Jeg ønsker at mest mulig natur skal bevares, for å kunne brukes til å produsere mat, leve i, og nyte, i et evighetsperspektiv. Faktum er at menneskelig livsførsel verden over gjør dette vanskelig. Gjennom vårt overforbruk av natur, er vi i ferd med å ødelegge muligheten for liv og bærekraftig produksjon mange steder.
Om skribenten
Knut Skinnes er daglig leder av Green House AS og har en MSc i Carbon Management fra Universitetet i Edinburgh.
Mye kan tyde på at vi går mot klimaendringer på 3-4 grader i løpet av dette århundret. Om dette blir tilfellet vil mye av det biologiske mangfoldet vi kjemper for lokalt dø ut på grunn av at økosystemene og individene ikke vil klare å tilpasse seg den radikale endringen i klima.
Få de viktigste sakene fra Pan en gang i uka på mail. KLIKK HER
Overforbruk er slik jeg ser det hovedutfordringen for verdens natur. Samtidig blir det stadig flere mennesker i verden, og stadig flere som får høyere levestandard. Som medmennesker ønsker vi andre gode levevilkår, og på den siden er høyere levestandard bra. På den andre siden resulterer det i enda høyere totalforbruk av verdens ressurser. Samtidig som vi i Vesten bare vil ha mer.
Norge er et av landene i verden med høyest forbruk. Vi har i snitt 359 klesplagg hver, vi har biler, hytter og hus, pluss all verdens av elektronikk og duppeditter. Mye av det er produsert med fossile materialer, det meste av det er produsert ved hjelp av fossil energi.
Det henger ikke sammen å si at vi skal ha et økende forbruk, samtidig som vi skal være imot utbygging av fornybar energi, gi det er et vassdrag eller en vindkraftutbygging. Begge deler er stort sett aktuelle i områder som ville hatt det best uten negativ lokal påvirkning av mennesker. Men når mennesker så til de grader rører ved det store natursystemet, må vi også bruke lokal natur for å ikke ødelegge det store bildet enda mer. Et engasjement mot vindmøller i norsk natur burde derfor samtidig komme til uttrykk som et engasjement mot økende forbruk.
Forbruket må reduseres. Samtidig må vi gjøre forbruket vi faktisk trenger minst mulig skadelig. Vi må bruke energien fra sola, fra vann- og vindkraft, og materialer fra biologiske ressurser til å drive det nødvendige forbruket, i stedet for ressurser som ødelegger det store bildet (fossil energi).
Lokal ødeleggelse skaper engasjement, og lokalt engasjement virker. På 1800-tallet var det vanskelig å se hånden foran seg i London på grunn av luftforurensing. Det var relativt enkelt å forstå at problemet var alvorlig, og alle la merke til det. Problemet ble løst.
Klimaendringer og drivhusgasser ser vi i mindre grad med det blotte øyet. Det samme gjelder plastforurensing, forsuring, og oksygenmangel i havet. Det er forskere som snakker om hvor store konsekvensene blir. De fleste av oss kjenner dem ikke på kroppen, enda, derfor er det vanskeligere å skape engasjement.
Vi må sammen bruke naturengasjementet til å skape livsførsel som er forenelig med en velfungerende natur i et evighetsperspektiv. Vi må redusere forbruket, og vi må bruke fornybar energi, og fornybare materialer.