Kanskje ikke alle skal med – med en gang?

Arne Øgaard etterlyste i Pan 9.1.19 "grupper som kan støtte hverandre i å handle og feriere lokalt, spise mindre kjøtt, bruke mindre fossilt drivstoff osv." Kathrine Standal beskrev 25.2.19 i "Hvorfor hører vi ikke lenger om Svartlamon?" hvordan det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon i Trondheim etter 20 år lever i beste velgående, der ingen eier sin leilighet, folk deler bad, det er stor dugnadsinnsats og der "man alltid har nok folk og ressurser rundt seg til å organisere en festival, et barnearrangement, en politisk markering, ett band, en konfirmasjon, en ny restaurant eller hva det skal være!".

Eksemplet illustrerer konklusjonene fra den ferske forskningsartikkelen "The Good, the Bad and the Conditional" av Karen Evelyn Hauge, Kjell Arne Brekke, Karine Nyborg og Jo Thori Lind ved Universitetet i Oslo: Deltakere ble rekruttert til en serie eksperimenter og delt opp i grupper på tre. Hver deltaker fikk 60 kr i hver runde. De fikk i oppgave å fordele pengene sine mellom seg selv og en felles pott for gruppa. Det de tre ga til fellespotten, ble doblet av forskerne, og summen ble delt likt mellom alle tre deltakere. Kort sagt: Gruppa som helhet hadde alt å tjene på å legge mest mulig av pengene i fellespotten, men for den enkelte var det rasjonelt å ikke gi noe – de ville jo uansett få sin tredjedel fra potten.

Som i de fleste første møter i sameier og borettslag, foreninger og FAU startet deltakerne i eksperimentene med de beste intensjoner. De fleste ga mesteparten av pengene til fellespotten. Men så viste noen seg å opptre som snyltere. I neste runde var da fellesskapsfølelsen til de andre litt mindre. Dermed opptrådte flere litt mer egoistisk. Slik sank beløpet som ble gitt til fellespotten gradvis fra runde til runde.

Det vil si: Ikke når egoistene ble skilt ut. I noen av eksperimentene kunne deltakerne nemlig velge mellom to grupper: De fikk et valg mellom å enten gå til en gruppe der alle fikk 50 kr ekstra uten betingelser (omtalt som "blå" grupper i studien), eller om å gå til en gruppe der forskerne ga 50 kr per deltaker til Røde Kors ("røde" grupper). Ca. 1/3 valgte å gå til røde grupper. 30 runder med "spillet" ble så gjennomført i slike selvvalgte grupper, og det var bemerkelsesverdig hvordan altruismen – beløpet deltakerne ga til en fellespott – holdt seg konstant i de røde gruppene, mens i de andre sank det altså gradvis. Det var med andre litt som på Svartlamon: Hvis du aksepterer ganske sparsommelige materielle forhold, som delt bad og vaskerom, og stor innsats for fellesskapet, får du til gjengjeld en usedvanlig hyggelig gjeng rundt deg.

Svartlamon er unikt i Norge og vanskelig å kopiere. Men det finnes andre, mindre ambisiøse ordninger i den samme ånden. Mine barn er i en barnehage som har kortere åpningstid, mer feriestengt og som stiller høye krav til dugnadsinnsats enn det som er vanlig. Dermed tiltrekker den seg folk som er over gjennomsnittlig glad i dugnader og som har valgt (og klart) å innrette livene sine slik at de tilbringer mer tid med barna sine. Jeg er ikke i tvil om at det er én av årsakene til at barnehagen er blitt blant de mest populære der vi bor. Dugnadene kan selvfølgelig oppleves som ubeleilige, men de gjør at vi blir kjent med hverandre, vi stoler mer på hverandre og vi får en fellesskapsfølelse gjennom det vi får til sammen. Vi skaper litt av den sosiale energien Arne Øgaard etterlyser.

Hadde ikke den barnehagen eksistert, er jeg sikker på at jeg ville deltatt like lite på dugnader som alle andre: I eksperimentene jeg refererte til fra Universitetet i Oslo var nesten 80 % "betingede samarbeidere". Vi er villige til å bidra ganske mye så lenge de andre også gjør det. I eksperimentene var det bare 13 % som var reinspikka egoister uansett hvordan de andre oppførte seg – mens 4 % var ekte altruister som ga til fellesskapet selv i møte med snyltere.

Forskerne konkluderer med at det er fornuftig for bedrifter å gjøre et stort poeng ut av sosialt ansvar, fordi de da vil tiltrekke seg de beste arbeidstakerne – de mest ærlige, pliktoppfyllende og idealistiske blant oss. Men hva med resten av samfunnet? Som Arne Øgaard sier, trenger vi grupper som kan støtte hverandre i å handle og feriere lokalt og spise mindre industrielt kjøtt.

Det er her jeg tror innsikten fra Svartlamon og eksperimentene ved Universitetet i Oslo peker mot at vi bør revurdere det norske likhets- og fellesskapsidealet en smule. Norske kommuner bør dyrke fram boligprosjekter som virkelig skiller seg ut – der det er svært få parkeringsplasser og der alle gjennom sameiet er med på å finansiere fellesrom og andre fellesskapsløsninger som luker ut egoistene blant oss. Slikt kan være vel så viktig som miljøvennlige og energieffektive "pluss-hus" for et virkelig grønt skifte. Kanskje trenger vi friere regler for private skoler ("friskoler"). I dag er det en ganske lang liste over hvilke typer skoler som har rett til statsstøtte, som egen pedagogikk, livssyn eller internasjonale linjer. Det er ikke lett å se hvordan en skole med kortreist mat eller dugnader som eneste særtrekk, eller for den saks skyld en skole der elevene må holde seg unna sosiale medier, ville kvalifisere. For et virkelig grønt skifte tror jeg likevel de vil være mye mer verdifulle enn internasjonale skoler eller toppidrettsgymnas.

Jeg har alltid likt den offentlige skolens "alle møter alle", men miljøvennlig livsstil i Norge i dag er som en tomatplante nå i mars: En sart liten spire som trenger beskyttelse for å kunne bli robust nok til å fortsette å vokse i møte med konsumerisme og storsamfunnets normer basert på minste felles nevner.