Hvordan fikse forbruket?

Min mor har en kjøkkenmaskin som er eldre enn meg. Den gamle oppvaskmaskinen til mormor og morfar fikk nytt liv på hytten da de bestemte seg for å pusse opp kjøkkenet hjemme. Ingen produkter varer evig, men det virker som at de før varte lenger. Undersøkelser viser også at dette er tilfellet, og «planlagt foreldelse» er et etablert fenomen. Det har sin opprinnelse allerede fra Bernard Londons artikkel «Ending the depression through planned obsolescence» i 1932, hvor det ble oppfordret til å legge opp til lovlig foreldelse av forbruksvarer for å stimulere økonomien. Senere, på 50-tallet, ble begrepet utvidet av industridesigner Stevens Brooks til også å handle om å gjøre produkter foreldet ved å skape et ønske hos kjøperen om å eie noe litt nyere, litt bedre, litt tidligere enn nødvendig. Skrur vi tiden frem til denne inneklemte helgen mellom Black Friday og Cyber Monday er det tydelig at særlig Brooks' definisjon av begrepet har fått fotfeste i samfunnet.

Midt oppi alle salgene kan det være greit å minne seg selv på at pris ikke bare er kjøpsprisen i kroner og øre. To produkter kan se like ut og tilby de samme funksjonene, men de kan ha veldig ulik levetid, og begge er ikke nødvendigvis laget for å kunne repareres. Eller kort oppsummert: “Buy shit, buy twice”. En nederlandsk undersøkelse viser en sammenheng mellom pris og varigheten til produkter. En dobling i pris på hvitevarer betyr samtidig mer enn en dobling i forventet levetid.

Det er ikke først og fremst den individuelle forbrukerens ønske om å kjøpe seg den ene tingen på supersalg som er det egentlige problemet ved Black Friday. Problemet er strukturelt: det er billigere å kjøpe nytt enn å reparere det man har, produkter har kort levetid og hype om nye modeller skaper et ønske hos forbrukeren om å kjøpe nytt før det gamle egentlig er ødelagt. Det er betimelig å påpeke at vårt forbruk av elektronikk skaper store utfordringer i begge endene av produktets livsløp. Elektronikkindustrien er den raskest voksende industrien på verdensbasis. Produksjonen krever enorme mengder CO2, kjemikalier, vann og jomfruelige ressurser. Utvinning av de jomfruelige ressursene gir også lokalt store miljøødeleggelser. Årlig kaster vi over 40 millioner tonn elektronisk avfall, og i et globalt perspektiv er det lite som resirkuleres. I vår del av verden er det fremdeles “ute av syn, ute av sinn”-mekanismene som rår, da store mengder elektronikk fra Europa fremdeles havner på giftige, åpne avfallsdynger i Afrika og Asia. Om ikke dette var nok, står vi også overfor et ressursproblem. Det er antatt at det vil bli en global knapphet på 22 av komponentene i en bærbar datamaskin innen 2030. Uten sjeldne jordmetaller, ingen elektronikk.

I Restarters Norway jobber vi for å skape en kultur for reparasjon av elektronikk i Norge. Vi er en del av en større reparasjonsbevegelse med opphav i London. På våre Fiksefester for elektronikk kan man ta med seg småelektronikk og reparere den sammen med erfarne, frivillige Fiksere. Noen tar med produkter som det er veldig dyrt å få reparert, som mobiltelefoner og nettbrett. Andre tar med ting som det er nærmest umulig å få reparert hos leverandør, slik som brødristere og blendere. Andre igjen tar med gamle gjenstander som de holder kjær og som de ønsker å forlenge levetiden til, som gamle lamper eller leker. Siden oppstarten i 2016 har interessen for Fiksefester vært stor, og etterspørselen har vært større enn vi har kunnet møte. Vi opplever en genuin interesse og et sterkt ønske fra folk om at det skal være enklere å reparere tingene sine, og ikke minst billigere. På Fiksefest får folk oppleve at det faktisk er mulig å reparere ting og når dette skjer i en sosial læringsarena fylt med glede og mestring knyttet til det å få til å reparere, opplever vi at det skapes en endring. Folk får ofte et fornyet forhold til gjenstandene sine og de sier ofte at de har tatt bedre vare på tingene sine etter at de har blitt reparert.

Gode intensjoner og ønsker om å reparere kan derimot fort forvitre i møtet med priser som gjør at kommersiell reparasjon både blir dyrere og langt mer tidkrevende enn å kjøpe nytt. Det er mye som kan gjøres slik at det blir enklere og billigere å reparere. EU har lenge jobbet med et Økodesigndirektiv vi håper blir vedtatt. Dette vil sette krav til hvordan nye produkter lages. Ifølge Europakommisjonen blir 80 % av et produkts miljøpåvirkning avgjort i designfasen. Økodesigndirektivet vil kreve at produkter designes for å enklere kunne repareres og resirkuleres. Dette betyr mer modulbaserte produkter som er enklere å ta fra hverandre, for eksempel mobiltelefoner som ikke er limt sammen. Reparasjon burde også være et reelt og rimelig alternativ til å kjøpe nytt, og et enkelt tiltak er å kutte momsen på reparasjonstjenester. I tillegg burde det være et krav om at reparasjonsmanualer og reservedeler til produkter tilgjengeliggjøres. På den måten blir også produsenter presset til å tenke over hvordan produktene deres kan repareres. Slike tiltak er nødvendige om vi ønsker å komme oss forbi et bruk-og-kast-samfunn. I fremtiden håper vi at produktene er grønnere, mer etiske, varer lenger, er lettere å reparere og gir oss mer glede.