Ja, jeg tror på et grønt EU

Når du som tysker forelsker deg i en norsk jente eller gutt, blir etter hvert mer og mer kjent med land og kultur og senere bestemmer deg for å dele livet med din partner i annerledeslandet Norge merker du etter hvert at politisk enighet du tar som en selvfølge, ikke er like opplagt i ditt nye land. Et eksempel er EU-striden som på 70- og 90-tallet har skapt en splittelse som fremdeles er merkbar. For meg virker det slik som om bare ordet EU blir nevnt, så hopper fremdeles alle inn i hver sin skyttergrav, og enhver saklig diskusjon blir umulig. Litt spissformulert: folk er enten fullstendig imot EU eller fullstendig ukritiske. For meg er EU-debatter de mest slitsomme diskusjoner jeg kan finne på å delta i. Vanligvis prøver jeg å unngå de eller jeg trekker jeg meg fort ut. Kan det ikke tenkes at EU har fordeler på enkelte områder, og samtidig ulemper som en er nødt til å endre på? Og gjør en det best ved å være innenfor systemet eller ved å stå utenfor?

Jeg elsker ideen bak EU, og valget til Europaparlamentet 23.-26. mai gir meg håp. Grønne partiene styrket seg i de fleste landene og det tyske grønne partiet, Bündnis90/Die Grünen, mer enn doblet oppslutningen fra forbundsdagsvalget i 2017. Med 20,5 % av stemmene ble de Tysklands nest største parti etter kristendemokratene. Ifølge TV-stasjonen ARD ble Die Grünen klart størst blant velgerne mellom 18 og 24 år med hele 34 % av stemmene, omtrent like store som kristendemokratene (11 %), sosialdemokratene (8 %), ytre venstre-partiet Linke (8 %) og fridemokratene til sammen! Bare blant velgerne over 70 år lå De Grønne under 10 %. Nå skal jeg som grønn politiker ikke foreslå hvordan andre partier skal føre sin valgkamp, men det er på sikt nok ikke den dummeste strategien å lytte til ungdommen. Utover det er det også verdt å merke seg at partiet ble størst i mange (vesttyske) storbyer som München, Hamburg og Frankfurt.

Det er mange grunner til framgangen: Flere velgere fra tradisjonelt borgerlig side opplever Die Grünen som relevante og mer «spiselige» enn før. Debattkulturen er saklig uten at en tyr til personangrep. Og kanskje viktigst: på flere politiske områder opptrer Die Grünen som en motpol til lette populistiske løsninger og fremmer tydelig tradisjonelle verdier som medmenneskelighet, likeverd samt solidaritet og respekt overfor alle befolkningsgrupper. Velgerne lot seg overbevise av at Die Grünen har de mest troverdige løsningene på utfordringene Europa står overfor – ikke bare i klima- og miljøpolitikken, men også i landbrukspolitikken, som i dag spiser opp en stor del av EUs budsjett. En annen hjertesak er å styrke EUs sosiale profil.

Som de aller fleste partier fra venstresiden til den moderate høyresiden understreket også Die Grünen klart og tydelig av et de ønsker et sterkt og samlet Europa. Her skiller Europas grønne partier seg ut fra venstresiden i Norge. De vil ikke at Europa igjen faller fra hverandre i små nasjonalstater der alle bare er opptatt av sine egne interesser. Erfaringene fra århundrer med krigshandlinger de europeiske land imellom sitter fortsatt i ryggmargen. Med andre ord: det er bedre å bruke mye tid til forhandlinger for å oppnå konsensus enn å falle tilbake til destruktiv nasjonalisme. Samtidig argumenterer Tysklands grønne for «Kein Weiter wie bisher» (Ikke bare «Stø kurs»). De ønsker en tydelig endring av kursen i europeisk politikk gjennom å reformere EU innenfra.

Det er altså både et klart ja til Europa og et ja til å endre Europa som er motivasjonen for Tysklands grønne. De ønsker å gjenskape Europa i en økologisk, sosial og demokratisk retning. Det handler om at Europa må stå sammen for å styrke sin rolle i verden. I bakgrunnen ligger kanskje erkjennelsen som den tidligere belgiske utenriksminister Paul-Henri Spaak uttalte allerede på 70-tallet: «Det finnes bare to typer stater i Europa: små stater og små stater som ennå ikke har skjønt at de er små stater». Med andre ord: Bare sammen kan klimakrisen bekjempes, demokratiet forsvares mot ekstreme høyrepopulister og bare sammen kan en sørge for en sosial utjevning innad i Europa.

Til slutt vil jeg dele en personlig refleksjon som forklarer hvorfor jeg er en stor tilhenger av EU til tross for EUs åpenbare mangler på demokrati og direkte medbestemmelse: Min morfar (født i 1909) var soldat under 2. verdenskrig og deltok i okkupasjonen av Frankrike. Denne okkupasjonen førte til mye lidelse for befolkningen i Frankrike og mest av alt for den jødiske minoriteten. Da han kom hjem kjente barna hans ham ikke igjen og lurte på hvem denne fremmede mannen var. Ofte var det nå hans barn som gikk sultne til sengs. Krig skaper som kjent bare tapere. Min farfar (født i 1892) var involvert i 1. verdenskrig, også han i Frankrike. Vi har alle hørt om den grufulle skyttergravskrigen der hundretusener av unge menn ble meningsløst slaktet. Da krigen omsider var over kom han til sin hjemlige region som da var okkupert av franske soldater. Også han kom hjem til et land som led under stor fattigdom.

Ser en på tida videre bakover fra 1945 til slutten av 1600-tallet har det knapt vært en generasjon av franskmenn og tyskere som ikke lå i krig med hverandre. Enten var det tyske soldater i Frankrike eller franske soldater i Tyskland. Arvefiender ble franskmennene kalt, og jeg har ingen oversikt hvor store innhoggene var som de ulike krigene gjorde i familien Herdieckerhoff. Men det var ikke få menn som falt.

Med en slik familiær bakgrunn må en se fransk-tysk forsoning etter krigen og opprettelsen av europeisk samarbeid som en ren velsignelse. Dette er nærmest en ryggmargsrefleks hos de fleste tyskere. Det har ikke vært krig i de områdene som omfattes av EU på snart 75 år. Handel og samarbeid istedenfor krig, langdryge debatter og kompromisser er bedre enn hissige væpnete konflikter.

Jeg heier på EU, men ikke ukritisk. Derfor heier jeg også på Europas grønne partier som ikke aksepterer EUs byråkratvelde. For å si det folkelig: Jeg driter i hvor mye en europeisk agurk er bøyd eller ikke. Det er helt andre ting som er viktige med tanke på europeisk samarbeid. Europas grønne partier arbeider aktivt innenfor systemet og på denne måten fremmer de økologiske, demokratiske og sosiale prinsipper – for en rettferdig landbrukspolitikk med godt dyrevern og prioritering av små og økologiske enheter istedenfor industriell gårdsdrift, en human oppførsel overfor flyktninger og migranter, større skatterettferdighet eller avbyråkratisering og mer demokrati.

Nå som konservative og sosialdemokrater ikke kan styre alene lenger er det mulighet for endring. De neste ukene og månedene blir det spennende å følge med på utviklingen i EU.