Hvordan kan pandemien forandre velferdsstaten?

«Jeg håper virkelig jeg overlever dette.» Stemmen roper til meg gjennom telefonrøret som om vi sto med en fotballbane mellom oss. Årsaken er nok kombinasjonen av mobiltelefon og høreapparat. Det er min 90-årige bestefar som har tatt utestemmen i bruk, han forsøker seg på litt telekommunikasjon i fravær av fysiske møter. Han trekker pusten og fortsetter, «for å se hvilken verden som vokser fram etterpå. Det blir jammen spennende!»

Jeg deler min bestefars nysgjerrighet. Vi vet ennå lite om hvilken verden som vokser fram i kjølvannet av pandemien. Det eneste vi vet er at den vil skille seg fra den gamle. Men fordi jeg i motsetning til bestefar har livet foran meg, er denne anerkjennelsen også knyttet til en bekymring om hva fremtiden bringer. Mens hans generasjon har sett en enorm velstandsøkning i løpet av sin levetid, føles horisonten litt mørkere for oss som er unge i dag.

Foruten sykdommen Covid-19 er det den sosiale og økonomiske nedstengningen av samfunnet vi kommer til å huske for ettertiden. Alle timene og dagene tilbragt hjemme, og alle de uventede utfordringene vi plutselig måtte finne løsninger på. De aller fleste måtte prøve seg på ting de tidligere ikke trodde de ville mestre. Fra besteforeldre som lærte seg å ringe med video, til bartendere som begynte å steke vafler da det bare var spisesteder som fikk skjenk i Oslo.

Men det var ikke bare enkeltpersoner og bedrifter som møtte nye, uforutsette prøvelser. For da regjeringen innførte de mest inngripende tiltakene siden krigen, i mars 2020, og store deler av den norske økonomien stengte momentant ned, ble mange av oss sendt hjem. Folk mistet inntektsgrunnlaget over natta, og i løpet av de første ukene trillet det inn 360 000 nye søknader om dagpenger hos Nav.

Plutselig var sikkerhetsnettet vi har bygget opp for å fange opp dem som faller utenfra, blitt selve ryggraden i systemet. Velferdsstaten ble krisas aller viktigste spiller.

Alle skal med?

En gruppe forskere ved Frisch-senteret ved Universitetet i Oslo har undersøkt statistikk fra dagpengesøknadene som kom inn de første par ukene etter at økonomien stengte ned i mars – da arbeidsledigheten økte fra 2 til 10 prosent. Forskningen viser at det var de svake gruppene som måtte betale prisen for nedstengningen: kvinner mistet jobben i større grad enn menn, unge personer i større grad enn eldre og innvandrere var med utsatt enn norskfødte. Familier med barn var også mer utsatt enn de barnløse. Med andre ord, de som hadde minst tapte mest.

Mange ble nok overrasket over det som møtte dem i andre enden, for en god del av oss fikk ikke annet enn avslagsbrev i retur. Plutselig sto frilansere, selvstendig næringsdrivende og studenter som mistet jobben helt uten inntekt.

«Store grupper hadde mye dårligere forsikringsordning enn vi trodde i utgangspunktet – grupper uten klar tilknytning til arbeidslivet og vanlige lønnskontrakter – som frilansere, eller de som er litt studenter og sitter litt i kassa. Men de gjør viktige jobber», sier Kalle Moene, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo, til Pan.

Fallet i økonomisk aktivitet var helt uten sidestykke. Vi som var unge under finanskrisa liker å bruke denne som målestokk, men det er nytteløst å finne et tilsvarende brått og dypt fall i økonomisk aktivitet i nyere tid.

Det er mye som skiller koronakrisa fra finanskrisa. Sistnevnte var en økonomisk krise som startet i finansmarkedene. For ettertiden har finanskrisa blitt stående som et eksempel på hvorfor man må ta hensyn til fordelingseffekter – også i krisetider.

For da krisa herjet de internasjonale markedene som verst, var kruttet i den tradisjonelle pengepolitikken allerede brukt opp. Flere av verdens største sentralbanker hadde allerede satt renten i null, og noen til og med under. Løsningen, for å kunne fortsette å stimulere økonomien, var såkalt ukonvensjonell.

Sentralbankene gikk direkte inn i markedene og kjøpte verdipapirer, spesielt statsgjeld, men også andre investeringspapirer. Formålet var å presse prisen på verdipapirene opp, slik at renten på statsgjelden blir lavere. Dette lyktes og ble utført i enorme kvantum, over mange år.

Konsekvensen ble økt ulikhet. For når sentralbanken kjøper disse verdipapirene, så presses prisen opp, og de som allerede eier verdipapirer tjener på det. De som investerer – eller spekulerer – i statsobligasjoner, er ikke mannen i gata. Og på den måten bidro pengepolitikken til økt formuesulikhet i årene etter finanskrisa og fram til 2020.

Pengepolitikken etter koronakrisa var på mange måter en ønskereprise for de rike.

Under koronakrisa har pengepolitikken i stor grad vært den samme som etter finanskrisa. Annonseringen av store programmer for såkalt kvantitative lettelser fra den europeiske og den amerikanske sentralbanken er med på å presse opp prisene i aksje- og finansmarkeder på et bredt spekter av investeringsobjekter. For når sentralbanken sprøyter penger inn i markedene for statsobligasjoner, så flommer pengestrømmen over mot andre investeringer. Dette bidro til ytterligere å forsterke forskyvningen i formue mot de rikere delene av befolkningen, og var en viktig forklaring på hvorfor festen kunne fortsette på verdens børser til tross for at realøkonomien lå i grus. Også Oslo Børs hentet seg kjapt inn etter et fall i første kvartal av 2020.

Pengepolitikken etter koronakrisa var på mange måter en ønskereprise for de rike. De verktøyene man brukte under finanskrisa, for å sprøyte penger inn i systemet, var de samme som man brukte under pandemien og i årene som fulgte. Det nye ved håndteringen av koronakrisa var nye ideer og verktøy i finanspolitikken.

Fordi uvanlige hendelser krever uvanlige løsninger, og etter koronakrisa var det finanspolitikken som skulle få nye verktøy. I flere land overførte myndighetene kontanter direkte til alle innbyggerne for å stimulere etterspørsel i økonomien og motvirke inntektstapene, såkalte helikopterpenger.

Ideen stammer fra 1969 da Milton Friedman – en kjent amerikansk og svært liberal økonom – stilte spørsmålet, opprinnelig for å provosere, om ikke myndighetene bare kunne dele ut penger til alle innbyggerne. Tenk deg, hva ville skje hvis Norges Bank fylte et helikopter med penger og øste dem ut over hovedstaten? Hva ville vi gjort hvis penger simpelthen falt fra himmelen?

I Hongkong mottok alle innbyggere over 18 år en overføring på nesten 11 000 kroner allerede i februar.

I 2020 skjedde det. I Hongkong mottok alle innbyggere over 18 år en overføring på nesten 11 000 kroner allerede i februar. I Singapore mottok alle innbyggerne et beløp mellom 600 og 2000 kroner. Utbetalingene var ment å være en enkelthendelse, som i utgangspunktet ikke skulle gjentas.

En annen variant av direkte kontaktutbetalinger fra myndigheter til innbyggere er kjent som borgerlønn, eller grunninntekt: At myndighetene sikrer alle en minimumsinntekt. Denne idéen spores tilbake til filosofen Thomas Mores roman Utopia fra 1516. Men det var ikke før 1960-tallet at økonomer for alvor begynte å tenke hvordan man kunne utforme en grunninntekt helt praktisk. Da viruset spredte seg i Europa i 2020, hadde denne idéen allerede vokst seg populær blant radikalere på venstresiden.

Spania var spesielt hardt rammet av viruset. Myndighetene så seg nødt til å innføre portforbud for å få kontroll på smittesituasjonen, noe som førte til at folk ikke kunne gå på jobb. For å bøte på vanskelighetene, bestemte myndighetene seg for å teste grunninntekt i praksis, og 15. juni 2020 lanserte de en nettside der lavinntektshusholdninger kunne søke om opptil 1015 euro i måneden. Omkring 2,3 millioner mennesker fordelt på 850 000 husholdninger kvalifiserte til programmet, som dermed er den største praktiske testen av grunninntekt i den vestlige verden så langt.

Den spanske ordningen er blitt heftet med mange av de samme problemene som Nav-utbetalingene her hjemme: Søknadene må behandles, og det tar tid. Hjemme i Norge foreslo Kalle Moene og Sverre Munch allerede 16. mars 2020 en ubyråkratisk måte å sikre en grunninntekt for alle inntektsmottagere. Ideen var å overføre til alle, fra Skatteetaten, 10 000 kroner i måneden, som et slags rentefritt lån. For de fleste ville det bety at de betalte inn mindre i forskuddsskatt. Dersom skatteoppgjøret for 2020 viste at inntektene dine hadde falt, ville du beholde utbetalingen. Dersom de ikke hadde falt, ville du måtte betale tilbake «forskuddet».

På den måten kunne overføringen gjøres umiddelbart, samtidig som den «netto» bare ville tilfalle dem som faktisk hadde mistet inntekt. Ikke minst ville den plukke opp alle som ikke kvalifiserte til arbeidsløshetstrygd, som for eksempel studenter, frilansere og arbeidsinnvandrere.

Likevel valgte norske politikere å bygge videre på det etablerte velferdssystemet i Nav, og man klarte i løpet av noen måneder å utforme ordninger og nå ut til mange. De tenkte vel at man ikke alltid kan få i pose og sekk. Og dersom man skal velge, så er det kanskje best å bruke ressursene på at velferdssystemet holder – også i uvanlige situasjoner.

Hvis du har tre barn og mister jobben, så hjelper det jo ikke med ti tusen kroner inn på konto én gang. Det du trenger da, er forutsigbar inntekt i den perioden du blir gående arbeidsledig; du trenger at de normale velferdsordningene fungerer.

Kapitalen

Koronakrisa i Norge er først og fremst blitt taklet av storstilt finanspolitikk – altså økt offentlig pengebruk. De økonomiske krisepakker kom på løpende bånd i pandemiens første fase, etter en intens dragkamp mellom regjering og storting.

Arbeidet resulterte i økonomisk støtte i en størrelsesorden helt uten historisk sidestykke. Jeg spør Katinka Holtsmark, samfunnsøkonom i det regjeringsoppnevnte utvalget «Norge mot 2025» om hva vi kan lære av den første runden med krisehåndtering.
«For de første har krisepakkene i stor grad vært innrettet for å redde kapitalen, ikke arbeidstakerne» sier Holtsmark engasjert.

Kalle Moene er enig.
«Det virker som det er strenge vilkår når vanlige folk får støtte, men støtte til bedrifter er mer som borgerlønn», sier han. En viktig del av krisepolitikken var nettopp ordningen som på folkemunne ble kjent som ‘kontantstøtte for næringslivet’. Denne ordningen ble utformet for å dekke deler av bedriftenes faste kostnader, og viste seg kjapt å gagne de store selskapene mest.

Samfunnsøkonom og forsker ved NHH, Ole-Andreas Elvik Næss, har undersøkt hvilke selskaper som mottok støtte, og hvor mye de fikk. Han fant at kontantstøtten i stor grad tilfalt de største bedriftene. Fem av de største selskapene mottok like mye i støtte som 27 000 småbedrifter til sammen. Samtidig var to av disse største selskapene børsnotert, og kunne dermed enkelt ha hentet inn penger i aksjemarkedene om de hadde hatt behov for det. De tre andre selskapene hadde milliardæreiere.

Krisepolitikken ble altså innrettet slik at de som allerede var rike da krisa traff, hadde krav på å fortsette å tjene mye penger. Mens vanlige folk måtte tåle lønnsreduksjon, og små bedrifter måtte tåle å gå i tap.

Det er de små bedriftene som er selve bærebjelken i norsk økonomi. I følge NHO er nesten halvparten av sysselsettingen i privat sektor i bedrifter med mindre enn hundre ansatte. Mens disse små- og mellomstore bedriftene står i fare for å gå konkurs, har det langt mindre konsekvenser for økonomien som helhet dersom Olav Thon Eiendomsselskap går med redusert overskudd i noen måneder.
«De økonomiske krisepakkene har vært veldig opptatt av å unngå konkurser, til dels med en tanke om at man vil redde arbeidsplasser – men i mange tilfeller gjør det jo ikke nødvendigvis det», sier Holtsmark.

Når ting måtte holde stengt var jo ikke folk på jobb uansett om bedriften fikk støtte eller ikke. Hvis frisørsalongen på hjørnet ikke hadde drift på månedsvis, så har det ikke så mye å si for de ansatte at salongen har kunnet betale husleie til gårdeieren. Det betyr nok ikke så mye for eieren av bedriften heller. Det er gårdeierne som tjener på den overføringen.
«Man fremstiller det nærmest som om vi burde redde alle, men er ikke mulig. Det vil alltid være vinnere og tapere», sier Holtsmark.

De som får alt de peker på

«For det andre», sier Holtsmark med streng stemme, «når sterke interessegrupper får være med å utforme krisepakker så får de det som de vil, mens de gruppene som ikke har lobbyorganisasjoner ikke blir hørt i det hele tatt, og kommer dårlig ut.»

En av gruppene som hadde særdeles gode hjelpere var petroleumsbransjen, og denne næringen fikk helt riktig massive tilskudd. Krisepakken til oljeindustrien som kom i starten av juni frigjorde over 100 milliarder norske kroner til olje- og gass investeringer.

Katinka Holtsmark var tidlig ute og kritiserte pakken, og mente det i praksis gir en subsidie til investeringer i olje- og gassvirksomhet. Det er som om man skulle få 61 prosent i subsidie på investeringskostnad, før skatt. Det vil si at skatteordningen er vridende, altså at den stimulerer til økte investeringer.

Tidligere kriser har vist at økonomiske nedgangstider kan gi store og langsiktige ettervirkninger. Etter oljekrisa på 1970-tallet så vi hvordan krisepolitikken selv kan føre til langvarige konsekvenser og ubalanser i økonomien: Man subsidierte virksomhet som ikke hadde livets rett. Krisepolitikken i 2020 ble grunnlag for en liknende utvikling der vi i praksis brukte krisa som skalkeskjul for å endre skattesystemet slik at fellesskapet i praksis subsidierer virksomhet som øker overskuddet i oljenæringen.

«Det er helt åpenbart at oljeindustrien vil spille en mindre viktig rolle i norsk økonomi i årene som kommer, og den rollen vil bli mindre og mindre. Det er viktig at vi ikke bruker offentlige ressurser på å holde i gang aktivitet som er ulønnsom for samfunnet som helhet», sier Holtsmark.

Fra Utopia til realisme

Vi må sørge for at ressursene vi disponerer rettes mot verdiskapning i næringer med potensial for vekst og nyskapning. Dette krever omstilling for norsk økonomi, og at vi tenker litt smart rundt de veivalgene vi gjør nå.

Utvalget Norge fram mot 2025 skrev i sitt første offentlige notat at vi måtte passe oss for ikke å gå i noen feller: «Erfaringer fra tidligere kriser viser at ungdom kan bli hardere rammet i dårlige tider enn andre grupper.» Usikkerhet og bekymring kan komme til å prege hverdagen til en del unge mennesker som akkurat hadde tatt fatt på reisen inn på arbeidsmarkedet.

Den økonomiske politikken som føres under korona vil komme til å påvirke studieretning og yrkesvalg. Og de som blir stående utenfor arbeidslivet kan få det vanskelig med å få seg jobb senere. Hvem er det som er koronakrisas vinnere og tapere?

Jeg lurer på om vi vil se tilbake på pandemien og tenke at vi ofret ungdommens muligheter for å ta vare på de gamle – som bestefaren min.

Norge i dag er noe helt annet enn det Norge bestefar vokste opp i. Tenk på hvordan det var å være ung på 30-tallet, da arbeidsledigheten var oppe i ti prosent, og det ikke fantes noe statlig sikkerhetsnett hvis inntekten uteble. Jeg tenker på at de godene vi nyter i dag kommer fra et sted. Noen måtte ha behovet, for å kunne få ideen, for så å kjempe fram disse rettighetene.

Det tar tid. Folketrygden kom ikke da arbeidsledigheten var på sitt høyeste under depresjonen på 30-tallet, den ble innført av Borten-regjeringen først i 1967.

I løpet av 2020 fikk mange av oss nye behov som vi ikke før hadde tenkt at vi hadde. Helikopterpenger og borgerlønn, som tidligere ble ansett som ganske radikale ideer, ble plutselig stuerene. Høyresidas tankesmie Civita utga et notat med forslag til en form for borgerlønn, eller garantert minsteinntekt.
«Torbjørn Røe Isaksen angret etterpå på at de sa nei til forslaget mitt om grunninntekt fra mars», forteller Kalle Moene.

På samme måte som Thomas More ikke kunne vite at noen ville plukke opp en av ideene hans fem hundre år senere, så kunne ikke vi i 2020 vite hvordan det ville gå med velferdsstaten.

Det eneste vi visste var at politikken hadde tatt et steg i retning av kapitalen, at den økonomiske ulikheten var økende både med hensyn til inntekt og formue, og at velferdsstaten var i ferd med å endre karakter. Vi visste at vi ville trenge en sterk velferdsstat, en som sørger for at folk har penger i lomma når det blåser som verst.

Hvordan skal vi i framtida finansiere velferdsstaten når pandemien samtidig har akselerert den «vektløse økonomien» og dermed gjort skattesystemet vårt mindre bærekraftig? Det skal vi se på i neste sak i denne serien: Kan pandemien blåse liv i et nytt skattesystem?