Insektdøden slakter landbrukspolitikken

Insektdød er som klimaendringer, bare enda mer usynlig. Du merker hetebølger og du merker snøløse vintre, men de fleste insektene som forsvinner har du aldri møtt, du vet ikke engang hva de heter. Og blant dem vi merker er det omtrent bare biene som får vår sympati.

Isbjørnen er som pipa på huset som blåser av gårde. Huset kollapser ikke om den forsvinner, det er bare et tegn på at noe er galt. Men jo lenger ned vi går i næringskjeden, jo nærmere grunnmuren kommer vi. Om den blir ødelagt er det lite håp. Om insektene forsvinner er vi ille ute. Og mens konsekvensene av insektdød er verre enn av isbjørndød, er kunnskapen om insektene mye dårligere.

Derfor er studien som ble kjent denne uka, Worldwide decline of the entomofauna [insektfaunaen], a review of its drivers, viktig. Forfatterne har gjennomgått 73 studier av fall i insektfaunaen over hele kloden og analyserer årsakene. Den viser dramatiske fall i antall insekter, og spesielt i antallet arter – mens noen få, utbredte arter blir enda vanligere. I løpet av de neste tiårene kan 40 % av verdens insektarter bli utryddet. Insektutryddelsen går åtte ganger raskere enn den varslede utryddelsen av pattedyr, fugler og reptiler.

Den hovedanklagede er intensivt jordbruk og utbygging som ødelegger insektenes habitater. Deretter kommer forurensning, først og fremst plantevernmidler og kunstgjødsel. Sammenliknet med de fleste andre europeiske land står det ganske bra til i Norge. Bare 3 % av arealet vårt er dyrket og jorda drives ikke like intensivt og med like mye plantevernmidler. Likevel er 92 insektarter, særlig biller og sommerfugler, kritisk truet i Norge. Det vil si at det er mer enn 50 % sannsynlighet for at de vil dø ut i løpet av de neste ti årene. Hos oss skjer habitatødeleggelsen både gjennom intensivering av jord- og skogbruk og utbygging, som ellers i verden, men også ved at de åpne kulturlandskapene gror igjen.

Jord- og skogbruk kan ganske raskt legges om i insektvennlig retning dersom det er politisk vilje til å stoppe sentraliseringen og effektiviseringen i disse næringene. Subsidiene må belønne bøndene for å holde arealer i hevd, ikke for å øke produksjonen. Vi må gjøre det økonomisk mulig for bøndene å bruke mindre kunstgjødsel og plantevernmidler, la kyr og sauer beite mer i kulturlandskap, ta vare på blomsterenger og alt annet som artsmangfoldet avhenger av.

Tap av habitat som følge av utbygging er vanskeligere å reversere. Insektenes ve og vel dukker sjelden opp i saksdokumentene når norske kommunestyrer tar stilling til utbyggingsplaner. Etter denne ukas rapport burde de det.

Det holder ikke å feie for eget bord her i Norge. Vi importerer tross alt brorparten av maten vi spiser. Det må vi ta ansvar for. I dag tillater EU/EØS-reglene å stille egne nasjonale krav med hensyn til plantevernmidler i maten kun hvis det er begrunnet med folkehelse – ikke med insektdød. Det er på høy tid å endre det. Antakelig trengs det litt sivil ulydighet fra myndigheter som vil vise vei. EUs lovkvern går altfor sakte om den overlates til seg selv.

I mellomtiden kan vi la oss inspirere av hvordan norske mathyller er blitt nesten fri for palmeolje. Det skjedde på rekordtid i 2012-2013 da Regnskogfondet og Grønn Hverdag klarte å skape et massivt press fra forbrukerne mot dagligvarehandelen. Nå trenger vi noe liknende i kampen mot plantevernmidler: Vi bør kreve av dagligvarehandelen at den setter opp en liste over plantevernmidler de ikke vil ha spor av i maten de selger oss. Du har kanskje ikke hørt navnene ennå, men det er bare å begynne å lære seg navnene på noen av verstingene, for både bier og mennesker, som fortsatt er lov: Klorpyrifos, dimetoat og deltametrin.

Og vil vi strekke oss lenger, er det bare å støtte kampanjen i Sveits for å gjøre landbruket og importert mat 100 % økologisk i løpet av ti år. I fjor fikk de nok underskrifter til at en bindende folkeavstemning vil bli holdt innen 2021. Kan alvoret i kampen mot insektdød bli det som gir kraft til å skape det sunne landbruket som de fleste av oss tross alt helst vil ha?