Hvorfor hadde folk i middelalderen mer fritid enn oss?

Min venn David Fleming skrev en gang at konvensjonell økonomi «setter det dystre inn i virkeligheten». Fleming var litt av en radikaler da han på 70-tallet involverte seg i oppstarten av det vi i dag kjenner som Green Party i England og Wales. Han var frustrert over at folk flest var lite engasjert i bærekraftig tenkning, og oppfordret andre til å lære språket og konseptene innen økonomi for på denne måten å gå motstandernes argumenter i sømmene.

Da jeg møtte Fleming i 2006, hadde han gjort nettopp det han oppfordret andre til å gjøre og tatt en doktorgrad i økonomi. Samtidig var han motvillig overfor «økonomiseringen» av saker om politikk, arbeid, økologi og kultur, som antok at disse kunne tolkes hovedsakelig som matematiske abstraksjoner.

Og verre enn det igjen bemerket han at bare ordet “økonomi” er nok til å få disse livsdefinerende temaene til å virke ugjennomtrengelige, det-har-ikke-noe-med-oss-å-gjøre, og av alle ting, kjedelige. Det Flemings arbeid i stor grad handlet om var å gi disse temaene tilbake til sine rettmessige eiere, de som får sine liv formet av dem, det vil si oss alle.

Fleming var en sentral skikkelse i oppstarten av New Economics Foundation og Transition Towns-bevegelsen, men det var først etter han brått døde i 2010 at jeg oppdaget hvor bredt hans kraftfulle, alternative visjon for økonomien strakk seg. På pc-en hjemme hos ham fant jeg manuset til en bok han hadde gjort klar for publisering etter tretti års arbeid - Lean Logic: A Dictionary for the Future and How to Survive It.

Fleming minner oss om at dagens vekst-baserte markedsøkonomi bare har eksistert i et par hundre år (og allerede treffer bufferne). I sitt livsverk leter han etter innsikt i hoveddelen av menneskenes historie: “Vi vet hva vi må gjøre”, skriver han. “Det må skje en endring, og vi må la oss inspirere av det som har ligget i dvale, som et frø under snøen”.

Det han fant var at i fravær av en stadig voksende økonomi, er samfunn og kultur nøkkelen. For eksempel siterer han historikeren Juliet Schors syn på arbeidslivet i middelalderen:

“Kalenderen i middelalderen var full av ferier… Disse ble tilbrakt både edru i kirken og til fest, drikking og ablegøyer… Alt i alt utgjorde fritid sannsynligvis en tredjedel av året i middelalderens England. Og angivelig jobbet engelskmennene hardere enn de gjorde i nabolandet. Den franske kongen skal visstnok ha garantert femtito søndager, nitti hviledager og trettiåtte feriedager. I Spania bemerket reisende at feriedager utgjorde fem måneder i året.”

Å lese dette fikk meg til å tenke på en barndom fylt av TV-programmer som BBCs Tomorrow’s World, som hadde vist meg at innen i dag ville det være roboter som gjorde alt det enkle arbeidet, og at menneskene dermed kunne slappe av og nyte en tilværelse full av fritid. Så da var det sjokkerende å oppdage at folk i middelalderen hadde langt mer fritid enn det vi har i vårt avanserte teknologisamfunn. Hvordan ble det sånn? David Fleming forklarer: “I en konkurransedrevet markedsøkonomi er det vanskelig å opprettholde en jevnt fordelt, stor andel fritid blant folk - for eksempel en tre-dagers arbeidsuke eller mindre - for alle som bestemmer seg for å jobbe en full arbeidsuke kan produsere til lavere pris (ved å jobbe flere timer enn sine konkurrenter kan de produsere en større mengde varer og tjenester, og dermed tjene samme lønn ved å selge til en lavere pris). Disse konkurrentene vil være fullt ansatt, og sette arbeidere med mer fritid ut av drift. Det er dette som setter det dystre inn i virkeligheten.”

I vår økonomi vil altså et teknologisk fremskritt, som gjør samme jobb som to mennesker, være et problem heller enn en fordel. Teknologien har en tendens til å gjøre halvparten av arbeiderne arbeidsledige, noe som gjør dem til en potensiell økonomisk belastning for staten. I teorien kan selvfølgelig alle jobbe halv stilling og fremdeles produsere alt som trengs, slik Tomorrow’s World forutså. Men i praksis er arbeidere ofte redde for å få redusert lønn, eller miste jobben til en som er villig til å jobbe mer. Derfor klarer de ikke å ta de nødvendige skrittene for å løse et kollektivt økonomisk problem og leve et liv med mer fritid. I stedet holdes folk opptatt delvis av det antropologen David Graeber kaller “bullshit jobs”.

Hvordan skal vi kunne forsørge oss uten å jobbe like ubønnhørlig som vi gjør i dag? Dette utforsket Fleming i sitt arbeid, og oppfordret sterkt til å legge fra oss konvensjonelle økonomers idé om at vi må ha mindre arbeidskraft til overs hvis vi skal gjøre en post-vekst økonomi bærekraftig. “Arbeidskraft til overs” er det de fleste av oss kaller fritid - en del av et godt levd liv heller enn et “arbeidsledighetsproblem”.

Han trekker fram at de lange feriene i gamle dager var alt annet enn et produkt av latskap. De var på en betydningsfull måte hva menn og kvinner og levde for. “Fritiden” ble brukt til fest, kultur, samarbeid og ablegøyer, og til sammen utgjorde det grunnlaget for å være del av et fellesskap. Disse felles kulturelle båndene holder folk sammen selv i fravær av økonomisk vekst og fulltidsarbeid. Når produktiviteten øker, forklarte en av Flemings lesere, "har du i vårt system et problem. I Flemings system har du en fest."

I dagens økonomiske paradigme er det å fortsette med bokstavelig talt endeløs vekst den eneste måten å unngå at arbeidsledigheten øker så mye at befolkningen ikke lenger kan bli understøttet. Vekst blir dermed et krav. Altså er vi fortapt om vi vokser og fortapt om vi ikke gjør det, siden endeløs vekst til slutt når de biofysiske grensene og ødelegger planetens evne til å gi oss det vi trenger. Det er derfor vi i praksis bare fortsetter å vokse og krysser fingrene for at det på en eller annen måte vil løse seg. Fleming skriver: "Å redusere et samfunn og dets kultur til å være avhengig av matematiske abstraksjoner har infantilisert en moden sivilisasjon og er på god vei til å ødelegge den. Sivilisasjoner ødelegger seg selv uansett, men det er rimelig å spørre om de før har gjort det med en slik entusiasme, ved å følge en så vanvittig absurd overtro, mens de så hardt har hevdet at de var blitt immune mot å bli forført av religionens irrasjonelle løfter."

Teknologiske løsninger hjelper ikke, slik vi alle oppdager på egen bekostning. Vi jobber allerede stadig hardere, med stadig flere teknologiske løsninger: Likevel blekner håpet om en bedre fremtid for hver dag som går. Men fatt mot, for når det nåværende paradigmet åpenbart bare byr på en blindvei kan vi være sikre på at vi står ved terskelen til et grunnleggende skifte.

Fleming tilbyr et radikalt alternativ, men som historien likevel bekrefter at fungerer: det fokuserer verken på vekst eller reduksjon i markedsøkonomien, men heller på en stor økning i den uformelle eller ikke-monetære økonomien – “kjerneøkonomien” – den som gjør det mulig for samfunn å eksistere, selv den dag i dag. Det er økonomien av det vi elsker, av det vi naturlig gjør når vi ikke må gjøre andre ting, som musikk, lek, familie, frivillighet, aktivisme, vennskap, hjem. I øyeblikket er denne ikke-monetære kjerneøkonomien veldig svak - den er presset ut og skadet av markedets invasjon. Flemings engasjerende verk viser at å styrke den igjen ikke bare er en pittoresk og foreldet lengsel etter å dele, men er en praktisk prioritet av høyeste betydning.

Fleming mener at dagens hovedutfordring er å reparere de sosiale strukturene som de fleste menneskelige kulturer bygger på og som i vårt samfunn har skrumpet inn; å gjenoppdage hvordan vi skal lene oss på hverandre heller enn på penger alene. Da vil livet – etter den smertefulle, men uunngåelige slutten på veksten av pengeøkonomien – virke mulig igjen, og våre teknologiske framskritt kan gi oss fruktene som det alltid har lovet.

I 2016 ble endelig Lean Logic utgitt posthumt av forlaget Chelsea Green Publishing, samtidig med en pocketbokversjon som jeg redigerte basert på manuset, med tittelen Surviving the Furure: Culture, Carnival and Capital in the Aftermath of the Market Economy. Begge bøkene viste seg som forventet å være kontroversielle, siden de forkaster det sentrale økonomiske paradigmet. Under lanseringen av boka sa forfatter Jonathon Porritt at “det finnes ikke noe konvensjonelt politisk parti noe sted i verden som ikke har økonomisk vekst som en underliggende forutsetning, men David Fleming har lagt fram noen forbausende ideer om motstandsdyktighet og gode liv for menneskene uten vekst."

Det blir mer og mer åpenbart at det er dette vi må snakke om. Og Flemings overbevisende, jordnære idé om et samfunn "etter veksten" har en unik evne til å spre tro på menneskenes kreativitet og intellekt når de skal lege vår økonomi, økologi og kultur.