tid hevder Arne Johan Vetlesen. Håp kan utsette nødvendig handling og bety å sette sin lit til at de med makt skal «gjøre noe». «Håp kan bety å bli sittende stille i båten etter at man burde ha forlatt den, eventuelt forsøkt å fjerne dem som styrer dens retning og bestemmer dens hastighet.» I stedet for håp mener Vetlesen at vi heller bør benytte oss av to andre krefter i vårt følelsesregister, nemlig kjærlighet og raseri. Kjærlighet til livet på jorden som vi deler med andre former for liv, og raseriet vi opplever når dette livet raseres. Disse to kreftene kan kobles sammen, ikke bare i protester og demonstrasjoner, men i et utall forskjellige, konstruktive og kreative forsøk i lokalsamfunn, organisasjoner og institusjoner rundt omkring i verden. Miljøkrisen kan løses gjennom en radikal forandring i hvordan vi tenker og forholder oss til hverandre, naturen og miljøet. Det betyr en verden som ser radikalt annerledes ut. Det vil påvirke hvordan vi lever og bor, byene og bygdene våre, nærmiljøet, transportsystemene, jordbruket, økonomien, utdanning og jobb, våre holdninger, vaner og verdier. Dette er en positiv visjon der mange forskjellige mennesker (og andre arter) kan finne mening og utvikle seg, en framtid vi kan glede oss til å leve i og strebe etter. Utopisk? Ja, kanskje, men uendelig mye mer realistisk enn å fortsette å tro på at ting kan fortsette som før.