headerbilde
headerbilde

Jordbrukets imaginære tvangstrøye

Norsk matdebatt stopper opp når det blir snakk om matprisene. Det er «ikke handlingsrom i tollvernet». Stemmer det?

30.04.2021 / Svenn Arne Lie

I artikkelen Billigmaten – samfunnsgode eller samfunnsfiende? drøfter Svenn Arne Lie hvor mye dyrere maten ville være om vi la om til et landbruk som er godt for natur, dyr og bønder. Men har Norge lov til å innføre importvernet som trengs for en slik omlegging? Det er temaet i denne artikkelen.

Jordbrukspolitikken er i dag i åpen konflikt med målene vi har satt for norsk jordbruk. For å endre norsk jordbruk i retning av økt sjølforsyning, bedre produksjonsmåter og mer bærekraft, må arbeidet med jord og planter i Norge rett og slett gi bedre inntekt enn det som i dag er tilfelle. Prisen på råvarene må økes.

Men det hevdes stadig at det ikke er mulig fordi avstanden opp til prisene på verdensmarkedet blir for stor, og at det ikke er rom for å heve importvernet for å kompensere for dette. Slik avlives alle forsøk på å bedre økonomien i norsk jordbruk. Men stemmer det at det ikke er handlingsrom i importvernet?

Svenna mtime20201029070441

Om skribenten

Svenn Arne Lie er statsviter og småbruker. Sammen med Espen Løkeland Stai har han gitt ut debattbøkene «En nasjon av kjøtthuer - ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk» (2012) og «Mellom bakkar og kjøttberg. Oppskrift på en ny matpolitikk» (2019).

Jordbrukets tariffavtale

Da importvernet ble innført, var det en av forutsetningene for at de politiske målene som ble satt for matproduksjonen kunne gjennomføres. Tollvern har aldri handlet om å lukke seg inne.

Poenget er svært enkelt. Tollvernet skal gjøre det mulig å hente ut priser i markedet som står i stil med produksjonskostnadene. For å nå politiske mål med matproduksjonen. Akkurat som vi har handlingsrom til å føre en nasjonal arbeidslivs- og velferdspolitikk, gjør tollvernet at vi kan føre en jordbrukspolitikk i tråd med de nasjonale målene for matproduksjonen. Tariffavtaler og regelverk i arbeidslivet er avgjørende for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår, med dem blir sosial dumping vanskeligere.

For jordbruket sikrer tollvernet at produktprisene på det norske markedet ikke er i direkte konkurranse med langt lavere råvarepriser på det internasjonale markedet. Fordi de fleste andre land har et lavere pris- og kostnadsnivå enn Norge, kan de i prinsippet produsere mat til en lavere pris enn vi kan.

Da sier det seg selv at om tollvernet skal fungere etter hensikten, må det kunne brukes og endres i takt med endringer i jordbrukspolitikken og i takt med endringer i pris- og kostnadsnivået. Om kostnadene øker mer i Norge enn i andre land, må tollsatser økes for å gi det samme vernet.

Gronnsakspose polka mtime20201029071020 | Svenn Arne Lie

Bondelaget: «Vi er ikke innstilt på å gjøre store endringer»

Når det snakkes om rom i tollvernet handler det gjerne om det såkalte handlingsrommet i WTO-avtalen. Ifølge krefter innad i jordbruket er dette rommet i beste fall så lite at prisene ikke kan økes. Når jordbrukets egne ledere sjøl har kommet til denne konklusjonen, altså at det ikke er mulig å øke prisene, ja hvem skal da kreve økte priser for jordbruksråvarer? For konsekvensen er at råvareprisene faller. Det er dette som skjer i dag.

Det handler ikke bare om prisen på ferdige produkter, men også prisen på dyrking av planter og bruken av jord. En viktig årsak til dårlig måloppnåelse i norsk jordbruk, er at prisen på kraftfôr subsidieres. Fokuset blir på volum, ikke på produksjonsmåte. Det produseres stadig mer kjøtt og melk på billig importert kraftfôr, samtidig med at bruken av jord i Norge (norsk jordbruk) reduseres. Det gir bedre lønnsomhet å fôre kyr med importert soya, enn gras i Norge.

Så hva har dette med tollvernet å gjøre? Jo, tollvernet fungerer ofte som unnskyldning for å fortsette som før. Våren 2017 slo Bondelagets leder Lars Petter Bartnes fast overfor Nationen at «vi trenger en balanse mellom kraftfôrkostnad og grovfôrkostnad. Den skal balanseres videre. Vi er ikke innstilt på å gjøre store endringer». Avisa la til at Bartnes også mener at «tollvernet begrenser handlingsrommet til å gjøre kraftfôr relativt dyrere sammenlignet med gras».

Hva Bondelagets leder egentlig mener om hva man skal gjøre med lønnsomhetsproblemene i norsk jordbruk, er vanskelig å få grep om. Uttalelsen er så omtrentlig at den blir uinteressant. Men Bartnes sier altså at det ikke går an å gjøre noe med prisene fordi handlingsrommet i tollvernet er begrenset. Det går altså ikke an. Mulighetene er ikke tilstede – handlingsrommet er ikke der.

Oppdrettsnæringas vekstkrav stanser jordbruket

Men hva er egentlig handlingsrommet? I regjeringens innstilling til landbruksmelding i 2016 heter det at «hensynet til forbrukerne og forholdet til våre handelspartnere tilsier at det ikke vil være aktuelt å benytte handlingsrommet i WTO til å øke tollsatser». Smak på ordet benytte. At regjeringen mener det er uaktuelt å bruke dette handlingsrommet er ikke så overraskende, men de anerkjenner altså at dette handlingsrommet faktisk er der, at tollsatsene i prinsippet kan økes.

Det ligger i kortene at enkeltaktører, som for eksempel selskaper som eksporterer landbruksråvarer til Norge, vil være imot at vi benytter dette handlingsrommet til å bedre vilkårene for norsk jordbruk. Naturlig nok. Trusler om at disse aktørene vil påvirke sine land til å straffe Norge med for eksempel økt toll på laks, får ofte avgjørende innvirkning på debatten og ambisjonsnivået til jordbruket i Norge. Kort fortalt gjøres toll til et underliggende spørsmål om vekst i oppdrettsnæringa og ambisjonsnivået til jordbruket. Uten at det egentlig er noen som helst kobling mellom disse.

Men tilbake til handlingsrommet. At land beskytter matproduksjonen sin med en rekke virkemidler, deriblant toll, er ikke et problem, det er temmelig utbredt. Spørsmålet er hvordan toll brukes og til hva?

Stortinget bestemmer

Handlingsrommet i tollvernet ble også understreket da Norge sluttet seg til WTO-avtalen i 1994. Det var naturlig nok ett av flere sentrale forhandlingsspørsmål. I Stortingets innstilling om tilslutning til WTO-avtalen heter det at «i hvert enkelt tilfelle er det den tollsats som gir det høyeste tollbeløp ved innførsel som skal benyttes».

Enkelt fortalt kan Norge, i tråd med WTO-avtalen, benytte seg av to ulike måter å beregne tollen på: Enten kronetoll, som er en fastsatt sum per produkt som legges til en antatt «verdensmarkedspris» når varen importeres til Norge, eller prosenttoll. Dette er en prosentsats per produkt som legges til den samme antatte verdensmarkedsprisen. Det vil variere over tid og mellom de ulike varene hvilken av tollberegningsmåtene som gir best beskyttelse. Norge har for hver vare med tollvern definert et tak både i kroner og i prosent.

Derfor står vi fritt til å benytte kronetoll eller prosenttoll for å øke produsentpriser dersom vi vil det. Det er og bør være et politisk spørsmål om vi skal gjøre det eller ikke. Det er dessuten verdt å merke seg at innstillingen fra Stortinget er oppsiktsvekkende klar, det heter «skal benyttes».

Men spørsmålet om å «benytte handlingsrommet» er aldri satt på dagsorden. Vet for eksempel politikerne hva dette handlingsrommet faktisk er? Har Bondelaget eller Landbrukssamvirke laget en liste over handlingsrommet i tollvernet for frukt, grønnsaker, korn, kjøtt og meieriprodukter? Nei.

Handlingsrommet finnes

Ikke bare finnes det et handlingsrom som kan brukes, dette rommet er ikke så trangt som enkelte vil ha det til. Tabellen under viser handlingsrommet i tollvernet for noen produkter, med 2018-tall.

Svenn Arne Lie tabell kilde LMD mtime20201029071541 | Svenn Arne Lie

Tabellen over viser bare et lite utvalg av varer som produseres i norsk jordbruk. Poenget er: For mange av varene er det handlingsrom til å sikre en vesentlig bedre tollbeskyttelse enn det som anvendes. Som igjen er avgjørende for å bedre lønnsomheten norsk jordbruk. Og måloppnåelsen med jordbrukspolitikken.

At det er handlingsrom i tollvernet til å øke råvareprisene, betyr jo sjølsagt ikke at man skal øke prisene. Men dette er en helt anna diskusjon.

Til tross for at det juridiske handlingsrommet til å føre en nasjonal jordbrukspolitikk er stort, er det fra sentrale aktører på alle sider av bordet i landbruksdebatten etablert en oppfatning av at mulighetene for prisøkninger på jordbruksvarer er små, nettopp på grunn av sviktende handlingsrom i tollvernet. Istedenfor å fortelle oss hva handlingsrommet faktisk er, stadfestes det til det kjedsommelige at «handlingsrommet er begrensa».

Imaginær tvangstrøye

Og slik begrenses også handlingsrommet for hva det er mulig å gjøre i jordbrukspolitikken, hvilke virkemidler en kan bruke. Ambisjonsnivået senkes ned til at politikken skal operere innenfor et handlingsrom som er langt mindre enn det faktisk er. Produsentprisene holdes lave for at volumene skal holdes høye.

Alle er tilsynelatende enige om å øke sjølforsyninga, bedre dyrevelferden, satse på gras-etende kyr, utfasing av soya og mye mer. Men når nødvendige virkemidler legges på bordet, da blir alt vondt og vanskelig. Og ofte er det disse sagnomsuste «matprisene» som velter lasset. Som da Jarle Bergsjø, næringspolitisk sjef i Bondelaget, skulle forklare i Nationen (13.10.2020) hvorfor Bondelaget er for å redusere bruken av soya, men imot økt importtoll på soya:

«Et slikt tiltak griper inn i økonomien for hver enkelt bonde og fordyrer også produksjonen som igjen betyr økte priser ut til norske forbrukere og tapt konkurransekraft».

Nettopp. Matprisene kan ikke økes, så soyaimporten må bare fortsette. Bondelederne har sjøl omfavna troen på at det er billigmaten som gir legitimitet til norsk jordbruk. Ambisjonene legges ned på kjellernivå. Og derfor skyldes det på handlingsrommet i tollvernet. Det er som om LO skulle akseptert polske bussjåfører på luselønn i Norge. Det henger ikke på greip.