Artikkelen ble først publisert som leserinnlegg i Agderposten.
Mye anerkjent kompetanse her i landet kunne understøtte påstanden. Men innsikten finnes stort sett i systemer, bedrifter eller organisasjoner, der næringsinteresser eller sektoriserte roller bidrar til at den kommer lite fram i mediene. Det undrer meg likevel at deler av miljøbevegelsen fortsatt er opptatt av å bygge jernbaner (kampen mot vindmøller er lettere å fatte). Når det børstes støv av drømmen om ny bane i tynt befolkede Nord-Norge, må det skyldes kunnskapsmangel eller politisk taktikkeri nordfra. Mine betraktninger under er basert på mangeårig arbeid innen transport, klima og karbonavtrykk, i Statens vegvesen, Region sør, Vegdirektoratet og Universitetet i Agder.
Om skribenten
Karl Sigurd Fredriksen er pensjonert prosjektleder i Statens vegvesen, der han bl.a. ledet prosjektet Krav til Klimakutt i Konkurransegrunnlag (KraKK).
Transportsektoren skal omtrent halvere sine klimagassutslipp innen 2030. Statsbanenes personreiser utgjør i dag bare 1,3 % av landets motoriserte personreiser (4 % av persontransportarbeidet). Ca. 80 % av dette skjer i Oslo-området, der bussene tar like mange eller flere inn og ut av Oslo. Slike fakta har lite mediefokus. Men disse tallene alene, viser at transportens klimautfordringer ligger i helt andre transportformer enn bane. I aktuelle tidsperspektiv kan ikke bane bli mer enn et lite supplement. For persontransporten går på veiene, og i den raskt voksende luftfarten, og må løses der. Og det haster. Veiene dominerer fullstendig og i økende grad også på gods. Stortinget har vedtatt slutten for nye drivstoffbaserte personbiler i 2025. Elektriske varebiler er på vei og resten av veitransporten må løses innen et tiår eller to. Når EU og Norge skal nær halvere utslippene av klimagasser i transport innen 2030, så må fly bli utslippsfrie eller biobaserte om få tiår. Klimagevinst av nye baner blir umulig.
Få de viktigste Pan-sakene på mail en gang i uka. Klikk her.
Vi kan altså ikke se 100 år fram i tid, slik det ofte argumenteres for jernbane. Og vi må planlegge i tråd med Parisavtalen – dvs. forutsette at problemene løses som forutsatt. Dagens rekordhøye aktivitet på bygging av vei og bane har enorme klimakonsekvenser, grovt sagt 30 tonn CO2 pr. investert million. At det er beregnet ca. 800.000 tonn bare for Follobanen, 20 km, er nok en av våre best bevarte statshemmeligheter. Spesielt uheldig blir det følgelig å bygge bane langs nye motorveier som har nok transportkapasitet for mange ti-år- kanskje evig. Ser vi bort fra det mest sentrale østlandsområdet, har veibygging vært motivert av så presserende sikkerhets- og framkommelighetsbehov at ny jernbane ikke har vært noe alternativ. Men nå tilsier klimakrisen at vi ser mer kritisk på oppstarten av vedtatte både vei- og baneprosjekter. Flere bør utsettes og visjonen «Fergefri E39» modereres kraftig og settes på vent. For fremtidens teknologi skal gi langt mindre og ingen utslipp fra byggingen.
Når EU og Norge skal nær halvere utslippene av klimagasser i transport innen 2030, så må fly bli utslippsfrie eller biobaserte om få tiår. Klimagevinst av nye baner blir umulig.
Det umulige «klimatiltaket» er i tillegg ekstremt dyrt. I år og mange år framover vil staten ta ca 4.000 skattekroner fra hver innbygger i landet, liten som stor, til jernbaneformål, en solid verdensrekord som vi hører lite om, særlig sett i forhold til siste tiders bompengeprotester. Godstransporten betaler baneleie, så vi kan regne at hver kilometer reist med tog koster staten og skattebetalerne nærmere 6 kroner. Daglig pendling med tog 2x100 km til arbeid koster altså samfunnet årlig en kvart million! I tillegg må folk kjøpe billett. Denne koster likevel mer enn ekspressbuss, som får null offentlig støtte og øker veikapasiteten ved at det blir færre biler på samme strekningen.
Jernbane er en transportform for folkerike land. Flere hundre seter betyr at det skal stor befolkning og mange reisende til for å forsvare høy frekvens. Slik sett kan det virke logisk at nesten all investering her i landet skjer i intercitytriangelet på Østlandet. Men ikke helt: pendlertog går nesten tomme den ene veien. Det gir så dårlig økonomi at det kreves enda mer statsstøtte der enn på de lange nasjonale rutene. I sum forsterker dette vårt mest markante sentraliseringstrekk og gir store gevinster til eiendomsbesittere i Oslo-området. Der bygges kontorer og boliger som aldri før, også dette med store klimakonsekvenser, mens menigmann må bo stadig trangere – eller lenger unna arbeidsplassen.
Klimakrisen er en krevende premiss i verdens rikeste land og tilsier helt ny tenkning i ressursbruken, for den enkelte – og for samfunnet: hvordan kan vi bruke rikdommen med minst mulig skade? At rikdommen fra olje og gass stadig øker, gjør det ikke enklere. For rikdommen er selve kilden til karbonavtrykket – den globale virkningen av våre valg.