Kaken som aldri kan slutte å vokse

Vi vet alle hvordan vi baker en kake. Vi trenger ingredienser som mel, sukker, egg, smør, fløte, kanskje krydder, bær eller frukt. Deigen skal eltes, pynten skal på, og kaken settes i ovnen og stekes. Kort sagt: vi trenger de riktige råvarene, arbeid, kunnskap og energi.

Det er ikke rart at «kake» ofte blir brukt som et bilde på godene i samfunnet som skal fordeles. Noen vil la bakermesteren forsyne seg først og mest, andre ønsker en likere fordeling – glem ikke dem som sitter nederst på bordet!

Dronning Marie Antoinette er tillagt utsagnet «Har de ikke brød, la dem (folket) spise kake». Samtidig er det en historisk sannhet at mannen hennes, kong Ludvig den 16, ble kalt le boulanger – bakeren. Muligens fordi han åt for mye selv, greide ikke kong Ludvig å brødfø sitt folk, som tilslutt styrtet ham, og satte ham under giljotinens øks.

Dagens politiske debatt er fredeligere, men dreier seg altså fortsatt om kake. De siste tiårene har stort sett bakermestrene fått forsyne seg fritt, siden dominerende politisk teori tilsier at de da vil bake mer kake – og at det dermed blir større smuler og småstykker til oss andre. Økonomen Thomas Piketty har vist at denne sammenhengen ikke nødvendigvis fungerer etter oppskriften. En svært skjev fordeling av samfunnets produksjon hemmer den økonomiske veksten, som nå er langt lavere enn i etterkrigsårene da fordelingen var jevnere, og de rikeste var tvunget til måtehold gjennom høyere skatter.

Mange har for lite, flere har for mye

Stilt overfor dagens utfordringer med global fattigdom, sammenbrudd i det biologiske mangfoldet, klimaendringer og andre ødeleggelser av livsgrunnlaget vårt, er det ikke lenger nok å diskutere fordeling av kaken. Faktum er jo at stadig flere av oss – den globale over- og middelklassen – eter for mye kake. Overvekt rammer nå 2 milliarder mennesker – dobbelt så mange som er underernærte. Kaken vi baker globalt, kan mette 12 milliarder mennesker; likevel holder antallet som må nøye seg med smuler seg konstant. Vi vet samtidig at vi bruker for mye av jordas ressurser. Vi fortrenger andre arter i rekordartet tempo, overfisker verdenshavene, piner ut matjorda, hogger ned skogene, og ramponerer naturen i jakten på stadig mer metaller. Stekeovnen vår står på full styrke, og energibehovet øker hvert år. I den andre enden av produksjonskjeden slipper vi ut stadig mer giftstoffer som kjemikalier, plast, klimagasser, gruveavfall og mer.

Vi må spise mer, slik at vi kan bake mer. Før var det omvendt. Vi måtte bake fordi vi var sultne.

Dagens spørsmål er derfor ikke bare hvordan kaken skal fordeles, men hvordan den skal bakes og hvor stor den skal være. Svært mange av oss får for mye kake. Vi er blitt matleie. Hvert år bruker verden 600 milliarder dollar på å lure oss til å spise mer kake. Vi må bake mer og spise mer, blir vi fortalt. Vi må spise mer, slik at vi kan bake mer. Før var det omvendt. Vi måtte bake fordi vi var sultne. Nå må vi proppe i oss stadig mer for å holde bakeriet i gang. En stadig større del av de ansatte i bakeriet arbeider derfor med å overbevise oss om å trøstespise døgnet rundt. Ja, vi blir tykke, dovne, usunne og stressete av å spise så mye, men reklamen forteller oss ufortrødent at dette er den eneste veien til lykke. Det vi ikke orker å få i oss, kaster vi: 25% av maten som dyrkes, går i søppelkassa. 25% av klærne vi nordmenn kjøper, kaster vi før vi har brukt dem en eneste gang. Vi er dessuten verdensmestre i å kaste fullt brukbare hvitevarer, møbler, kjøkken- og baderomsinnredninger.

Kan livet være mer enn kake?

Det er på tide å spørre seg om livet ikke kan bestå av annet enn kakebakst og kakespising. Nå, når produksjonsmetodene er så effektive at vi ikke behøver å arbeide hele dagen med baking for å skaffe nok kake, kunne vi ikke da stoppe å bake når vi har nok?

Tanken er ikke ny. Økonomen og filosofen John Stuart Mill så allerede på 1800-tallet fram til den dagen da vi produserte nok til alles behov, og derfor kunne erstatte vekst i produksjonen med likevektsøkonomi. Tanken ble tatt opp av én av den 20. århundres fremste økonomer, John Maynard Keynes, som mente at vi kunne redusere arbeidstida til noen få timer i uka. Slik har det ikke gått. Vi fortsetter å kna deigen åtte timer om dagen, som en ren yrkesnevrose.

Å produsere er ikke lenger et prosjekt «for å bedre livsvilkårene for menneskene», men en selvgående og selvforsterkende prosess uten mål og mening

Det som en gang var en nødvendig og fornuftig aktivitet for å dekke våre behov, er blitt en irrasjonell tvangshandling. Å produsere er ikke lenger et prosjekt «for å bedre livsvilkårene for menneskene», men en selvgående og selvforsterkende prosess uten mål og mening, hevder filosofen Alain Fienkielkraut: «Man har en følelse av at samfunnet vårt, livet vårt ikke er en beslutning, men en prosess, og hvis det eksisterer en kollektiv beslutningsprosess, dreier denne seg om midlene, og et svært lite utvalg av midler, som vi har til rådighet for å menneskeliggjøre denne prosessen». Bløtkake med kirsebær eller jordbær – det er valget, men spis! Økonomen Amartya Sen kaller denne prosessen for sinnsyk fornuft.

For 231 år siden fant franskmennene ut at bakeren ikke lenger kunne styre bakeriet selv. Monarkiet var ingen gudegitt orden. Kan vi i dag klare å bryte med markedet og veksttvangen i økonomien? Tiden burde være moden. Ikke bare fordi veksten ødelegger vårt eksistensgrunnlag, men fordi vi innerst inne vet og erfarer at økt forbruk ikke gir oss bedre liv. På samme måte som vi vet at et godt måltid ikke består i å proppe oss syke av kake, men av å nippe til ulike retter, og ikke minst den sosiale sammenhengen, samtalene, vennskapene rundt bordet, vet vi at jaget etter uendelig økt forbruk bare fører til ubehag og misnøye. For hvis vi var fornøyde, hvorfor skulle vi da forbruke mer?