Karbon i jord fortjener tilskudd

Karbonbalanse på jordkloden kan tenkes på som et økonomiregnskap: På den ene siden har vi CO2-utslipp som regnes som utgifter og på den andre siden har vi opptak av CO2 i biosfæren som representerer inntektene. Å forbedre klimaregnskapet vårt kan vi derfor gjøre både ved å redusere utslippene og å øke opptak av CO2 i biosfæren.

Et av de klimatiltakene som vekker mer interesse for tiden er lagring av karbon i landbruksjord. Karbon eller humusinnhold i jord er en viktig del av det globale karbonkretsløpet og er velkjent som en nøkkelindikator for jordkvalitet. Det totale innholdet av karbon i jord ned til en meters dybde er ca. tre ganger innholdet av karbon i atmosfæren, og derfor kan endringer i dette lageret ha stor påvirkning på mengden CO2 i atmosfæren. Jordas innhold av karbon er bestemt av forholdet mellom tilførsel og tap. Det finnes flere metoder som kan enten (1) øke fotosyntese på et areal og dermed øke mengde karbon tilført til jord eller (2) redusere tap av karbon fra jorda til atmosfæren i form av CO2. For å øke fotosyntese bør ikke åkerjord ligge brakk. I stedet bør dekkvekster såes om høsten. De kan binde karbon til langt ut på høsten og fra tidlig om våren. Tilførsel av organisk materiale i form av halm, husdyrgjødsel eller kompost er en annet måte å øke karbonbinding i jord.

Kaindorf-regionen i Østerrike er et godt eksempel på dette (se Pan-artikkelen "For hvert tonn CO2 får vi 30 euro"). Bøndene har satt i gang tiltak som kan berike jorda med humuskarbon over tid, og får betaling for den ekstra innsatsen fra bedrifter som kompenserer for sine egne CO2 utslipp. Vi besøkte Kaindorf i juni og det var tydelig at de bøndene som driver med bærekraftig jorddrift og økt karbonbinding vil med stor sannsynlighet fortsette med dette programmet også etter at eventuelle betalinger stopper, fordi de merker at økt karboninnhold i jorda gir høyere avlinger og mindre erosjon.

En av de sakene vi på Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) jobber mye med for tiden er bruk av biokull for økt karbonlagring i jord. Biokull er et annet ord for trekull når den brukes i landbruk og til miljøformål. Biokull har et høyt karboninnhold (over 60 %) og produseres når biomasse varmes opp uten oksygen (pyrolyse) til over 350 °C. Under oppvarmingen blir karbonstrukturen i biomassen svært resistent mot biologisk nedbryting, dvs. at mikrobene har vanskelig for å spise den. På den måten kan nedpløying av biokull føre til en langvarig økning i karbon i jord fra 100 til 1000 år, som er 2 til 20 ganger lengre enn for humuskarbon i jorda. Langvarighet er nemlig den store fordelen til biokull i forhold til alle andre metoder for karbonbinding i jord.

I tillegg har biokull andre fordeler. Varmen som biokullproduksjonen skaper kan erstatte fossilt brensel for oppvarming av bygg. Biokull som jordforbedringsmiddel viser mange av de kjente egenskapene ved økt humusinnhold i jorda, bl.a. økt evne til å holde på vann. Biokull vil også kunne blandes med biorest fra biogassanlegg eller med husdyrgjødsel for å lage et gjødselprodukt som potensielt kan erstatte kunstgjødsel og føre til bedre jordkvalitet og karbonlagring, og redusere lukt og klimagassutslipp ved spredning av gjødsel på jordet.

Hvorvidt biokull vil ta av som en teknologi og klimatiltak i Norge, er først og fremst avhengig av at det skapes markeder og betalingsvilje for biokull, slik at det lønner seg å investere i pyrolyseteknologi. I juni i år var mange av de fremste næringsaktører innenfor biokullproduksjon og -bruk samlet i et arbeidsmøte. Det resulterte i et tydelig ønske om et statlig tilskudd for karbonlagring i jord. Det ville bidra til å skape nye markeder for biokull, til erstatning for f.eks. torv og kunstgjødselprodukter.

En pris for karbonlagring i jord vil være bra for bøndene, men også for avfallsselskaper, som kan lage «karbonprodukter» av veldig mye av det som er avfall i dagens samfunn. Et slikt tilskudd vil bidra til å sette hjul på vognen som omtales som «sirkulær økonomi». Samtidig som vi trenger et nasjonalt tilskudd for karbonlagring, vil det være behov for å rette eksisterende regionale ("Regionalt miljøprogam") og lokale ("Spesielle miljøtiltak i jordbruket") tilskuddsordninger mot spesielle karbontiltak, som produksjon av biokull.

Norge vil være et foregangsland for å redusere klimaendringene. Karbonbinding i jord har et stort potensial og i landbruket har vi en kraftig politisk verktøykasse. Det er på tide å bruke den for å vri landbruket mot en framtid som er god for både bonde, bygder og klima.