Hvordan kan iskanten flytte seg sørover når isen smelter?

I april skal forvaltningsplanene for norske havområder oppdateres. Dette er planer hvor vi kan trekke de lange linjene i havforvaltningen. For eksempel kan det åpnes nye områder for petroleumsvirksomhet, det kan opprettes verneområder, eller én næring kan prioriteres over en annen. Det skal settes rammer for blant annet havvind, fiskeri, fraktskip og mineralvirksomhet på havbunnen. Men til nå har debatten stort sett dreid seg om én ting: Skal verneområdet rundt iskanten flyttes sørover, og i så fall begrense oljeboring?

Venstres landsstyre har vedtatt at de ønsker dette. Det samme vedtok også Unge Høyre 17. november, med støtte fra Høyre-toppene Henrik Asheim og Lene Westgaard-Halle. Og i talen der Kjell Ingolf Ropstad advarte mot menneskesynet i miljøbevegelsen, gikk også han inn for en utvidet og oljefri iskantsone.

Men hvor er egentlig iskanten?
Isens posisjon varierer en del fra år til år, avhengig av vind og vær. I tillegg flytter ikke isen seg nødvendigvis som én stor masse. Sør for den store ismassen kan isflak oppstå eller smelte, avhengig av temperatur og havstrømmer. På toppen av dette kommer klimaendringene, som gjør isen tynnere og mindre utstrakt.

Dagens iskant er satt der det er 30 prosent sjanse for sjøis i april. Inntil 2015 var dette basert på eldre tall, før temperaturøkningen hadde fått satt sitt preg på Arktis. Men i 2015 flyttet regjeringen iskanten nordover, basert på ny data om isutbredelsen. Dermed åpnet de også for oljeboring lengre nord enn noensinne før.

Siden 2015 har isen flyttet seg ytterligere nordover. Dersom prinsippet om å sette iskanten der det er 30 prosent sjanse for sjøis forblir, vil altså iskanten flyttes nordover. Samtidig tyder ny forskning fra Bjerknessenteret for klimaforskning på at dette prinsippet må revideres.

Klimaendringer til tross, er det enda en viss sjanse for at isdekket overstiger den politisk bestemte iskanten, viser forskningen. I fjor var isdekket helt på kanten av iskanten. Dersom klimautviklingen fortsetter i et såkalt «business av usual»-scenario (fem graders oppvarming), mener forskerne at dagens definisjon holder. Men i en «varm Parisavtale»-scenario (2,5 graders oppvarming), vil det hvert år være en 20 prosent sjanse for at isen overstiger grensen. Med mindre klimapolitikken går fryktelig dårlig, er altså dagens grense allerede for langt nord.

Iskanten er mer enn bare is
I forbindelse med revideringen av forvaltningsplanene har det blitt levert 12 delrapporter, som skal utgjøre det miljøfaglige grunnlaget for planene. Rapportene er levert av Faglig forum for norske havområder, som består av 12 offentlige etater, ledet av Miljødirektoratet. Det er den nye kunnskapen i disse rapportene som er grunnen til at flere nå tar til orde for å utvide verneområdet rundt iskanten.

Vi har visst lenge at iskanten er en kilde til høy biologisk produksjon, hvor artsmangfoldet og produksjonen gjennom fotosyntese er høyt. Den unike tilstanden med varierende grad av lysgjennomtrengning, temperatur og salinitet legger til rette for nisje-arter som kan oppholde seg bare her. Ifølge Polarinstituttet er flere tusen arter tilknyttet iskanten. Enda flere, for eksempel torsken som senere i livet vil dra til Lofoten for å gyte, er avhengige av disse igjen.

De nye rapportene forteller oss at også områdene rundt den faktiske iskanten er særlig verdifulle og sårbare. Når iskanten smelter og trekker seg nordover, følger algeoppblomstringen og arter som avhenger av oppblomstringen, nordover. Men andre arter blir igjen der isen har vært, eller oppholder seg et stykke unna isen. Altså bør vi ikke verne området der isen er, men der isen kan være.

De nye rapportene tar til orde for at vi snakker om en iskantsone, ikke bare en iskant. Det innebærer en utvidet grense. Dersom politikerne lytter til kunnskapen, kan de opprette en såkalt SVO (særlig verdifulle og sårbare områder). En SVO betyr ikke nødvendigvis forbud mot oljeboring, men det vil gjøre det betydelig vanskeligere politisk å åpne området.

Blir iskantsonen en utvidet SVO, slik blant annet Venstre og Krf ønsker, kan det bety slutten på oljenæringens drøm om verdens nordligste oljeboring.