Kjemp for din økodepresjon!

Økoangst kan føre til plutselige, ukontrollerbare gråteanfall. Og, kanskje verre enn å gråte, er det å føle seg nedslått, nummen og full av tvil om hvorvidt man er i stand til å endre på noe som helst. Hva kan lille jeg gjøre? De overveldende bildene av katastrofer kan få oss til å stivne som rådyr i lysene fra en bil. Som vitner til en eller annen katastrofe som er så overveldende at vi ikke engang er i stand til å forstå hva som skjer. Istedenfor å ta det inn over oss blir vi sanseløse, følelsesløse, så vi ikke merker så mye. Vi blir apatiske på overflaten fordi smerten under er så stor. Psykiateren Robert Jay Lifton har beskrevet dette som en psykisk nummenhet når det blir for mye lidelse – som grusomheter i stor skala eller trussel om atomkrig. Gradvis reduseres vår følsomhet og vår evne til å reagere med hjertet, helt til det ikke er noe igjen som får oss til å reagere empatisk. Vi lever som om vi er bedøvet eller dopet ned, med numment hjerte. Den amerikanske forfatteren Wendell Berry sier det på denne måten:

It is the destruction of the world
in our own lives that drives us
half insane, and more than half.
To destroy that which we were given
in trust: how will we bear it? …
To have lost, wantonly,
the ancient forests, the vast grasslands
is our madness, the presence
in our very bodies of our grief.

(Det er ødeleggelsen av verden
i våre liv som driver oss
halvt gale, og mer enn halvt.
Å ødelegge det som ble gitt oss
med tillit: hvordan skal vi holde det ut? …
Å ha mistet, formålsløst,
de eldgamle skogene, de vide slettene
– det er vår galskap, til stede
i våre sørgende kropper.)

At vår individuelle sorg og følelsesmessige tap faktisk kan være en reaksjon på de økologiske ødeleggelsene, er en ide som sjelden dukker opp i media eller i hverdagslige samtaler. Derimot dukker den ofte opp som en indre, stikkende redsel om hva slags verden barna våre en dag vil måtte hanskes med. Mange snakker om det privat, eller med en terapeut. Det er som om dette temaet ikke er ment å bli diskutert i offentligheten.

De fleste foretrekker å unngå, eller i det minste ikke å dvele ved, denne økoangstens Mordor, fortvilelsen og depresjonen. Her kan benektelsen komme inn med en slags lindring. Den kan få oss til å føle oss bedre ved å fjerne dette vintermørket fra bevisstheten. Men sorgen og uroen blir ikke borte av den grunn. Den ligger fortsatt der, nå kanskje avskåret, fortrengt. Selv om vi kanskje kan trenge en viss grad av benektelse for å holde oss på beina på jobb og hjemme, trenger vi nok av og til også å aktivt bringe litt lys til dette mørket. I motsatt fall vil det kanskje få overtaket, overvelde oss og få oss til å miste likevekten. En dag kjenner vi oss brått utbrent og fortapt.

Hvis vi, istedenfor å unngå denne sorgen, fortvilelsen og sårbarheten, eller aggressivt legge skylden på «dem» (industrilederne, politikerne, landbruksindustrien, oljeselskapene eller byråkratene) for alt sammen, kunne vi ta inn over oss følelsene og oppdage noe gjennom dem. Det synes på en eller annen måte å være viktig å holde ut og være i kontakt med den fortvilelsen som stiger opp fra ødeleggelsen av den naturlige verden. Det er fordi kontakt med smerten i verden også kan åpne opp hjertet, slik at vi kan strekke oss ut til alle fortsatt levende ting. Smerten bryter gjennom lagene av nummenhet og følelsesløshet. Kanskje det da er mulig å finne et fellesskap med andre som føler på samme måte, som kan innrømme at de har vært på innsiden av Den store sorgen og følt jordas sorg, hver på sin måte. Kanskje det vil bli skrevet dikt, signert opprop, båret fakler, kanskje det vil være demonstrasjoner man kan bli med på, med dans og musikk, eller kanskje det vil være andre sosiale uttrykk som vil komme fra dette møtet mellom det nakne hjertet og en misbrukt del av jorda. Kanskje til og med en ny livsfilosofi: Hva ønsker jorda og lufta fra meg? Hvordan gir dette mening til mitt liv?

Den nytenkende kulturpsykologen James Hillman sa at han tror på depresjonens forvandlende kraft: «Gjennom depresjon går vi inn i dybder, og i dybdene finner vi sjel. Depresjon er en del av den tragiske fornemmelsen av livet … Den fører med seg tilbaketrekning, begrensninger, fokus, tyngde, vekt og ydmyk maktløshet. Den minner oss om døden.»

Så kanskje vi nå trenger mer, og ikke mindre, dyptfølt fortvilelse i vår kultur – spesielt blant makthaverne, som finansfolk og beslutningstagere. Men er det for mange som rømmer fra det, som prøver å komme seg unna ved å gå fra depresjon til manisk handling? Er ikke hele det titanske moderne energi- og vekstsystemet et symptom på at vi ignorerer begrensningene og ydmykheten som vi mennesker trenger å finne igjen?

Depresjon er en sinnstilstand som fører med seg nettopp en følelse av begrensninger og ydmykhet. Gjennom depresjonen vil vi kunne oppdage at vi ikke er høyt hevet over den naturlige verden. Depresjonen lærer oss at vi ikke er på toppen av og kontrollerer alt, men at vi er sårbare og avhengige av luft, hav og fruktbar jord for å kunne gi næring til oss selv og våre raskt voksende, men sårbare sivilisasjoner. Kanskje depresjon kan sette ned farten på maset og kjaset så vi får anledning til å lete på nytt etter mindre destruktive måter å eksistere sammen med jordas økosystemer. (Som tidligere klinisk psykolog vil jeg gjerne også understreke at det finnes depresjoner som lammer pasienten fullstendig. Verken Hillman eller jeg snakker om denne mest alvorlige typen av depresjoner her.)

Hillman tenker videre: «Den depresjonen vi alle prøver å unngå ved å være manisk travelt opptatt, kan være en lengre kronisk reaksjon på hva vi gjør med verden … Kanskje den beste måten å begynne revolusjonen på er å reise seg opp og kjempe for depresjonen sin.» Altså å anerkjenne at sorgen og depresjonen er adekvat og riktig. En måte å bryte de manisk-depressive syklusene vi opplever, er noen ganger faktisk å gå dypere inn i depresjonen, ikke løpe fra den. Men da må vi gå den i møte med mer fantasi – kanskje snakke poetisk i mørke vendinger, rappe om sinnet vårt, lage kunst av det, tegne huset vårt på Det mørke fjellet. Ved å bringe slike uttrykk for depresjon til den maniske væremåten i kulturen, og vice versa, vil de ekstreme følelsessvingningene kunne moderere hverandre.

På kulturelt nivå vil det å kjempe for din klimadepresjon kunne bety å gi stemme til følelsen av begrensning, fortvilelse, tyngde og treghet heller enn manisk å gå på shopping og dermed øke energikapasiteten og forbruket, eller å få BNP-veksten opp igjen så fort som mulig. Vår kultur er en manisk heroisk kultur: Vi skal klare alt og benekter dermed mer eller mindre konstant og overmodig den deprimerte delen av sjelen. Det implisitte budskapet er: Du må ha løsninger. Alltid være aktiv. Ikke kom her og kom her uten løsninger. Å være deprimert og svak er en skam, det er sykt og usmakelig – altfor ofte hører man «Du burde ta noen piller mot det der.»

Kanskje er det motsatt. Hvis du ikke kjenner noe annet enn likegyldighet eller lettvint optimisme i møtet med den enorme ødeleggelsen av jordas ressurser, den fantastiske skjønnheten vi har arvet, så «burde du kanskje oppsøke en psykoterapeut», foreslår økologen Stephan Harding.