Hvorfor går De Grønne fram i Tyskland?

Artikkelen ble første gang publisert 18. desember 2018.

Søsterpartiet til Miljøpartiet De Grønne i Tyskland, Bündnis90/Die Grünen, har i det siste opplevd en formidabel vekst. I løpet av oktober ble det avholdt valg til parlamentene i to viktige delstater: Bayern (12 mill. innbyggere) og Hessen (6 mill. innbyggere). I begge delstatene ligger noen av Tysklands største industri- og næringsområder. Die Grünen endte opp med henholdsvis 17,6 % (Bayern, opp fra 8,6 % ved forrige delstatsvalg) og 19,8 % (Hessen, opp fra 11,1 %) For hele Tyskland ligger partiet på meningsmålingene rundt 20 %. Dette bare ett år etter valget til forbundsdagen der Bündnis90/Die Grünen endte opp med «bare» 8,9 %. Samtidig er det mer enn tydelig at de tradisjonelle folkepartiene CDU/CSU (konservative) og SPD (sosialdemokrater) sliter med en nedgang på tosifrete prosentpoeng hver. Dette har vakt internasjonal oppsikt, og mange spør seg hvorfor Die Grünen opplever en slik suksess og hvorfor akkurat nå?

Noe av årsaken ligger i andre partiers svakhet eller andre ytre faktorer. Hovedgrunnen mener jeg imidlertid ligger i det faktum at Die Grünen har gjort mye riktig, både strategisk, innholdsmessig og i valg av personer. La oss se litt på den politiske bakgrunnen og de ytre grunnene for grønn suksess i Tyskland:

Sosialdemokratene (SPD)
Under regjeringstiden til den foreløpig siste sosialdemokratiske forbundskansler, Gerhard Schröder (1998-2005), ble det gjennomført flere politiske reformer, bl.a. den omstridte Agenda 2000. Denne førte til sterke protester fra fagbevegelsen pga. frykt for lavere trygdeytelser og dårlige rettigheter i arbeidslivet, noe som i etterkant har vist seg å være sant. Mange opplevde reformen som ren fattigdomsfelle. I tillegg kom interne konflikter: i løpet av Angela Merkels tid som kristendemokratenes leder siden 2000, har SPD hatt 10 ulike ledere. For mange velgere fremstår SPD som politisk ustabilt med medlemmer og ledere som er mest opptatt av seg selv, og mange har fremdeles ikke tilgitt Schröders sosialpolitikk.

Kristendemokratene (CDU/CSU)
Angela Merkel har i sin regjeringstid (siden 2005) lenge vært en populær og ubestridt leder. Dette endret seg imidlertid i forbindelse med flyktningstrømmen i 2015. Riktignok klarte man å organisere en stor dugnad av frivillige til å ta imot nærmere 1 000 000 mennesker, men stemningen snudde etter hendelser der menn med utenlandsk bakgrunn begikk alvorlig kriminalitet. På nyttårsaften 2015/16 for eksempel, fikk politiet i Köln inn over 1000 anmeldelser der kvinner ble utsatt for ran, seksuelle overgrep og voldtekt. Den opprinnelige velkomstkulturen endret seg til en stemning av mistenksomhet – særlig merkbart i tidligere DDR. At Merkel som europeisk leder ikke klarte å få til en fordeling av flyktninger i Europa som blir oppfattet som rettferdig, var med på å svekke regjeringens posisjon ytterligere.

Oppblomstring av høyrepopulisme
Stemningsskiftet førte til endring i det politiske klima og oppblomstring av et nytt, høyrepopulistisk parti – Alternative für Deutschland (AfD). Grunnlagt i 2013 brukte partiet hendelser som de i Köln til å skape frykt, og opplevde dermed en massiv oppblomstring. Etter bare tre år sitter de nå i samtlige delstatsparlamenter og i Forbundsdagen, og det til tross for en sperregrense på 5 %. Tonen i den parlamentariske debatten har blitt adskillig tøffere og mer usaklig. Flere av AfD sine representanter kan forøvrig knyttes til en fortid i nynazistiske bevegelser.

Valget til Forbundsdagen 2017 og valget i Bayern
To uker etter Stortingsvalget i fjor gikk også tyskerne til valgurnene. Resultatet gjorde at dannelsen av en ny regjering ble mildt sagt komplisert og forløp kaotisk. Riktignok beholdt sittende koalisjon mellom CDU/CSU og SPD sitt flertall, men særlig det bayerske regionalpartiet CSU og sosialdemokratene gikk kraftig ned. SPD fikk sitt desidert dårligste valg og trakk seg derfor fra samarbeidet allerede valgnatten. Siden et samarbeid med AfD var uaktuelt, var det bare én mulig konstellasjon igjen: et samarbeid mellom CDU/CSU, liberale Fridemokratene (FDP) og Die Grünen. Ikke et drømmescenario for Die Grünen, men landet trengte en regjering, og partiet hadde positive erfaringer med et slikt samarbeid i delstaten Schleswig-Holstein. Sonderinger og forhandlinger tok lang tid helt til FDP overraskende trakk seg fra forhandlingsbordet. I denne kaotiske prosessen som folk fulgte med forundring og lite forståelse, fremsto Die Grünen som den konstruktive parten. En klarte å kommunisere at et eventuelt samarbeid ikke var bygd på kjærlighet, men med tanke på Tysklands beste i denne situasjonen, en holdning som partiet i etterkant fikk anerkjennelse for. Men krisen var ikke over. For å unngå nyvalg kom SPD etter lange interne forhandlinger og medlemsavstemning igjen på banen. Og først i midten av mars fikk Tyskland en ny regjering, et halvt år etter valget. Likevel ble regjeringen fremdeles opplevd som handlingslammet, for nå hadde valgkampen i Bayern begynt, og CSU som hadde fått sitt dårligste resultat noensinne under valget til forbundsdagen, begynte å motarbeide både regjering og forbundskansler. I tillegg prøvde medlemmer av CSU åpenbart å konkurrere med AfD i negative beskrivelser av flyktninger, mens befolkningen nådde et metningspunkt av destruktivitet fra regjeringsmedlemmer.

Die Grünen – fra radikal protest til konstruktivt samarbeid
Dagens grønne parti har i hovedsak to røtter i henholdsvis Vest-Tyskland og i DDR. I vest oppsto det på 70-tallet en ny miljø- og sosialbevegelse. Disse gruppene dannet 13. januar 1980 partiet «Die Grünen». Dette skjedde i en tid som var preget av motstand mot atomkraft og mot NATOs vedtak om å plassere nye mellomdistanseraketter i Europa, og særlig i Vest-Tyskland. På grunn av de grønnes radikale motstand på disse feltene ble partiet sett på som del av ytterste venstresiden i tysk politikk, og ble møtt med mistenksomhet fra alle etablerte partier, som avviste ethvert samarbeid. Avvisningen holdt imidlertid ikke lenge, og allerede i 1985 ble den første grønne miljøminister innsatt i delstaten Hessen.

I Øst-Tyskland ble partiet til gjennom borgerrettighetsbevegelsen og motstand mot regimet i Øst-Berlin. Flere borgerrettighetsgrupper sluttet seg sammen før DDR-valget i 1990 og grunnla bevegelsen Bündnis90. Sammenslutningen mellom øst og vest til Bündnis90/Die Grünen førte til en styrking av den borgerlige siden.

Men veien fra protestbevegelse til konstruktivt parti har ikke gått smertefritt: De første årene frem til begynnelsen av 90-tallet var preget av, til dels heftige, interne kamper mellom radikale økososialister og pasifister (Fundis) og medlemmer som ønsket et konstruktivt samarbeid med andre partier på basis av et parlamentarisk demokrati (Realos). Etter kampene mellom «Fundis» og «Realos» har De Grønne vært nøye på at ledelsesduoen ikke bare representerte begge kjønn, men også begge fløyene i partiet. Først i år ble det med Annalena Baerbock og Robert Habeck valgt to ledere som begge representerer den realpolitiske fløyen i partiet. Og det ser ut som om de interne kampene er lagt til side.

I løpet av de siste årene har den verdikonservative siden av grønn politikk – som alltid har vært der – blitt mer og mer synlig. I flere delstater oppsto det allianser mellom kristendemokratene og Die Grünen. Og det viste seg at Die Grünen for tiden får mest oppslutning i de delstatene der partiet jobber sammen med moderate krefter på høyresiden. Tydeligst er dette i Baden-Württemberg; her har De Grønne sittet med ministerpesidenten (en slags statsminister for delstaten) siden mai 2011. I dag blir Die Grünen sett på som blokkuavhengige, og ved valg klarer de å rekruttere velgere fra både høyre- og venstreside.

«Fornuft og vennlighet»
Tysklands grønne argumenterer for den samme politikken som andre grønne partier i Europa: ressurser må ikke brukes utover jordens tåleevne, miljøet skal bevares og klima beskyttes, og en taler – akkurat som MDG i Norge – om solidaritet overfor alle mennesker, overfor andre levende vesener og overfor kommende generasjoner. Og ikke minst har årets hetesommer ført til at flere og flere tar klimaendringene på alvor. Men også dagens politiske debatt i Tyskland oppleves som mer og mer opphetet. Også her skiller de Grønne seg for tiden ut: gjennom debattinnlegg som oppleves som saklige, konstruktive og vennlige i tonen – også i møtet med politiske motstandere. Mange tyskere ønsker forandring, men de begynner å bli lei av hatprat og usakligheter som både høyrepopulistene og enkelte representanter for andre partier tyr til, og de er generelt lei av at den politiske debatten blir mer og mer rå og ufin. Her fremstår Die Grünen med sine øverste talspersoner for tiden som gode rollemodeller. Robert Habeck, mannlig talsperson, presenterer i sine lesverdige blogginnlegg igjen og igjen sitt retoriske mot-konsept til hatprat og hersketeknikk: opptre ærlig, vennlig og oppriktig, lytte, møte motstandere med fornuftige argumenter, bruke et inviterende språk, inkludere alle befolkningsgrupper, forutsette at alle mennesker er like og har like rettigheter. Og der flere og flere stiller seg kritisk til EU og andre forpliktende internasjonale samarbeidsformer snakker partiet positivt om disse organisasjonene og understreker konsekvent at dagens problemer utelukkende kan løses i samarbeid.

Relevant politikk
Så hva er oppskriften bak grønn suksess? Det finnes ikke noe enkelt svar. Noe av det viktigste er kanskje at partiet i løpet av sin historie har gjennomgått en nødvendig og troverdig transformasjon fra protestbevegelse til ansvarlig og konstruktivt parti som oppleves som relevant. Partiet beskriver problemene samfunnet står overfor på en tydelig måte, og løsningene presenteres forståelig for velgeren. Der en har innflytelse, blir næringslivet inkludert i prosessen om å finne bedre og grønnere løsninger. En har løftet frem den verdikonservative siden av grønn politikk og gjort seg spiselig for moderate velgere fra begge sider av den gamle blokk-tenkningen. Partiet fremstår som moderne og liberalt uten å støtte høyresidens liberalisme. En viser et tydelig sosialt engasjement uten å fremstå som sosialistisk og svarer på ekstremistenes hat mot alt som er fremmed, med vennlighet og tydelige humanistiske verdier. Stadig flere velgere opplever partiet som reelt uavhengig og et ekte alternativ til lammende blokkpolitikk. Det ser ut som om det er nettopp dette mange velgere lengter etter.