Hvordan skrur vi sammen økonomien etter pandemien?

Jeg starter med videomøte med sjeføkonomen i NHO, Øystein Dørum. – Jeg er overbevist om at ikke alle tannpastaen skal inn på tuben. Neste gang vil du ikke gidde å dra til NHO i Middelthuns gate, selv om vi er ferdige med koronaen, sier han til meg fra hjemmekontoret sitt.
– Våre undersøkelser blant medlemmene våre tyder på at vi ikke skal tilbake til slik det var før. Jeg har hørt norske toppledere si at de selvfølgelig ikke skal fortsette å fly for millioner av kroner i året. Fremover kan de ikke rettferdiggjøre slik pengebruk for eierne. Bedrifter vil ikke lenger sende folk land og strand rundt. Det kommer til å påvirke etterspørselen etter fly, hotell, t-bane, tog, buss, hotell og restaurant, fortsetter han.

Halve reisebudsjettet er borte for alltid

Håkon Vist er administrerende direktør for Veolia Nordic AB, som hjelper kommuner og bedrifter med gjenvinning, vann, energi og andre støttetjenester til industrien. Selskapet har ca. 1500 ansatte med hovedkontor i Stockholm. Han forteller at reisebudsjettet de har planlagt for en ny «post-korona-normal» i 2021, er halvparten av det det var før pandemien.
– Jeg hører andre selskaper har gjort mer eller mindre samme. Vi har innført interne regler om at det alltid skal finnes digitalt alternativ til møte, sånn at man selv kan avgjøre om det er relevant. Og vi har investert et større beløp for å sikre bra videoutstyr på alle våre anlegg, sier han.

Vist er også overbevist om at framtidas kontorarbeid vil preges av hybrider mellom kontorfellesskap og hjemmekontor. En svensk undersøkelse gjennomført mellom april og august 2020 blant drøyt 1000 kontorister viste at 96 % ønsket seg hjemmekontor i det minst av og til. 21 % ønsket seg det mer enn halvparten av arbeidsdagene.
En større norsk undersøkelse gjort i Oslo og omegn i oktober 2020 og som presenteres 16. februar på konferansen Mobilitet 2021, bekrefter funnene. 45 % av de som har mulighet til å gjennomføre hele eller deler av arbeidet hjemmefra, sier de kommer til å jobbe hjemme en gang eller oftere når vi er tilbake i en normalsituasjon.

Hva skjer med Norges største næring?

Én ting er lange arbeidsreiser eller pendling til og fra jobb. Hva skjer med alle de korte reisene vi tar i hverdagen for å handle, eller til tjenester vi er vant til å oppsøke? Videokonsultasjoner med lege har tatt av, og kanskje er psykologtjenester enda bedre egnet. Da er det tross alt ingen berøring som trengs i utgangspunktet. Kristian Bøhle Overrein jobber med barn og unge som psykolog i Nesodden kommune.
– Det har funket veldig bra med noen, som jeg har en relasjon til fra før av. Da har det slått meg at det er mye av følelser som kan formidles via skjerm – også nonverbale ting. Med andre har det vært vanskeligere. Det er vanskeligere å gjøre det vanskelige arbeidet på skjerm, sier Overrein.

Vi trodde at handelen skulle ned fra 350 000 ansatte til 320 000 på åtte år. Nå ser vi at det kommer til å gå fortere.

Den desidert største private sektoren i Norge er handels- og tjenestenæringen, der arbeidsgiverne har organisert seg i Virke.
– Vi trodde at handelen skulle ned fra 350 000 ansatte til 320 000 på åtte år. Nå ser vi at det kommer til å gå fortere, forteller Ivar Horneland Kristensen, administrerende direktør i Virke.
– Handelsnæringen har hatt 25 % vekst i 2020 fordi vi ikke går på restaurant eller drar til Sverige, og de har ansatt nye, men de har levert det med færre ansatte enn de trodde. 9 av 10 av våre bedrifter gjør ting på ny måte. Netthandel i norske nettbutikker økte med over 30 % i 2020 sammenlignet med 2019. Transformeringen av leveringen er det tydeligste. Da endrer jobbene karakter: Det blir flere som jobber med IT, sjåfører og sykkelbud. Det kommer til å være en varig endring.

Kanskje kan endringene som uansett skjer også bidra til å gjøre jobben for eksisterende ansatte i handelsnæringen triveligere? Kristensen forteller om et inspirerende samarbeid på Sørlandet mellom Virke, dagligvarekjeden Meny og fagforeningen Handel og Kontor.
– Handel og Kontor ønsket hele stillinger, arbeidsgiver ønsket folk på jobb når butikken var åpen. De laget helt nye planer og fikk til hele stillinger mot litt mer ubekvem arbeidstid. Samtidig ble det satt mer fokus på kompetanse – det å kunne noe om mat og være tilgjengelig for kundene, det var attraktivt for de ansatte. Og det viste det seg at de eldre var best på, sier Kristensen.

– Men vil ikke netthandelen og den digitale plattformøkonomien føre til stadig sterkere konsentrasjon, der én aktør i hvert marked ender opp med å dominere fullstendig?
– I oljealderens tidlige tid ble det gjort oppsplittinger av oljeselskapene. Nå diskuteres det samme i USA og EU. Vi må passe på at det blir konkurranse. Det er noen reguleringsmessige utfordringer som må tas overnasjonalt, erkjenner Kristensen.
– Er det likevel noen framtid for mangfoldet av lokale handelsdrivende?
– Ja, jeg tror vi er villige til å betale for kvalitet. Det er muligheter for nisjer. Det blir som i media: Digitaliseringen av media har ført til at de mellomstore forsvinner, ikke de minste. Så jeg er ikke sikker på at mangfoldet i handels- og tjenestenæringen vil bli mindre.

Kristensen har også troen på mange nye arbeidsplasser i handels- og tjenestenæringen som del av en grønn omstilling. En studie fra november 2020 laget av SINTEF i samarbeid med Virke, LO, Avfall Norge og Klima- og miljødepartementet peker på at en mer sirkulær økonomi i Norge vil gi flere arbeidsplasser. Det handler rett og slett om at reparasjon, gjenbruk og deling gir flere arbeidsplasser per krone i Norge sammenliknet med en lineær modell, der billige forbrukervarer importeres fra Asia før de kastes og sendes ut av Norge igjen som avfall. Forbrukermarkedet for mer sirkulære varer og tjenester var i emning allerede før pandemien.
– Bergans har gjort det til et poeng at du kan levere tilbake klær for reparasjon. De er ikke blitt rikere av det, men har posisjonert seg. Og gamle, reparerte Bergan-jakker selges ut med en gang. Det er en etterspørsel etter det, forteller Kristensen.

Sårbarheten som følger av den lineære økonomiens globale verdikjeder ble tydelig i februar og mars 2020, da kinesiske fabrikker stengte ned. Dermed har sjansene økt for framtidig norsk politikk som legger forholdene bedre til rette for reparatører og produkter med lang levetid. Det kan dreie seg om alt fra å kutte moms på reparasjon til å sørge for at vi faktisk har kompetanse i landet til å reparere.
– Fagskoleutdanningen for reparasjon av elektronikk ble lagt ned for få år siden. Den må de få opp igjen, sier Kristensen.

Hjemme- eller gjemmekontorister?

Hva skjer med kontor-arbeidslivet når det fysiske kontoret er et sted du slenger innom? Vi spør Vist i Veolia.
– Du kan ikke gå fra 5 dager på kontoret i uka til 2-3 dager uten å forandre organiseringen av arbeidslivet, sier han, men mener det er for tidlig til at noen skal ha kommet opp med en ny formel. Organisasjonene må prøve seg fram.
– Ganske mye må tilpasses, og det er supervanskelig. Jeg har inntrykk av at organisasjonenes refleks er å ha enda flere møter for å fylle dagene. Redselen for ikke å være i kontakt med de andre – og ha kontroll – gjør at man legger inn enda flere møter. Det er en tydelig feedback fra alle jeg prater med: Man sitter hele dagene på Teams og har enda mindre tid til lunsj. Hverdagen er blitt enda mer intens. Jeg tror det er en refleks som kommer til å være der til man får endret måten man jobber på. Man tar ikke bort et hundreårig organisasjonsliv gjennom et halvt år med hjemmekontor. Mange sjefer synes det er veldig, veldig vanskelig. De tror «om de ser deg jobber du, om de ikke ser deg jobber du ikke.»

Alle på kontor kan nå jobbe 80 % uten problemer.

– Vil det nye kontorarbeidslivet øke produktiviteten og gjøre kortere arbeidstid mulig?
– Potensialet ligger der. For det første sparer man reisetid til jobb. For det andre bruker du ikke tid på masse unødvendig prat. Men hvordan får du til kaffemaskin-praten? Og det er fortsatt mulig å ha unødvendige møter digitalt. Jeg tror at organisasjoner og mennesker er redde for tomrom. Mange føler at «herregud jeg klarer ikke å fylle opp dagen min – det er ikke bra. Da er jeg ikke viktig nok». For min egen del er en viktig del av jobben å være en representant, hilse på noen, bare være der. Når man ikke har det, skulle jeg egentlig kunne jobbe 80 % nå. Dermed blir det nykker til å kompensere, kalle inn til møter, gjerne tidlig – f.eks. kl 8, mens før var det 9. Jeg tror det finnes ulike modenhetsgrader for hjemmekontoret avhengig av organisasjoner og mennesker. Alle på kontor kan nå jobbe 80 % uten problemer. Men hva med alle de som ikke kan jobbe hjemmefra? Alle vi som bestemmer er kontorrotter og må ikke ekstrapolere ut ifra vår situasjon, sier Vist.

Hvordan skal vi fylle kontorene som vi ikke lenger er på?

Det er likevel lett å se at endringene i kontorlivet vil ha mye å si for flere enn kontoristene. I 2018 satte Veolia Norden i gang et prosjekt for å redefinere sitt hovedkontor med omkring 85 ansatte.
– Vi begynte å prate om at kontoret vil være et sted man behøver å tiltrekke medarbeiderne til – et sted de vil komme til. Den gang var det en litt fjern ide. Det bygget på at teknologi ville gjøre det mulig å jobbe hvorfra som helst. Det man fortsatt behøver, er et sted for å bonde, sier Vist. Det å ha et kontor som ikke kan ta imot alle samtidig, var vanskelig å akseptere. Etter en lang prosess ble det bestemt at Veolia skulle halvere kontorarealet – fra 2000 til 1000 m2. Flyttingen skjedde i 2020.
– Hvor mange tror du nå dere egentlig trenger for post-korona-situasjonen?
– Mitt best guess er 5-600 m2. Og om alle kunne redusere kontorarealet med 60-70 % – hva skjer med kontorleiemarkedet da? spør Vist retorisk.

Og om mange bare skal reise til kontoret to-tre dager i uka og trenger et komfortabelt hjemmekontor, hvor vil folk bo da? Åpenbart blir det mindre attraktivt å bo sentralt i Oslo til 100 000 kr/m2.
– I Stockholmregionen er det nå større fraflytting enn tilflytting. Folk flytter til innenfor 2 timers reiseavstand, og det har akselerert etter mars 2020. I avisene er det stadig intervjuer med folk som selger 60 m2 i Vasastan og får stort hus i Norrköping, forteller Vist. Han tror likevel ikke på at det vil bli noe massivt fenomen at folk flytter ut på landet.
– Det innebærer en annen livsstil. I stedet tror jeg du får mer vekst i mellomstore byer, sier han.

Det samme mener Tone Tellevik Dahl, som er administrerende direktør i Norsk Eiendom, bransjeforeningen for private eiendomsaktører.
– En hypotese er at vi vil jobbe mer desentralisert. Den vanligste reiseveien blir ikke nødvendigvis toget fra Larvik til Oslo. Kan hende det i stedet bygges næringslokaler i Larvik, som en desentralisert kontorhub, sier Tellevik Dahl. At vi får lokale næringsbygg hvor folk med ulike arbeidsgivere kan sitte sammen.
– Da kan tettsteder og småbyer langs de større kollektivårene få en ny vår. Man kan stille spørsmålstegn ved om 8-felts E18 er det som er nødvendig når Obos nå setter opp desentralisert kontorhub på Fornebu for de som bor i Asker og Bærum. Arbeidstiden blir og mer fleksibel, noe som gjør at trafikktoppene flates ut. Det bør jo også påvirke hvordan transportøkonomene og ingeniørene planlegger store prosjekter.
– Eller politikerne? Transportøkonomene viser jo stort sett at store infrastrukturprosjekter er samfunnsøkonomisk ulønnsomme?
– Ja, helt riktig, ler Tellevik Dahl, som fra 2015 til 2019 var byråd i Oslo for Arbeiderpartiet.

Kristensen i Virke er enig med Dahl og tror tettstedene i framtida i større grad vil være steder vi både bor, lever og konsumerer tjenester i. Så det å lage attraktive steder å være vil være et konkurransefortrinn, mener han, og synes megabyen Shanghai er inspirerende. Der har man bygget logistikksystemer – elektriske – basert på at alt skal være maksimalt 15 minutter unna.

Det eneste folk i eiendomsbransjen snakker om

Jeg spør Tellevik Dahl om hva det kan bety for de store kjøpesentrene.
– Vi har Europas mest desentraliserte handelssystem. Mobilitetsanalyser på Østlandet viser at de fleste kundene på kjøpesentre bor innenfor en radius på 10 minutter med bil. Men de store bilbaserte kjøpesentrene kan merke et lavere trykk – både pga. netthandel og fordi reiseavstand mellom hjem og arbeidsplass blir kortere. Om man da bor f.eks. i Larvik og jobber på en lokal kontorhub, velger man kanskje å handle i nærheten, i arbeidstida.
– Hva vil da skje med de ledige lokalene i sentrum av de store byene eller i bilbaserte shoppingsentre?
– Å bygge om kontorlokaler til bolig kan være med på å lette på boligpresset i en del storbyer. Man kan tenke seg å dele næringsbygg mer i boliger i noen etasjer og næring i andre.

Hva kan alt dette bety for eiendomspriser? «Det er det eneste folk i bransjen snakker om» sier ett av intervjuobjektene mine. Det er lett å tenke seg at prisøkningen i de store byene endelig stopper opp. Kanskje vil den snu? I Oslo har boligsalgsprisene fortsatt å øke i 2020, men utleieprisene er allerede fallende. Motsatt vil små og mellomstore byer som kan tilby Kristensens «15-minuttersby» bli mer populære enn noensinne – særlig om det er lett å komme seg derifra til en storby i ny og ne. Det kan bli urban sprawl – bare med mindre pendling per hode.

Hva skjer da med bygging av vei og bane? Noen svar kommer før påske. Da skal regjeringen legge fram sitt forslag til ny Nasjonal transportplan. Samferdselsminister Knut Arild Hareide har allerede erkjent at endret reisemønster kan gjøre at prosjekter har en annen nytte enn tidligere antatt. Store, dyre prosjekter for vei og bane i og rundt de store byene kan bli enda mer ulønnsomme om hensikten var å «ta unna» rushtidstoppene. Å kutte slike prosjekter kan spare både fellesskapet og bilistene for store beløp. I andre land med strammere budsjett begynner effektene av nye reisemønstre allerede å merkes: Den franske regjeringen annonserte 11. februar at de skroter planene om ny terminal for 40 millioner reisende på hovedflyplassen Charles De Gaulle utenfor Paris.

Men i Norge er det ingen tradisjon for å la samfunnsøkonomiske vurderinger bestemme bygging av vei eller bane. Det er det politikerne som gjør, først og fremst med målsetning å «bygge landet». Det har trumfet hensyn til både natur og økonomi.

De siste årene har vern av både natur og matjord fått mer politisk støtte. «Alle» sier også at sparsommelighet med de økonomiske ressursene blir viktigere i årene framover. Og gjennom det siste året har politikerne lært seg å lytte mer til ekspertene enn noensinne. Kan vi håpe at de vil fortsette med det når vi skal etablere økonomien etter pandemien?

Les del 2 i serien: Hvordan kan pandemien forandre velferdsstaten?