Ikke rød, ikke blå, men...

Å forklare “blokkuavhengighet” til et motvillig publikum er en del av dannelsen og livet for tillitsvalgte i De Grønne. Helt siden partiet for alvor slo gjennom i 2013 har kritikerne av begrepet stått i kø.
For grønne partier har blokkuavhengigheten ofte vært to ting. For det første er den et ideologisk uttrykk for at man ikke tilhører en rød eller en blå tradisjon. Man er noe eget og noe annet - grønn fra topp til tå. For det andre har blokkuavhengigheten vært en strategisk avveiing. Eksemplene på juniorpartnere som spises opp av sine større samarbeidspartnere er mange i europeisk politikk. De grønne partiene insisterer på en friere rolle.

Misforstått.
Helt siden De Grønnes gjennombrudd i norsk politikk har misforståelsene om blokkuavhengigheten vært mange. En vanlig misforståelse er kanskje at “blokkuavhengig” er det samme som blokknøytral - altså dersom De Grønne stemmer mer med eller samarbeider mer med den ene av de to sidene, så er blokkuavhengigheten motbevist. Denne forståelsen innebærer for eksempel at opposisjonspartiet De Grønne måtte stemt like mange ganger med regjeringen som med opposisjonen i ulike saker for å “bevise” vår blokkuavhengighet. Slik fungerer ikke forholdet mellom posisjonspartier og opposisjonspartier.

En annen vanlig misforståelse er at blokkuavhengigheten er et triks - et tynt ferniss av grønnfarge over en sterkere grunnfarge som enten er rød eller blå (som regel rød). De røde argumenterer for at denne grunnfargen er blå, og de blå argumenterer for at den er rød. Det er fristende å undre litt over de taktiske vurderingene som ligger bak det å kappes om å dytte nye stortingsmandater over til motstanderne. Kampen om velgerne i politikken er ikke et nullsumspill - mer miljøpolitisk debatt kan produsere flere miljøvelgere. Kommentarer om at De Grønne enten må være røde eller blå stammer fra en forståelse om at det kun finnes to “sider” i politikken, og at De Grønne på et tidspunkt må kaste maska og velge én av dem. For godt.

Vi i De Grønne vil selvfølgelig aldri kunne “bevise” overfor våre motstandere i andre partier eller media at vi er reelt blokkuavhengige. Til det er interessene for sterke. Selv om vi hadde hatt nøyaktig 50/50 prosent samarbeid med de to blokkene ville målet flyttet seg eller blitt noe annet.

Blokkuavhengighet i utlandet.
I andre land der grønne partier har vært en større del av politikken i lengre tid ser det ikke ut til å være så vanskelig for kommentatorer og andre å forstå blokkuavhengigheten. Joda, et medlem av det finske, grønne partiet Vihreät kunne fortelle at de av og til ble ansett som del av enten venstresiden eller høyresiden. Men, som vedkommende sa, hvorfor skal de egentlig bry seg om det? Partiet, som ved forrige lokalvalg i 2017 fikk over 24 prosent av stemmene i hovedstaden Helsinki, har helt siden starten gått inn og ut av de ulike "regnbuekoalisjonene" finnene har tradisjon for.
Vihreät er likevel ikke noe eksempel på et medgjørlig og mykt samarbeidsparti som trofast forsvarer upopulære avgjørelser. Finnene har tvert imot i nyere tid forlatt regjering etter vedtak som har brutt med partiets fundamenter.

Et grønt parti som i de senere årene har gått i motsatt retning har vært det svenske Miljöpartiet (MP). Det er eksempler på lokalt plan på at MP styrer med partier på høyresiden, men på nasjonalt plan har partiet i de senere årene først fungert som støtteparti for sosialdemokratene, og så i dag som regjeringspartner. Dette langvarige samarbeidet som strekker seg tilbake til 90-tallet har gjort at MP på nasjonalt plan anses å være en del av venstresideblokken. Det har gjort at døra er lukket mot innflytelse i perioder der høyresiden styrer i Sverige. Samtidig har det også gjort at MP har hatt vesentlig innflytelse under perioder med venstresidestyre, som blant annet er reflektert i en imponerende svensk klimainnsats.

Den svenske erfaringen med å la seg mer eller mindre binde til en blokk viser at dette også er en mulig vei til innflytelse for grønne partier. Utfordringen til svenskene har vært å kjempe mot det nærmeste vi kommer en statsvitenskapelig “jernlov” - nemlig slitasjen som rammer spesielt juniorpartnere i europeiske regjeringer. Ved valget nå er det en reell sjanse for at MP kommer under svenskenes absolutte sperregrense og ender med null mandater.

Det finnes også andre veier til makt for grønne partier enn regjeringsdeltakelse. Det tyske Die Grünen eller Bündnis 90, på mange måter prototypen på et grønt parti, har i alle år praktisert en “hard” blokkuavhengighet. Partiet har vært notorisk vanskelig å få i samarbeid. Die Grünens betydelige innflytelse på tysk politikk har først og fremst kommet fra at andre partier må forsøke å unngå lekkasje ved å adoptere deler av partiets kjernepolitikk.

Det er også eksempler på partier i den grønne partifamilien som har valgt blokktilhørighet i hjemlandet, som venstrevendte GroenLinks i Nederland eller høyrevendte LZP i Latvia.

En strategi for Norge.
Selv kom jeg til MDG i 2011 etter frustrasjon rundt SVs (mangel på) gjennomslag på miljøfeltet i Stoltenbergs regjering. Åpningen av Barentshavet for oljeleting var (og er fortsatt) et utilgivelig svik mot planeten. Problemet SV står overfor viser blokk-avhengighetens tilkortkommenheter. I SVs fortelling er historien preget av et antagonistisk forhold mellom kapitalister og sosialister. Blå og røde. Å takke nei til et samarbeid med sosialdemokratene og dermed innsette de blå kapitalistene ved makten er umulig med denne fortellingen.

På grunn av denne fortellingen kan også sosialdemokratene gi SV akkurat så mye eller så lite innrømmelser som de synes er komfortabelt. Det gjør at sosialdemokratenes virkelige hjertebarn i Norge, oljenæringen, aldri kan røres med SVs strategi.

Det er nettopp den strategiske kontrasten til SV og Venstre som gjør at De Grønne fyller et viktig og hittil ledig strategisk rom i norsk politikk. En friere rolle som kan bevege seg mellom blokkene og danne kortvarige og langvarige samarbeid med flere typer konstellasjoner vil øke innflytelsen for radikal miljøpolitikk. Det er derfor viktig for De Grønne å opprettholde en form for blokkuavhengighet.

Det vanskelige er der fruktbare samarbeid allerede gir gode resultater, som for MDG i Oslo nå. Det ville selvfølgelig vært oppsiktsvekkende dersom Oslo MDG nå skulle gått til valg på å bryte med byrådssamarbeidet, men det er like fullt viktig at Oslo MDG finner en måte å “skille seg” fra Rødt, SV og Ap ved et eventuelt valgtap.

Grønn politikk er ingen middelvei mellom rød og blå, det er knallhard radikal samfunnskritikk av selve fundamentene vi har bygget vårt ikke-bærekraftige samfunn på.

Radikal på egen måte.

For MDG-ere flest vil blokkuavhengighet ikke handle om å behandle blokkene likt. Eller om å måle sin kritikk av høyrepopulister og venstrepopulister med millimetermål for å passe på at det er likt i begge glassene. Det handler ikke om det å nekte å velge side eller nekte å stå for noe. Blokkuavhengigheten er ikke bare sentrum sagt med flere bokstaver. Det er en anerkjennelse av at den politiske aksen som er meningsfull for oss ikke er endimensjonal.

Grønn politikk er ingen middelvei mellom rød og blå, det er knallhard radikal samfunnskritikk av selve fundamentene vi har bygget vårt ikke-bærekraftige samfunn på. Hvis man tror at den eneste måten å være radikal på er å gli ut på høyre eller venstre fløy, så er det mye i moderne, vestlig politikk man kommer til å ha vanskeligheter med å forstå.

Blokkuavhengigheten framstår fortsatt som den viktigste veien til langvarig innflytelse i europeisk politikk for de grønne partiene. Det er ingen grunn til at norske MDG skal kaste de europeiske erfaringene på havet for å gjøre de samme feilene selv. Blokkuavhengigheten gir innflytelse gjennom samarbeid, skjermer mot slitasjen på blokkene og muliggjør radikale absolutter som avvikling av oljenæringen.