Hvorfor Pan?

Vi ble minnet om dette da bøndene begynte å gå tomme for fôr, etter en historisk tørr vår og sommer. Vi er avhengig av bøndene og jorda de dyrker. Samtidig har vi bygget et samfunn som sørger for at det vil bli flere hetebølger og andre ekstreme værhendelser i generasjonene som kommer. Og vi aner ikke hva vi skal gjøre med det.

Andre problemer er vanskeligere å se, fordi de skjer langt borte. Produksjonen av varene våre skader miljø og mennesker. Vi er avhengig av at syerskene i Bangladesh jobber under farlige forhold til lav lønn. Vi er avhengig av metall fra krigssoner. Vi er avhengig av at elver langt borte fylles med gift.
Her kan vi ikke trekke et klart skille mellom skade på natur og skade på mennesker. Det er langt på vei det samme. Det handler om at vi er avhengig av noe utenfor oss selv, men at vi tærer på det i stedet for å ernære det, og misbruker det i stedet for å behandle det med respekt.

Det sies at vi har løst de store problemene. Vi har bygget et system som på sitt beste utfører to historiske bragder: Det spytter ut store mengder mat, støvsugere og mobiltelefoner, og det tar vare på oss når vi trenger hjelp. Dette er langt på vei riktig. Jeg finner alltid mat i butikken, og hvis jeg blir syk kan jeg sende regninga til fellesskapet. Vannet jeg drikker er rent, og jeg har en trygg arbeidsplass.
Det sies også at det som gjenstår nå er å gi hele verden tilgang til dette systemet, slik at alle mennesker kan være frie og trygge.
Dette er en fin tanke, men det er litt som prinsessa som hørte om de sultne bøndene og sa "la dem spise kake". Kake er godt. Det er fint å ønske kake til de fattige. Men å si dette vitner om at man ikke forstår hvorfor de sulter, og hvor ens egen kake kommer fra. Kakelivet på slottet kan bare fortsette så lenge det finnes en verden utenfor å ta ressurser fra. Det er nok mulig å sørge for at alle bøndene har kake. Men ikke uten å endre på systemet. Og det vil aldri være mulig å bygge et samfunn hvor alle lever som prinsesser.
Eller som forfatteren Wendell Berry sier det, verden har plass til mange som lever som mennesker, men få som lever som kjemper.

Når markedsliberalere forklarer hvorfor butikkene våre bugner med mat, snakker de om hvordan penger og egeninteresse koordinerer våre frie valg i et vakkert samspill uten behov for plan eller ledelse. De høres ut som en profet som beskriver Gud: Han er usynlig til stede i alt vi gjør, og veileder oss dag for dag mot mer lykke og velstand.
Dette er en grei forklaring. Og jeg kan gå med på at økonomien vi har bygget er som en gud. Men det er i så fall en sånn gresk bystatsgud som kjemper for oss, men knuser de fremmede. Eller en Loke-aktig luringgud som hjelper deg den ene dagen, men sviker deg den neste.
Andre snakker om at vi i Norden har temmet kapitalismen og gitt den et menneskelig ansikt. Jeg er enig i det også. Men ansiktet er vendt mot noen få. Det vi egentlig har bygget er en boble av trygghet og velstand som er avhengig av å tære på ressurser utenfor seg selv for å overleve. Vi er litt som en fabrikk som selger sine egne produksjonsmaskiner, og tror de har funnet den perfekte forretningsmodellen, helt til de en dag ikke har noen flere maskiner igjen å selge.
Det klareste eksempelet er klimaendringene. Maskinene våre tærer på klimaet vi er avhengig av for å leve. Livet på innsiden av bobla er bare mulig fordi vi har mye "klimaressurser" utenfor å tære på. Klimaet regulerer langt på vei seg selv, som en termostat, og ville fint taklet en liten industriell revolusjon med noen kullkraftverk her og der. Men det takler ikke en revolusjon som aldri roer ned, og som bare fortsetter å slippe ut klimagasser i et stadig villere tempo.

På utsiden av bobla finner vi også stedene produktene våre kommer fra, hvor mennesker og natur ødelegges for å vinne kampen om pengene våre. Kreftfremkallende arbeidsplasser. Livsfarlige gruver. Elver fulle av gift. Syfabrikker med stengte nødutganger. Umenneskelige elektronikkfabrikker.
Vi finner også våre egne etterkommere på utsiden av bobla. De som må ta regningen for klimaendringene og miljøødeleggelsene våre. Bobla er blind for alt annet enn seg selv, her og nå. Den bryr seg like lite om barnebarna våre som den gjør om en 14 år gammel indonesisk tinngruvearbeider.
Og i blant, når jeg kikker utenfor bobla, finner jeg meg selv der. Jeg ser at en del av livet mitt tærer på en annen del, som er viktigere.
Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med noe av dette. Jeg prøver, men oppgaven er overveldende.

Alt dette må vi snakke mer om enn vi gjør i dag. Det er vårt store uløste problem, at vi tærer på omgivelsene vi er avhengig av. Men vi tar lett på det. Selv har jeg forgjeves prøvd å få høyresiden til å snakke seriøst om klimaendringene. Mange vil ikke, og de som vil, sliter med å si noe. De har ikke verktøyene de trenger for å se utenfor bobla.
Jeg tror det de trenger er grønne ideer. Da mener jeg ikke grønn som en bestemt ideologi eller et parti, men som noe bredere, som du finner spor av både innenfor liberale, konservative, sosialistiske og religiøse tradisjoner. Og samtidig som noe eget, som står i opposisjon til verdiene livet innenfor bobla bygger på.
Grønt blir lett et tomt og vakkert ord som alle vil ta del i. De som innførte begrepet "det grønne skiftet" mente vel, men fordi de ville gjøre seg til venn med alle, lot de begrepet tømmes for innhold. Jeg tror vi trenger noe modigere og mer slagkraftig. Noe som setter grenser for de som har uendelige ambisjoner, og snakker om gleden ved å ta ansvar for verden vi lever i.
Det er dette jeg håper Pan kan bidra til.

Pan lanseres etter en historisk hetebølge. Det begynner å bli mange slike historiske værhendelser nå. Gamle rekorder knuses, i Norge og i resten av verden. Alt dette er i tråd med hva klimaforskerne har advart mot i flere tiår, og som de sier vi skal få mer av i generasjonene som kommer.
Mange begynner å bli bevisste på grenser vi ikke har tenkt på før. Det er følelsen av at mat kommer fra et sted, og at avfallet vi kaster ender opp et sted. At vi ikke har uendelig med ressurser og plass til rådighet. At systemet vi har bygget ikke vil vårt beste, og er i strid med verdiene våre.
Dette er ubehagelig å tenke på. I lang tid har vi dyttet fortellingene om klimaødeleggelsene inn i et skap. Det er det samme skapet hvor vi legger fortellingene om hvordan forbrukerlivet vårt ødelegger mennesker og natur langt borte. Det er skapet for alt som har å gjøre med hvordan vi tærer på omgivelsene vi er avhengig av for å leve.
Skapet begynner å bli fullt. Pans oppgave er å åpne skapet.