Hvorfor skulle dette bli et klimavalg?

Kronikken ble først publisert i Harvest Magazine 21.9.21.

Uansett hvor mye vi i MDG kan trøste oss med at oppslutningen har økt 20 prosent fra forrige stortingsvalg eller at stortingsgruppa er tredoblet, kan følelsen til de fleste i partiet oppsummeres med tre ord: Skuffelse, skuffelse og skuffelse.

Det er mange gode hypoteser på hvorfor det gikk som det gikk, men her skal jeg si litt om hva jeg tror var det viktigste – etter å ha banket på noen hundre dører og snakket med ganske mange velgere. Det handler mye om MDG, men også om hvorfor ikke resten av den brede "grønne politiske leiren" – Rødt, SV og Venstre – gjorde det bedre når flommer, hetebølger og FNs generalsekretær hadde gitt oss all drahjelp som tenkes kan. Trodde vi.

Kunsten å sette seg selv på gangen

Først til MDG: I år som i 2017 stilte partiet et "ultimatum": Enten stopper regjeringen videre leting etter olje og gass, eller så vil vi ikke støtte den regjeringen. I 2017 var det utfordrende å forklare hva det egentlig betydde, men det gikk på sett og vis fordi ingen av statsministerkandidatene gadd å bruke særlig med tid på å si at samarbeid med MDG i så fall var uaktuelt. I år, med klima og olje som valgkampens heteste tema, ble det umulig. Alle forsto at Jonas Gahr Støre kom til å bli statsminister, og ved å komme med et ultimatum om oljeleting før vi ante noe om hvorvidt vi ville kom på vippen i Stortinget eller ei, hadde vi effektivt plassert oss på gangen. Une Bastholm forsøkte etter beste evne å forklare de finere nyansene i hva som ligger i å "støtte" eller ikke støtte en regjering, men for å bli overbevist krevdes mange flere studiepoeng i statsvitenskap enn jeg og de aller fleste velgere har. I beste fall ble vi oppfattet som arrogante, i verste fall som at vi ikke hadde skjønt hvordan vårt partisystem fungerer: Først fordeler velgerne kortene, så kommer tida for spillet mellom partiene.

Ved å sammenlikne Rødt og MDGs valgresultater siden 2013, er dette ultimatumet den beste enkeltforklaringen jeg kommer opp med for MDGs skuffende resultat ved de siste to stortingsvalgene: Begge partier har gjennom hele perioden hatt dyktige talspersoner, tidsånden med seg og visjoner om et radikalt annerledes samfunn. Rødts nasjonale partiprogram er spekket med tiltak som ville rokke mye mer ved samfunnet enn MDGs politikk. De vil nasjonalisere hele næringer og melde Norge ut av NATO og EØS. Slikt kunne tenkes å skremme bort en del velgere når det kommer til stortingsvalg. Derimot kom Rødt verken i 2017 eller ved årets valg med noe ultimatum for å støtte en rødgrønn regjering. De var tydelige på at de ønsket Støre som statsminister, men at de vil dra ham så langt til venstre som mulig. Resultatet er at de i hvert stortingsvalg har gått fram fra forrige fylkestingsvalg – i motsetning til MDG, som ved fylkestingsvalgene både i 2015 og 2019 gikk to skritt fram, for så å gå ett tilbake ved påfølgende stortingsvalg.

Blendet av FNs klimarapport

9. august kom rapporten fra FNs klimapanel, perfekt timet rett etter bildene av flommer i Tyskland, smeltende asfalt i USA og en gylden, apokalyptisk brannhimmel i Hellas. Denne første delen av klimapanelets sjette hovedrapport er vitenskapens måte å komme med 3949 sider utropstegn og understrekninger av alt som sto i forrige rapport, fra 2013.

FNs generalsekretær kalte det "kode rød", og klima kom på toppen av dagsorden i valgkampen. Straks etter kom rapporten fra Rystad Energy, bestilt av Norske olje og gass, som vurderte klimaeffekten av å fase ut norsk olje- og gassutvinning. Kombinert med ultimatumet om å stoppe letingen, endte MDG med å bruke hele valgkampen på å snakke mye og hardt om hva vi ikke ville ha: Katastrofale klimaendringer og utvinning av olje og gass i Norge. Det kunne framstå som at det siste var nødvendig for å få til det første. Med det gjorde MDG og andre med samme argumentasjonslinje to feil dersom målet var å vinne velgere:

For det første er den olje- og gassnæringen som vi vil til livs "ute av syne, ute av sinn", der den ligger ute i havet. Det gjør den vanskeligere å mobilisere motstand mot enn tungindustrien var for en generasjon eller to siden. Den eneste måten petroleumsnæringen påvirker folk flest direkte på, er at mange ser hvor høye lønninger den betaler. Det er et dårlig utgangspunkt for å mobilisere til bred motstand.

Forsvaret av klimaet handler om verdier, ikke om rasjonalitet

Den andre og mer grunnleggende feilvurderingen er felles for alle som forventet et "klimavalg" etter FNs klimarapport og ekstremværet denne sommeren. Riktignok økte de fire grønneste partiene MDG, Rødt, SV og Venstre sin oppslutning med totalt 4,8 prosentpoeng fra 2017. Men det aller meste av veksten skyldes Rødt og SV, og det samme var situasjonen ved stortingsvalget i 2017, som ikke var spesielt preget av klimasaken: Da økte de fire partiene oppslutningen med 2,7 prosentpoeng fra 2013 – igjen takket være Rødt og SV. Med andre ord er det først og fremst en lang venstre-radikal bølge vi har sett gjennom det siste tiåret.

At økningen for de fire grønneste partiene ikke ble større, tror jeg henger sammen med hvordan folk forstår klimakrisas sammenhenger. Uansett om vi kutter Norges klimagassutslipp og oljeproduksjon til null i morgen, så er det ikke i seg selv noe som vil gi noen målbareffekt mot flommene, hetebølgene eller skogbrannene som sannsynligvis vil prege den verdenen våre barn skal leve i. Norges egne utslipp utgjør omtrent én promille av globale utslipp, og tar vi med utslippene fra forbrenning av norsk olje og gass kommer vi opp i omtrent én prosent av årlige menneskeskapte utslipp. Likevel vil jeg kutte disse utslippene, av samme grunn som jeg reparerer buksa mi og dyrker salat: Fordi jeg er overbevist om at det er riktig, ikke fordi jeg tror at det har en isolert effekt. Lan Marie Berg mente i valgkampen at oljepolitikken til Erna Solberg gjør at hun har et ansvar for det dødelige ekstremværet vi har sett i sommer. Det er som om jeg skulle ha et ansvar for en miljøfiendtlig tekstilindustri dersom jeg dropper buksereparasjonen og kjøper ny.

Velgerne skjønner at det er kutt i Kinas og USAs utslipp som vil monne. Dette «Bukkene Bruse-argumentet» – ta ikke meg, ta han som er større – er altså strengt tatt helt rasjonelt. Men jeg vet også at det er lite jeg kan gjøre for å påvirke amerikanske eller kinesiske myndigheter. Enten må jeg da leve i fornektelse av framtida vi lager for barna våre og leve glad på overflaten og håpløs på innsiden, holde meg til å snakke om den fine sommeren – eller så må jeg erkjenne at forsvaret av klimaet handler om verdier, ikke om rasjonalitet.

Det gjør det lettere for meg å se meg selv i speilet og barna mine i øynene. For å si det med Jonatan Løvehjertes ord, i Astrid Lindgrens bok: «Det er ting vi må gjøre, ellers er vi ikke noe menneske, bare en liten lort». Det gjelder uansett hvor uovervinnelig motstanderen synes å være.

Men det er lett for meg å si når inntekten min ikke har noe som helst med olje å gjøre og jeg allerede identifiserer meg som en som ønsker å bli "tvunget" til å leve mer miljøvennlig. Hvor mange i Klungerdalen klarte Jonatan Løvehjerte å få med seg i sin tilsynelatende håpløse kamp mot Tengil og Katla? Ikke mange. Og det vil vi heller ikke klare dersom hovedkonfliktlinja om klima fortsetter å være kampen mot katastrofale endringer og olje- og gassutvinning.

Tre positive for ett negativt budskap

For da har vi ikke tatt hensyn til viktige budskap som MDG-politiker, økonom og psykolog Per Espen Stoknes har minnet om gang på gang: Når klimapolitikk presenteres som en kamp mot dommedag, som krever ofre og endring av vår identitet, til tross for stor avstand i tid og rom mellom årsak og virkning, da mister vi folk.

Og akkurat som når man skal pleie parforholdet, må grønne politikere passe på at for hvert negative budskap, må vi presentere minst tre positive budskap – om vi skal bli motivert for å handle, som å stemme på et grønt parti. Heldigvis har vi nok å ta av i programmene til de grønne partiene! Kortere arbeidstid og mindre pendling. Lavere inntektsskatt. Frihet fra reklame og forbrukspress. Et mer sjølforsynt norsk landbruk. Men hvor mye brukte MDG taletida i debattene på å snakke om det?

Folk er folk – eller homo sapiens. Vi må ta oss selv for de sosiale, kortsynte og empatiske apene vi er. Slik er naturen, og den burde da de grønne partiene være best på å forstå og bevare?