Jeg vil ha mer! Mer!

Denne teksten beskriver en fiktiv reise gjennom noen uker som velfungerende, psykisk syk med folkesykdommer som bipolar lidelse og ADD/ADHD. Artikkelforfatteren har basert noe på egne opplevelser, noe på andres fortellinger, og noe på opplevelser vanlige folk deler i sosiale medier daglig.

1. Opptur og høydepunkt

Fire kundepresentasjoner! Tre rapporter! To foredrag! Én strategi og bygging av en intern CRM-database! Det var den ordentlige jobben. Nå kan uka virkelig begynne:

To styremøter for ulike organisasjoner, lederansvar for to store prosesser, deadlines på tre kronikker, podkast-innspilling, trening til flere idrettskonkurranser, kveldskurs i spansk, nøye tilpasset matplan med faste handlelister og storinnkjøpsdager, jevn oppdatering på «riktige» blogger og nettaviser, ti podkaster som skal lyttes til, og fast lesing av fire aviser daglig samt tre bøker. Samt delta på quiz, vennekveld, to konserter og et foredrag, og rekke en skikkelig søndagstur i skogen. Samt noen timer på Netflix og HBO for å henge med på det beste nye. Og storvask hjemme.

Det var ukas program så langt. Men jeg vil ha mer! Mer!
Jeg tar kontakt med potensielle nye nettverkspartnere, gamle venner og nye flammer på Messenger og booker kalenderen smekkfull. Ingen timer skal stå ledige!

Har jeg lyst til å bli med i en annen podkast? Finnes det en organisasjon til jeg kan engasjere meg i? Finnes det enda mer jeg kan skrive om?

Mulighetene er endeløse og i energibanken har jeg åpen kassakreditt!

2. Kritisk punkt

Timeplanen begynner sakte, men sikkert å slå sprekker. Jeg sliter med å stå opp til rett tid (heldigvis har jeg en fleksibel arbeidsgiver som stoler på at jeg gjør det jeg skal). Joggeturen i går måtte droppes (men jeg er jo i veldig god form, så det går bra). Vasken av badet må vente ei uke til (skitt au, det får heller bli en skikkelig storvask neste uke). Ble ikke noe av storinnkjøpet, så da blir det Tine Blåbæryoghurt til frokost, Yt Proteinshake og sandwich til arbeidsdagen, og pizza til kvelds resten av dagene denne uka (næringsrikt nok).

Jeg begynner å slite med å holde fokus på oppgavene jeg sitter med. Mer og mer tid går til zombie-surfing på vg.no. Jeg begynner å utsette det meste av det jeg bør få gjort til kveldstid, som tross alt er da jeg er kreativ og burde få lov til å tilpasse livet etter.

Jeg drikker øl for å få hodet til å roe seg i takt med nattemørket. Verden lander og de gode ideene kommer tilbake. Fram med PC-en – magi produseres i Word over en lav sko. Fram med en avis – jeg leser en spennende bokanmeldelse og bestiller omgående boka, samt to andre anbefalte, fra Amazon. Og slenger på et par kule solbriller. Det kreative rushet er tilbake. Jeg booker nye avtaler. Og en helgetur til Berlin – noen vil sikkert bli med. Verden er igjen min østers.

3. Nedtur

Avisene hoper seg opp utenfor døra og må plasseres i en stadig høyere bunke på innsida. Pytt, jeg kan laste ned og lese PDF-ene på bussen.

Venner ytrer bekymring for at jeg ikke tar telefonen. Jeg sier at jeg har litt for mye å gjøre nå, men at jeg bare skal over et lite fjell og så roer det seg.

Men deadlinene kommer stadig tettere. Det blir ingen skogtur denne uka, og jeg har fem uleste bøker på stuebordet som jeg ikke har fått åpnet. Tre sykkelritt blir til ett og det går ikke spesielt bra. Android-podkast-appen har sluttet å automatisk laste ned episoder fordi jeg ikke lytter til dem lenger.

Desperasjonen kommer snikende. Mer øl. Mindre fokus. Dyrere og dårligere junkfood. Pengene brenner i lomma. One night stands. Jeg drikker enda mer og spanderer på de som gidder å holde meg med selskap.

Men jeg leverer på alt jeg lover å levere av jobb og oppdrag. Og de positive tilbakemeldingene hagler. Ego tilfredsstilt. Snart i mål. Nå fortjener jeg faen meg en øl. Og en til.

4. Kollaps

Så skjer det. Én konstruktiv kritisk tilbakemelding fra en kunde. Én bekymret melding fra en bekjent om at jeg virker litt intens. Ett stygt blikk på gata eller én krass reaksjon i sosialt lag. Det er alt som skal til.

Jeg faller, og siden all energi er oppbrukt og kjøpt på kreditt så er det ingenting igjen til å ta meg i mot. Jeg forsvinner ned i en svart spiral hvor jeg oppsøker alle tenkelige muligheter for å bekrefte egen elendighet. At jeg ikke var tilstede for den venninna for åtte år siden er en bekreftelse. At jeg sa noe dumt på den festen for fem år siden er en bekreftelse. At noen, bevisst eller ubevisst, sa noe morsomt på min bekostning på Facebook er en bekreftelse. At jeg har litt mer fett rundt magen enn i går er en bekreftelse. At jeg i grunn aldri har fungert spesielt godt sosialt eller klart å tilpasse meg helt normale forventninger er en bekreftelse. Alt er en bekreftelse på at jeg er en fiasko, en fake og nå endelig avslørt. Alle hvite løgner og alt jeg har sagt for å imponere andre kommer for en dag. Dommen er på vei.

Jeg drikker bort uka på fredag, drikker bort lørdag siden jeg har kastet bort lørdag på å være bakfull, og så kommer søndag. Hodet er blytungt, fotball-laget mitt taper, jeg og kompis drikker bort tapet, og så er det hjem. Og det er svart. Og jeg skjønner hva som kommer. Jeg holder meg våken så lenge som mulig med American Horror Story for å utsette det uungåelige.

5. Bunnpunkt og apati

Jeg våkner, klokka er for mye, men kroppen vil ingenting. Det eneste hjernen vil forholde seg til er et hvitt tak, uvasket sengetøy flere uker på overtid og PC-en fra i går som står åpen med Netflix som lurer på om jeg fortsatt ser på. Jeg bruker to timer på å SMSe arbeidsgiver med en dårlig unnskyldning om at jeg er forkjøla og har feber. Jeg bruker nye to timer på å se i taket og gjøre ingenting. Aktivitetsnivået ut dagen økes med Angry Birds, Youporn, og serier på PC-en som jeg ikke klarer å følge med på. Det hele avsluttes med en stor pizza som gir påfølgende dårlig samvittighet for at jeg legger på meg. Jeg holder det gående så lenge som mulig utover natta med serier jeg ikke klarer å følge med på før jeg kollapser.

Tirsdag kommer, formen er identisk, og toppes med skuffelsen og skammen for at jeg har sovet meg langt forbi når det er akseptabelt å starte en dag. Nye unnskyldninger og nye rutiner. Angry Birds, Youporn, American Horror Story. Angry Birds, Youporn, American Horror Story. Angry Birds, Youporn, American Horror Story. Går på vekta og registrerer at jeg har beveget meg opp et halvt kilo. Lurer på om kjønnsorganet ser bra nok ut – kanskje det finnes operasjonsmuligheter? Lurer på hvor mye penger jeg har brukt i det siste – tør ikke åpne bank-appen. Lurer på om det er mulig å stikke av fra alt og starte på nytt et sted. Ser en serie om folk som opplever kule ting og drømmer et sekund om at det er mulig å gjøre det samme. Orker ikke researche på nettet hvordan det eventuelt kunne vært gjort. Lurer på om jeg burde tatt en annen utdanning. Lurer på om noen bryr seg om hvordan jeg har det? Trolig ikke. Gir opp, ny rutine og så kollapser jeg.

Ny dag. Nye rutiner. Det er 48 timer siden jeg turte/orket å sjekke mail eller åpne meldinger eller møte notification-varslingene til Facebook, Snap eller Insta. Sikkert masse bekymringer. Flere negative bekreftelser. Orker ikke. Klesvasken står våt i vaskemaskinen for tredje dag på rad. Verden råtner rundt meg.

6. Recovery og normalisering

På den tredje dagen har ubesvarte anrop begynt å fylle opp telefonlista, sms-ene (trolig) med spørsmål om hvorfor jeg ikke tar telefonen har begynt å dundre inn, messenger blinker og rister stadig oftere. Pågangen føles som å være på tysk side i Berlin i april 1945. Nå har jeg ikke noe valg. Jeg må opp. Jeg burde sykmeldt meg, men stoltheten og selvtilliten tåler ikke.

Jeg dusjer, tar på meg det reneste jeg finner, finner solbriller, setter meg på bussen, planter mobilen foran nesa så det ser ut som jeg er opptatt og slipper å møte blikk. Går på kontoret. Unngår folk. Åpner mailen.

Fire timer seinere er det unnagjort. Verden hadde ikke slukt meg. Med litt overtid var jeg ajour igjen. Det er håp. Jeg besvarer spørsmål og beroer. Jeg er fortsatt tillitsperson, forbilde, leder, venn, familiemedlem og inspirasjonskilde. Ingenting er ødelagt – denne gangen heller.

Resten av uka gjennomføres til 17 i stil og jeg kommer i mål. Det gikk, denne gangen også.

Nå må jeg bli flinkere til å ta vare på seg selv. Flinkere enn jeg har vært resten av livet mitt.

LES FLERE PAN-artikler. FØLG OSS PÅ Facebook