KAF er klimakampens sjakktrekk

Med KAF vil vi gjøre det elegante og smarte klimasjakktrekket som ikke bare gjør «den grå bonden», altså folket, grønnere, men forvandler den til en «vinnende klimadronning», da klimabelønningen er et sterkt insentiv for å få de aller fleste til å velge miljøvennlige løsninger.

Svar på KAF-kritikk

Klimabelønningen KAF har, i en artikkel i Pan, blitt kritisert av Anders Skyrud Danielsen og Ingrid Liland i MDG. Vi mener at kritikken er svakt begrunnet. For å komme til bunns i kritikken måtte vi, gjennom diskusjon i sosiale medier, få en bedre forståelse av hva de mente. Dette er et forsøk på å svare på kritikken.

Økonomer er enige om at skal vi løse klimakrisen og dekarbonisere samfunnet, må vi innføre vesentlig høyere karbonavgifter.

Men å innføre så høye avgifter at det faktisk «svir» tilstrekkelig til at det virker, er ikke enkelt. Spesielt ikke i dagens opplyste samfunn hvor rettferdighet og likhet står veldig høyt.

Flate avgifter rammer de som har minst, mens de som har mye, ikke merker avgiftene i like stor grad. Dermed har det vist seg umulig å innføre miljøavgifter som virker. Politikerne er satt sjakkmatt i møte med vår tids største trussel, klimakrisen.

For enten vi liker det eller ei – i vårt demokratiske samfunn må politikerne ha folket med seg for å kunne bli valgt på nytt. De våger derfor ikke å gjøre upopulære vedtak.

For å vinne i sjakk må vi ha bøndene, det vil si folket, med på laget.

Vi i MDG kan selvsagt være kompromissløse når det gjelder klimapolitikken. Vi kan alliere oss med den andelen (ca. 10-20 %), som vil innføre tilstrekkelig høye avgifter, koste hva det koste vil. Vi kan rette oss mot den opplyste «fiffen». «Se til Oslo», skriver Liland på Facebook. Her har MDG gjort et historisk valg og oppnådd over 15 % av stemmene. Dette gjennom en kompromissløs politikk, hvor uttalelser som «vi elsker bomringen» har versert. Det fungerer i Oslo, hvor mange klarer seg fint uten bilen.

I et korttidsperspektiv kan dette være smart. Men om målet er å finne klimaløsninger som står seg over tid, samler folket og som et bredt skiftende flertall på Stortinget dermed kan enes om, må vi søke mer robuste løsninger. For å vinne i sjakk må vi ha bøndene, det vil si folket, med på laget. På samme måte er det om vi skal løse klimakrisen. Vi må derfor søke løsninger som ikke splitter og skaper politisk handlingslammelse. Det siste har vi sett flere eksempler på, som Gule vester-bevegelsen i Frankrike og aksjonistgruppa Nok er nok i Norge.

På samme måte er det om vi skal løse klimakrisen. Vi må derfor søke løsninger som ikke splitter og skaper politisk handlingslammelse.

Klimakrisen er universell. Det nytter ikke hva vi gjør kun i Norge. Men vi kan finne løsninger som viser at vi kan leve godt i verdens rikeste og beste velferdssamfunn, samtidig som vi avkarboniserer samfunnet. Løsninger som kan spre seg til andre land. For selv om Danielsen/Liland mener at Norge kan innføre skyhøye avgifter, er det enda mindre sannsynlig at andre land kan det. Da har vi ingen god klimaløsning

Med klimabelønningsordningen KAF (Karbonavgift til fordeling) har vi en løsning som andre kan ta etter.

Hva KAF-ordningen går ut på

Ordningen går ut på at kull, olje og gass får forutsigbart gradvis stigende karbonavgifter. I motsetning til tradisjonelle miljøavgifter vil denne avgiften gå uavkortet tilbake til folket. KAFs utganspunkt, som MDG følger i sitt forslag, er at dette gjøres gjennom en månedlig utbetaling – utbetalingen gjøres såpass hyppig for å ivareta sosiale hensyn og unngå problemer med mellomfinansiering for de som har lite å gå på økonomisk.

Vi får en rettferdig ordning hvor vi styrker prinsippet om at forurenser betaler, samtidig som vi belønner dem som innretter seg miljøvennlig.

Økonomisk forskning viser at det er en tydelig sammenheng mellom inntekter og forurensing. Dermed vil det i KAF-modellen være slik at det er de rike som betaler mest og dermed taper, mens rundt 70% faktisk vil tjene på ordningen. En skal innrette seg svært lite miljøvennlig, om en skal tape på KAF. Folk flest vil altså betale mindre miljøavgifter enn det de får tilbakebetalt.

Vi får en rettferdig ordning hvor vi styrker prinsippet om at forurenser betaler, samtidig som vi belønner dem som innretter seg miljøvennlig. De som innretter seg mer miljøvennlig enn snittet, vil tjene på KAF. Dermed snur vi vårt forhold til effektive avgifter på hodet. Et flertall blant folket vil faktisk etterspørre høyere avgifter, da de tjener på dette. Med denne innretningen kan vi altså få et grønt skifte og kunne innføre miljøavgifter som virker – og samtidig ha folket med på laget.

MDG må prioritere KAF

På MDGs landsmøte i 2019 fikk vi nok en gang en tydelig «marsjordre» fra grasrota i partiet, med et nesten enstemmig vedtak om at vi ønsker å prioritere klimabelønningen KAF. Men heller ikke i 2019, ble KAF en del av valgkampen. MDG har for øvrig hatt KAF i sitt program siden 2013, uten å klare å løfte ordningen frem som den viktige saken den er.

Dette ble «unnskyldt» med at KAF hører til under stortingsvalgkampen. Men vi løser ikke klimakrisen med å ha det beste programmet. KAF må prioriteres som et av MDGs krav til regjeringsdeltakelse. På denne måten vil vi sette agendaen. Media, de andre partiene og folk vil bli klar over KAF-løsningen. Vi får en «vitamininnsprøyting» i klimadebatten, som til nå dessverre nesten bare har handlet om mål som ikke nås.

Strukturene har vi allerede

Danielsen/Liland hevder at vi ikke har tid til å innføre noe helt nytt. Men med KAF bruker vi de ordningene vi allerede har. Vi tar inn miljøavgifter i dag. Vi betaler tilbake for mye innbetalt skatt. Systemene har vi, og KAF er enkelt siden alle får det samme utbetalt, men med høyere utbytte til distriktene da de ofte ikke har tilfredsstillende kollektivtilbud. KAF er slik sett ikke noe nytt, bare en måte for å kunne sette høye nok avgifter til at de virker. Det har vi enda ikke klart med tradisjonelle skatter og avgifter.

Danielsen/Liland mener KAF hører hjemme i USA, hvor det er lite vilje til å betale skatter, mens vi i Norge har høyere toleranse for skatter og avgifter. Det siste er nok riktig. Samtidig vil ikke usosiale flate miljøavgifter ha legitimitet i Norge heller. Sosiale og rettferdige ordninger er selve grunnpilaren i vårt velferdssamfunn.

Stadig flere økonomer ser viktigheten av å ha folket med seg i utformingen av klimapolitikken.

Mange bruker argumentet om at James Hansen, som er en av de fremste talspersonene for KAF, ikke er økonom. Også i kritikken fra Danielsen/Liland kommer dette aspektet indirekte frem, ved at Hansen refereres til som «bare» atmosfærefysiker og det hevdes at han skal være den som står bak ideen om KAF. Ideen kommer ikke fra ham, men fra økonomer. Men Hansen har nok forstått det geniale med KAF. Og når vi først er inne på kompetanse, er vel Hansen det nærmeste vi kommer en «rakettforsker». Han er tidligere NASA-sjef og en av de første som, tilbake på 1980-tallet, predikerte klimaendringene vi nå ser. Er det én ikke-økonom som burde være kompetent til å mene noe om KAF, så er det altså ham.

Mange økonomer har til nå vært for opptatt av at klimatiltakene bør være mest mulig økonomisk optimale, deriblant Grønn skattekommisjon (de nevner for øvrig ikke KAF) som Danielsen/Liland viser til. De vil innføre høye avgifter og bruke pengene til å finansiere det grønne skiftet. Det er rent teoretisk en god ide. Men stadig flere økonomer ser nå at slikt skaper opprør, og innser viktigheten av å ha folket med seg i utformingen av klimapolitikken. Etter erfaringene med «Gule vester»-bevegelsen skrev derfor mer enn 3500 anerkjente økonomer, deriblant 27 nobelprisvinnere, et opprop om at KAF er veien å gå for å kunne innføre de nødvendige miljøavgiftene klimakrisen krever.

Forbruket vil vris over til miljøvennlige alternativer. Normer og verdier vil endres. På denne måten får vi et systemskifte.

Danielsen/Liland mener at folk flest ikke har råd til høye flate avgifter som KAF. Mens andre kritiserer KAF for at vanlige folk vil bruke de ekstra pengene de mottar på lite miljøvennlig forbruk. Dette siste kan virke som berettiget kritikk. Men da har en ikke fått med seg hensikten med KAF, som er at avgiftene skal bli så høye at miljøvennlige alternativer vinner frem. Vi spiller på lag med de enorme markedskreftene for å løse klimakrisen. Forbruket vil vris over til miljøvennlige alternativer. Normer og verdier vil endres. På denne måten får vi et systemskifte.

Er KAF vanskelig å forstå?

Danielsen/Liland mente videre at KAF er vanskelig å forstå for media, politikere og folket. Andre argumenterer med at KAF er enkelt og effektivt. Vår erfaring er at vanlige folk raskt forstår konseptet, mens politikere og media har litt «tyngre» for det. Politikerne strever gjerne med finansiering av alle valgkampløftene. Derfor leder tanken på å betale tilbake avgifter de nettopp har krevd inn, fort til en «kortslutning». Men dette er altså avgifter en ikke klarer å drive inn uten KAF. Vi bør altså fokusere på klimaløsninger, fremfor finansiering av statsbudsjettet. Vi har i alle år finansiert statsbudsjettet. Det skal vi klare også i fremtiden. Men ingen har til nå klart å innføre effektive klimaløsninger. KAF er altså et effektivt klimatiltak, men skal ikke finansiere statsbudsjettet.

Vi må søke løsninger som også kan vedtas av en bred koalisjon på Stortinget, og som tåler skiftende politiske styringspartier over tid.

Ellers har media, som også kalles samfunnets vaktbikkje, hatt en tendens til å fremheve kun den ene siden av KAF, altså avgiftsøkningene. At folk flest vil tjene på KAF, sier de ingenting om. Balansert fremstilling av effektive klimatiltak er visst ikke så viktig.

Men om noen skulle tro at nye radikale løsninger som KAF fremmer seg selv, ja, da må vi tro om igjen. Å løse klimakrisen kommer ikke til å være enkelt. Men det betyr ikke at vi ikke skal kjempe for effektive løsninger som KAF. Spesielt ikke når det vi har prøvd før har vist seg å ikke fungere godt nok. At det krever arbeid å fremme KAF er uansett et svært dårlig motargument.

Et annet argument som Danielsen brukte i diskusjonen etter innlegget, er at det vil være enklere å saldere alternativt statsbudsjett om vi tar bort KAF-utbetalingen. Dette siden media uansett kun fokuserer på avgiftsøkningene og ikke utbytte. Det betyr i tilfelle at vi velger å finansiere statsbudsjettet med penger som vi vet at vi aldri klarer å drive inn. Vi skal lete lenge for å finne dårligere argumenter imot KAF, dersom vi ønsker å fremme troverdig klimapolitikk.

KAF har vind i seila

Og tidspunktet for å kritisere KAF er nesten litt snodig. KAF har virkelig fått vind i seila i 2019. Etter vellykkede prøveordninger innførte Canada KAF i hele landet i 2019. MDG har levert alternative statsbudsjett med KAF siden 2017. Rødt og SV leverte for første gang alternative statsbudsjett med KAF-ordningen i 2019. Sentrale AP-ere som Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik åpnet døren for KAF. Nevnte 3500 anerkjente økonomer skrev opprop for KAF. Miljøorganisasjonene ZERO, Fremtiden i våre hender og Naturvernforbundet utfordret regjeringen om KAF under den åpne høringen om statsbudsjettet. På Zerokonferansen var også KAF en hovedsak. Under økonomifestivalen KÅKÅnomics var KAF en stor sak i starten, under konferansen og ved oppsummeringen. Civita arrangerte for første gang KAF-debatt under Arendalsuka. Rogaland Fylkeskommune vedtok en intern karbonavgift med tydelig referanse til KAF. For første gang i Norge har altså et politisk organ vedtatt en KAF-inspirert ordning. Den verdensomspennende tverrpolitiske organisasjonen for fremme av KAF, Citizen Climate Lobby (CCL), fikk en norsk avdeling som ledes av en MDG-er. Vi kan ikke gi oss i startgropa.

Med KAF vil vi kunne gjøre det så dyrt å velge karbonløsninger at havvindmøller, solceller og ENØK-tiltak vil vinne frem.

Vi må søke løsninger som også kan vedtas av en bred koalisjon på Stortinget, og som tåler skiftende politiske styringspartier over tid.

I dagens «grå økonomi» vil mer eller mindre alt forbruk medføre utslipp, da økonomien er fossilbasert siden vi har feil energimiks i verden. Enten vi kjøper elbil, elsykkel, klær, mat eller dippedutter, har vi indirekte forårsaket utslipp. Vi kan si at folket/«bøndene» også er grå. Med KAF vil vi kunne gjøre det så dyrt å velge karbonløsninger at havvindmøller, solceller og ENØK-tiltak vil vinne frem, slik at energimiksen i verden substansielt og raskt vil endres. På den måten vil vi kunne nå målene i Paris-avtalen og dekarbonisere samfunnet.

KAF forvandler den grå bonden til en vinnende klimadronning

KAF er ikke rakettforskning, men det er smart. Som et smart sjakktrekk. Det økonomiske system har vist seg å spille på lag med dagens grå økonomi. Med KAF vil vi gjøre det elegante og smarte «klimasjakktrekket» som ikke bare gjør «den grå bonden» grønnere, men forvandler den til en «vinnende klimadronning», da alle vil velge miljøvennlige løsninger. Skal vi løse klimakrisen må alle bidra, ikke bare 15 % klimavelgere. Nå har KAF fått vind i seila. Stadig flere innser at vi må ta i bruk KAF. MDG skal ikke gi opp KAF. MDG skal derimot ta eierskap og fronte klimabelønningen KAF, mye, mye mer!