Hvordan ble du «grønn», Reidar Müller?

Medfødt
Jeg kan ikke huske helt når det startet, men allerede som barn hadde jeg respekt for naturen og dens liv. Fortsatt blir jeg mobbet av mine barndomsvenner for min omsorg for alt fra små insekter til planter.
I boken Biophilia skriver Edward O. Wilson om en iboende og grunnleggende dragning mot naturen og dens levende vesener. Mennesket har i størstedelen av historien levd som jegere og sankere, og Wilson hevder at hjernen derfor har utviklet seg i en biosentrisk verden, ikke i en verden styrt av maskiner. Uten at jeg skal gå for mye i detalj, mener han altså at det har foregått en koevolusjon når det gjelder gener og kultur som har gitt opphav til en medfødt hang «til å knytte seg til andre livsformer». Det er naturlig å trekkes mot naturen!

Oppvåkningen
Selv om jeg alltid vært mer eller mindre biofil, våknet jeg først da jeg gikk på videregående. En fyr fra Framtiden i våre hender holdt foredrag om klodens tilstand. Det handlet om ødeleggelse av regnskog, sur nedbør, Tsjernobyl-ulykken og global oppvarming. Jeg ble medlem i Framtiden i våre hender.

Geolog i Bellona
Da jeg var ferdig utdannet geolog hadde jeg siviltjenesten i Bellona, og jeg ble satt til å jobbe med det store oljeutslippet i Komi-regionen i Russland i 1994. For å få bedre oversikt kartla jeg hvem som drev oljevirksomhet i området. Jeg lærte mye av å jobbe i miljøorganisasjonen; det var engasjerende og lærerikt. Før jeg begynte med siviltjenesten hadde Bellona nesten en mytisk status for meg. De skulle redde verden.
Men jeg fikk også kjennskap til hvordan en miljøorganisasjon fungerer, på godt og vondt. Det går mye i politikk – og av og til går det på bekostning av det faglige.
Selv om hensikten er god, er det ikke sikkert at dette tjener miljøkampen i det lange løp. Vi som jobber aktivt for naturen må tross alt være bedre enn de som forvrenger fakta og som ønsker å forurense, ødelegge natur og dure på som før. ;
Vi må lese rapportene og forskningsartiklene nøye og vi må beskrive virkeligheten så godt det lar seg gjøre uten å overdramatisere og overdrive.

Grønn i oljen
Selv om jeg vil kalle meg grønn, har jeg jobbet med petroleumsforskning i Forskningsrådet, i Olje- og energidepartementet (OED) og i flere oljeselskap.
Lenge var planen min at jeg ikke skulle jobbe i olja, og jeg skrev illsinte debattinnlegg, som «Norge - en selvtilfreds miljøversting» i Forskning.no. Der anklaget jeg Norge for å gjøre alt for lite for å følge opp sine forpliktelser Kyoto-avtalen og raljerte over norske politikeres unnlatelse å gjøre noe med den største utslippskilden i Norge: Petroleumsvirksomheten.
Det er kanskje den triste skjebnen til mange når man blir eldre – også min. Jeg har blitt rundere i kantene og mener at miljøproblemene våre må sees i lys av andre utfordringer vi strir med i samfunnet, både i Norge og globalt. Gjennom min jobb i OED møtte jeg mange forskere og politikere både i Norge og internasjonalt, og jeg lærte at det ikke er noen enkel løsning på klimaproblemet, dessverre.

Skremt av klodens energitørste
Da jeg for noen år siden reiste til De forente arabiske emirater, ble jeg skremt. Bensinen var latterlig billig. Selv om de hadde hatt sjansen til å velge en annen bystruktur, var de bygget opp rundt privatbilismen – akkurat som i Norge og resten av Vesten. Jeg innså da at det er en energitørste over hele kloden – en tørste som er vanskelig å slukke.
De fleste av jordens innbyggere ønsker samme levestandarden som oss: de vil ha hone, feriereiser, egen bil, kjøleskap og elektristet. Dette er hva som er inngående beskrevet i Thomas Friedmanns bok «Flat, hot and crowded – why we need a green revolution now». Middelklassen på jorda vokser, som i Kina, og vi blir enda flere mennesker, faktisk øker befolkningen på jorda hver dag med like mange mennesker som bor i Bergen. De vil også forbruke energi – og derfor, ifølge Fridmann, trenger vi en grønn revolusjon. Vi kan ikke ende med at de velger de samme ikke bærekraftige løsningene som oss – som i tilfellet De forente arabiske emirater. Friedmann skrev dette for ti år siden, men det er fortsatt brennaktuelt.

Det grønne skiftet er en for treig revolusjon, vi må omstille oss raskere
Mange snakker om at vi er inne i et grønt skifte. Vi har dessverre fortsatt veldig langt igjen – og tatt i betraktning all den NIMBY-ismen mot fornybar energi, kan dette ta enda lengre tid. For selv om fornybarproduksjonen har økt formidabelt de siste årene, står den bare for fire prosent av verdens energiforbruk i 2018, en beskjeden oppgang på 0,4 prosent fra året før. Det går med andre ord sakte, veldig sakte – og det er langt fra en revolusjon.
Det er ikke bare å legge seg ned og gi opp i må jobbe for en internasjonal avtale som regulerer CO2-utslippene og jeg mener at det er bra folk kjenner på fly-skam, bil-skam, kjøtt-skam, båt-skam, eller hva det er. Selvsagt må politikerne først og fremst ta ansvar, men hvis vi virkelig skal gjøre noe med utslippene vil det få konsekvenser for oss forbrukere (hvis vi da ikke er teknologioptimister). Da er det vel bare å begynne å forberede oss – fly mindre, kollektiv, kjøpe mindre, spise mer grønt – selv om hvert bidrag er et piss i havet.

Hva med Norge?
Så hva er Norges rolle opp i alt dette? Skal vi slutte å produsere olje og gass? Slutte å lete? Jeg synes at det er et vanskelig spørsmål. Jeg ble kanskje «ødelagt» da jeg jobbet i OED. Selv om Paris-avtalen overholdes og veien til 2 graders målet følges, vil det fortsatt være behov for mye olje i 2040, riktignok «bare» rundt 80 prosent av dagens forbruk, ifølge . Men hvem skal få produsere og levere denne oljen? Er norsk olje og gass en del av denne løsningen?
Med disse tallene i bakhodet mener jeg at det blir litt drastisk å avlive norsk olje og gassvirksomhet. Den store jobben blir å få klodens vestlige befolkning til å endre sine energikrevende forbruksmønster og livsstil gjennom et robust internasjonalt avtaleverk. Samtidig må det legges til rette for at den stadig økende middelklassen i resten av verden velger ikke å kopiere våre forbruksmønster. I denne prosessen kan det hende at noe av ressursene på norsk sokkel blir ulønnsomme – og spørsmålet er om det er godt nok forstått av norske politikere.

Klimaet er usynlig. Det er ikke skogen. Gå mer i den!
Selv om energi- og klimapolitikk er noe som har engasjert meg lenge, har jeg i de siste årene vært veldig opptatt av skog. Klimagassutslipp kan bli litt abstrakte (vi ser jo tross alt ikke gassen – og det kan være vanskelige å skille vær og klima fra hverandres). Mens skogen står der, overalt i landet vårt. Mye av min biofili – kjærlighet til alt det levende - stammer kanskje også fra de mange skogsturene på Krokskogen, like ved der jeg vokste opp. I fjor kom jeg ut med boken Skogens historie. Boken tar for seg skogen på mange plan; om dens dype forhistorie, om artene der, om menneskets forhold til skog – og en god del om ulv.
Jeg har blitt hektet på villmark, ordentlig villmark og urørt skog – derfor var en skogstur i en plantet granskog i Ski her forleden en lidelse. Skogen var trist og kjedelig. Det var granørken på granørken. Skogen var monoton. Til slutt fant jeg en liten plett med et par furuer og noen blåbærbusker. En lettelse! Der ble jeg. Heldigvis fredes det stadig mer skog i Norge, og nesten fem prosent av den norske skogen er per i dag vernet. En greie er artsmangfoldet, tross alt holder mange rødlista arter seg i skogen, men det handler også om at gammel skog gir oss en annen opplevelse av skog. Det er, lærte jeg under de utallige skogsturene under skrivingen av boken, langt mer givende å gå i en skog som har fått vokst seg litt til – og som ikke er frisert konstant av oss mennesker.