Hvorfor lar vi overproduksjonen av sau fortsette?

I 2012 var det 1 448 232 sau og lam på utmarksbeite. I 2017 var tallet økt til 1 564 527 individer – en økning på 8 %, til tross for at det allerede var overproduksjon. Likevel skjedde det, fordi Frps landbruksminister Sylvi Listhaug ønsket å utvide næringen og derfor økte lånerammene for nye sauefjøs. Beitenæringen kastet seg rundt, utvidet antall dyr og bygde større fjøs. Det ingen hadde tatt høyde for, var at markedet var av en annen oppfatning og at salget snart skulle avta. I 2018 sendte Nortura, norske husdyrbønders samvirke, bekymringsvarsel til Landbruksdepartementet om at noe måtte gjøres med overskuddsproduksjonen, men svært lite har blitt gjort.

Politikerne er så redde for å røre beiteindustrien at de heller betaler i dyre dommer hvert år enn å gjennomgå systemene.

De tror at å gjøre noe med beitenæringen vil ødelegge bygdene, men tar feil. Ifølge Statistisk sentralbyrå finnes det i dag om lag 14 000 bønder som driver med sau. 10 000 av disse blir karakterisert som «hobbybønder». Det vil si at bonden henter sin hovedinntekt fra arbeid utenfor gården. Det kan dreie seg om snekkere, lastebilsjåfører, lærere, og andre kommunalt ansatte, osv. De flytter ikke fra bygda selv om de skulle slutte med sauer.

I dag legges det ned omtrent to gårder hver dag, og de fleste bygder lever likevel i beste velgående. Bygdenes problem er at unge mennesker flytter ut i noen grad, fordi det ikke skapes nye arbeidsplasser, som de heller ønsker seg enn tradisjonell beitedrift. Løsningen på problemet er derfor ikke subsidiering av sauedrift.

Rovdyrdrept sau er god butikk i Norge

Beitepolitikk som føres i dag er ikke bare dyr. Den fører også til at sau fortrenger naturen. I 2020 har det blitt drept flere rovdyr enn på lenge. Ser vi på ulven må vi tilbake til 1800-tallet for å finne tilsvarende antall drept ulv. Ulven ble fredet tidlig på 1970-tallet og har vært på rødlista siden. Norge er det eneste landet i verden der man driver lisensjakt på en fredet og rødlista art. Det samme gjelder for norsk bjørn. Dette skjer ene og alene fordi den store mengden beitedyr har fortrengt rovdyrene.

Norge er det eneste landet i verden der man driver lisensjakt på en fredet og rødlista art. Det samme gjelder for norsk bjørn.

Media har vært særdeles glad i å vise rovdyrdrept sau på beite, noe som utgjorde ca. 17 000 sau og lam i 2019. Samme år døde i overkant av 80 000 sau og lam på beite uten at rovdyr hadde vært i nærheten. Ingen fra media har noen gang vært til stede for å dekke dette problemet.

Grunnen til at Norge er på verdenstopp i døde beitedyr, er ene og alene fordi vi har verdens beste erstatningssystem. Du får tre ganger så mye for rovdyrdrept sau sammenliknet med slaktepris. Norge er det eneste landet der det ikke stilles krav til saueeier for å få erstatning. I andre land må saueeier bevise at han har gjennomført pålagte tiltak for at rovdyr ikke skal drepe sau.

Fryselagrene fortsatt fulle

Det er blitt regnet mye på hva det koster samfunnet å produsere sau. Dette er en nesten umulig oppgave fordi det finnes over hundre statlige og kommunale tilskuddsordninger som varierer med hvor du befinner deg. En beregning i 2018 anslo at det kostet 150 kroner å produsere ett kilo sauekjøtt. Gjennomsnittlig butikkpris i løpet av året er 49,50 pr. kg. Vanligvis henter bøndene 30 prosent av inntektene i overføringer fra staten og 70 prosent fra markedet. Sauebøndene henter 70 prosent i overføringer fra staten. Anslagsvis subsidieres sauedriften med 3-5 milliarder kroner.

Dette fører oss over til den delen som aldri kommer frem i media og som politikere, beitenæring og næringens organisasjoner forsøker å fortie, nemlig overproduksjonen. Jeg har gått gjennom Landbruksdirektoratets egne rapporter for de siste årene og dratt ut essensen, for enkelhetens skyld:

2017: Topp i produksjonen – 27 442 tonn kjøtt. Overproduksjonen førte til eksport på 1 146 tonn til bl.a. Hongkong, Storbritannia og Afghanistan. Samtidig importerte vi 350 tonn, bl.a. fra Island. Til tross for netto eksport, lå det ved inngangen til 2018 hele 2 857 tonn kjøtt på lager.

Overskuddet ble så stort at det ble godkjent å selge sauekjøtt som pelsdyrfôr, som ble endeliktet for 302 tonn kjøtt.

2018: Det ble 2 % færre sau og lam det året, men slaktingen økte pga. tørken, samtidig som salget falt. Ca. 700 tonn ble importert, og like mye eksportert. Overskuddet ble så stort at det ble godkjent å selge sauekjøtt som pelsdyrfôr, som ble endeliktet for 302 tonn kjøtt. Likevel økte lageret til 3 036 tonn.

2019: Kjøttproduksjonen gikk ned med 6 %, men salget i Norge gikk tilbake hele 10 %. At 647 tonn ble eksportert, mot 492 tonn import, hjalp ikke stort. Overskuddet måtte ned og Omsetningsrådet godkjente billigsalg på 580 tonn til Oman. 12 tonn ble solgt til pelsdyrfôr, og 4,7 tonn til veldedige formål. Oppdal Spekemat kjøpte også 250 tonn (ca. 6 000 innfryste sauer), men denne type tømming flytter bare kjøtt fra ett fryselager til et annet. Norske innbyggere spiser ikke dobbelt opp med mat av den grunn. Ved utgangen av året lå det 2 900 tonn sauekjøtt på lager.

2020: Nå, rett før slaktesesongen begynner, viser de siste tallene fra Nortura at det ligger 782 tonn på fryselager, og Nortura skriver: «Prognosane visar at det også i år kjem til å bli produsert meir lammekjøt enn mengda som har blitt seld dei siste åra». Med andre ord ligger det an til at lagrene vil være fulle også ved utgangen av dette året.

Det er betenkelig at vi bruker så mye ressurser på en næring som kun bidrar til 0,6 % av Ola og Karis totale matinntak og som de spiser tre ganger i året.

Sau og lam skal vi også ha i fremtiden, ingen ønsker den nedlagt. Men det må være lov til å stille spørsmål om hvorfor det er viktigere for norske myndigheter å bruke anslagsvis 3-5 milliarder kroner hvert år på å få oss til å øke kjøttforbruket? Hensynet til klimaet betyr at vi bør kutte forbruket av kjøtt. Det samme sier de fleste ernæringseksperter.

Det er rart å tenke på at i Sverige er de 10 millioner mennesker og de greier seg med ca. 400 000 sau og lam. I Norge er vi drøyt 5 millioner mennesker og må ha 2 300 000 sau og lam.

I Sverige har de nesten ingen dødsfall av sau og lam på beite, mens i Norge har vi 90 000. Hundrevis av millioner kroner renner rett ut av statskassa for å subsidiere elendig dyrevelferd.

Mange mener at om vi slutter å importere, vil produksjon og forbruk jevne seg ut, men tallene over viser at overproduksjonen er for stor. Den eneste grunnen til at dette kan fortsette er fordi vi har en «pengemaskin» i Nordsjøen til å betale kalaset med, enn så lenge.

Det poengteres at det er viktig å opprettholde kulturlandskap og at Norge må bli mer selvforsynt for å få opp selvforsyningsgraden. Vel, dette er to gode argumenter, men dette er nok påstander som trenger en del nyansering.

Ikke alt kulturlandskap er verdt å bevare

La oss først se på kulturlandskapet. Det er dessverre en myte at beitedyr holder kulturlandskap i hevd, i hvert fall det kulturlandskapet vi ser når vi lukker øynene og ser for oss setrer med grønne enger rundt.

Det er dessverre en myte at beitedyr holder kulturlandskap i hevd, i hvert fall det kulturlandskapet vi ser når vi lukker øynene og ser for oss setrer med grønne enger rundt.

Slike kulturlandskaper har det ikke vært på svært mange år. Naturvernforbundet har poengtert at ikke alt «kulturlandskap» er verdt å bevare. «Naturlandskapet» er viktigere å ivareta. Når det gjelder eng og eldre kulturlandskap som er verdt å bevare, er det en vanlig misoppfatning at det kun er beitende husdyr som kan hindre at det gror igjen. Det skyldes også i vel så stor grad at utmarksslått og vedhogst har opphørt, og endringer i det generelle beitetrykket er i svært liten grad årsaken til gjengroing i den norske utmarka.

Norske husdyr, særlig drøvtyggerne, spiser mer og mer kraftfôr og beiter mindre fordi de er avlet opp med tanke på produktivitet. Det er ikke uvanlig at beitedyr får ekstra kraftfôr på beite eller at de «fetes opp» når de kommer tilbake i fjøset og skal videre til slakt. Beiting kan til og med føre til overdreven utnytting av kulturlandskapet.

Tidligere, da Norge hadde rundt 100 000 setrer, og budeier og gjetergutter var til stede og tok vare på dyra, hadde vi «kulturlandskap». Husdyra ble holdt innenfor områdene som tilhørte setra og vi fikk de typiske plenene i naturen.

I dag er det rundt 500 setrer igjen, de blir oftest brukt til turiststeder og lite er igjen av den tradisjonelle seterdrifta med bl.a. melking. «Norsk syntetisk 70-talls sau» eier ikke egenskapene til de gamle norske rasene, derfor blir de oftere offer for rovdyr og vi finner dem oftere spredt utover store områder.

(Kronikken fortsetter under annonsen.)

De fleste som søker seg ut i naturen i dag, uten våpen og uten ønske om å trå i saueperler, ønsker uten tvil en mer ekte natur, gjerne en gjengrodd natur. Om man ønsker nyklipte enger som på melkesjokoladereklamen får man kanskje heller flytte nært Frognerparken.

De fleste av oss får et minne for livet om vi skulle være så heldige å få møte et rovdyr i sitt rette element, eller enda bedre, få tatt et bilde av dyret. Dette blir stadig mer vanskelig, ettersom rovdyr blir drept før vi får øye på dem.

FN understreker at menneskers arealbruk, inkludert landbruk, er den største årsaken til at arter forsvinner, så det kan aldri bli feil med mer vill natur!

Kjøtt på fryselager øker ikke selvforsyningsgraden

Om vi tar ut kaloriene i norsk mat som indirekte kommer fra importert soya, er Norges selvforsyningsgrad nede på 35 %. Så lav har den aldri vært tidligere. Da hjelper det svært lite å overprodusere varer vi ikke spiser. Norsk landbruk må lære seg til å lytte til, og bli mer på lag med, forbrukerne. Hvis ikke, vil selvforsyningsgraden fortsette å synke.

Samtidig skal vi ha som mål å være så selvforsynt som mulig med landbruksvarer uten å kutte handelsavtaler med andre land og lukke oss inne, slik Senterpartiet ønsker, for tenk om det skjer noe med vårt eget interne marked.

Effekten av Tsjernobyl-ulykken i 1986 viste oss sårbarheten det kan gi. Over to millioner norske sauer og lam har de siste 34 årene måttet bli spesialbehandlet før slakting. Den dag i dag er det norske beitedyr som må renses ved å gå på diett av rent fôr før de kan slaktes, på grunn av for høy radioaktivitet. Det minner oss på at vi aldri bør droppe internasjonalt samarbeid og handel. Norsk matsikkerhet må kombinere selvforsyning og import.

Landbruket må bli mer forbrukervennlig, mer klimavennlig og mye mer dyrevennlig. Den enkleste måten å starte dette på er at Staten hjelper til med å redusere kjøttinntaket, ikke som i dag, at de bruker anslagsvis 3-5 milliarder kroner på å få oss til å øke kjøttforbruket mest mulig.

Hvorfor godtar vi i det hele tatt dette?