headerbilde
headerbilde

Hvordan ble du «grønn», Marte Wulff?

Marte Wulff måtte snakke høyt om krisen for å komme ut av klimaangsten. Nå lever hun «rimelig ok» med å være den irriterende miljøforkjemperen som tygger sojapølse på grillfest.

16.04.2021 / Marte Wulff

Marte Wulff mtime20190708160549 | Julia Naglestad

Kanskje det begynte med at jeg fikk et barn. Nye rom åpnet seg i meg da, og perspektivet utvidet seg momentant, i mange retninger. Eller så begynte det med skilsmissen like etter, da synet på meg selv som “godt menneske” ble så ettertrykkelig rokket ved. Det er også mulig det begynte mye før, med min pinsevenn-oppdragelse og overutviklede skam- og ansvarsfølelse, men egentlig kan det hende det begynte da jeg lærte å meditere. Det var i alle fall da jeg åpnet for å se på ubehag og smerte som erfaringer, fremfor opplevelser jeg helst skulle unngå for enhver pris.

Om skribenten

Marte Wulff er sanger, låtskriver og komponist i pop- og visesjangeren, med to Spellemann-nominasjoner bak seg. Hun debuterte i 2006 og har 5 soloalbum bak seg i tillegg til utgivelser med The Love Connection, VIGGO og Wulff-Stenseng. Følg Marte på Martewulff.com, på Instagram eller på Facebook.

Jeg begynte å lese. En lang rekke gode, sterke, ofte vonde bøker - både romaner og sakprosa - av kunnskapsrike, lidenskapelig forfattere som alle sammen bidro til å utvide verdensbildet mitt, litt etter litt. De opplyste meg til nye erkjennelser rundt ting jeg ikke hadde tenkt på, eller orket å se. Bøkene, og etterhvert diverse foredrag og kurs, viste meg sammenhengene mellom evolusjon og biologi, kultur og samfunn, markedskrefter, verdier og status, mangfold og enfold. Jeg ble slått i bakken av en ydmykhet overfor hvor mye jeg stadig ikke visste.

Hvordan ble du «grønn»?

I sommer publiserer vi noen historier om hvordan grønt engasjement ble vekket. Tidligere publisert:

Hvordan ble du grønn, Jørgen Randers?

Jeg tok det hele innover meg. Uansett hvor ubehagelig det var. Uansett hvor mye det omfattet meg selv og min egen livsstil.

Og så, 1. september 2017, finner man følgende post på min facebookside:

“I dag satt jeg faktisk og strigråt i et auditorium på UIO, under et arrangement om klima og livskvalitet i regi av Framtiden i våre hender. Det var på grunn av innlegget til grunnlegger Erik Dammann. Ikke fordi han sa så mye jeg ikke visste fra før, men fordi han sa det rett ut. Det er ubegripelig hvor lite fokus de store partiene har på spørsmål om planetens tilstand i valgkampen, og at de slipper unna med det. Det er ikke "klimahysteri" og “dommedagsprofetier" at vi har utryddet HALVPARTEN av alt dyreliv på jorden (bortsett fra mennesker såklart) bare på de siste femti årene. Det er fakta. Neste uke skal jeg stemme på noen av de få som er litt mindre feige, som har skjønt at vi må slutte å konkurrere og begynne å samarbeide hvis det skal være noe vits i noe som helst. Og så skal jeg bli en sånn irriterende type som snakker om klima og forbruk hele tiden og roper "ned med kapitalismen!" på Klimamarsj for et vendepunkt i morgen. Gled dere!”

Som sagt så gjort. På dette tidspunkt hadde jeg for lengst begynt å kjenne et indre press mot å gjøre noe innenfor mitt felt, altså musikk.

En avgrunn hadde åpnet seg. Alvoret i verdenssituasjonen hadde sunket inn for fullt og den trøstende tanken om at samfunnet beveger seg fremover og at det nok går bra til slutt, virket ikke lenger. Det var mørkt. Det eneste som hjalp, var å komme over seg selv og begynne å snakke høyt.

Hvis litteratur og kunst kan endre verdenssynet mitt, kan det gjøre det for flere. En og én og én blir etterhvert mange. Hvis det jeg gjør som kunstner og privatperson kan bidra til at litt flere får opp øynene for at det å fortsette som før ikke er et alternativ, gjør det jobben min enda mye mer meningsfylt enn den allerede var.

Så begynte det kanskje for alvor likevel først med klimalåta, Verden er stor. Jeg skrev om menneskeatferd og ansvar; flyansvar, helt spesifikt. Sangen skrev jeg fordi jeg var så uendelig lei av meg selv og denne tendensen til å bare unngå å snakke om ting som er vanskelig, eller ubehagelig. Klima- og miljøkrisen har lenge vært en sånn ting. Det finnes alltid noe annet man kan snakke om, men å slutte å unngå problemet har vist seg både meningsfylt og frigjørende for min del.

Nå er miljøkampen mitt hovedfokus, og det jeg vier mesteparten av min arbeidstid til. Det gjennomsyrer også hverdagslivet og mitt forhold til andre mennesker, på godt og vondt, og er ofte en kilde til frustrasjon. Noen synes visst jeg er litt vanskelig, litt ekstrem, streng, eller dømmende. Det kan være ubehagelig og trist, men det er så absolutt til å leve med. “God stemning” er ikke lenger på listen over de tingene som er mest viktig, og jeg har det rimelig ok med å være den irriterende som rister litt på hodet av pølsebergene på grillfest mens jeg tygger på en helt grei soyapølse. Hun som skryter av sin nesten helt grønne turné på sosiale medier etter at noen nettopp har lagt ut de fineste bildene fra sin siste flyferie.

Jeg har det rimelig ok med å være den irriterende som rister litt på hodet av pølsebergene på grillfest mens jeg tygger på en helt grei soyapølse.

Jeg opplever heldigvis at flertallet av de jeg snakker med er åpne for samtale, og at mange velger å la seg inspirere. De fleste skjønner at også jeg har mine svakheter og “guilty pleasures”. Bare én gang har jeg blitt skjelt ut, og den kvelden var jeg nok heller ingen god ambassadør for klimakampen. Forskjellige vinklinger og virkemidler funker på forskjellige folk, det er en øvelsessak. Jeg øver meg. Min nyeste låt Morgensorgen er for eksempel en litt mindre eksplisitt klimalåt, og handler om sorgen som fikk meg ut av “balanse” og inn på et nytt spor.

Det er ingen tvil om at miljøengasjementet har gitt langt mer enn det har kostet, i alle fall når det kommer til følelsen av mening med livet og en klarere idé om hva som virkelig betyr noe og er verd min energi. Ironisk nok er jo dette noe jeg alltid har søkt etter, i likhet med de fleste andre vil jeg tro?

Ikke minst har det nye sporet ført til flere møter med likesinnede og like-engasjerte og medfølgende inspirerende samtaler. Det har gitt mer håp og økt forståelse, og vært en spire til flere konstruktive, kunstneriske prosjekter.

Vi må gjøre noe. Vi må gjøre MYE, og jeg vil bidra som best jeg kan. Vi må, som samfunn og individer, sette oss utopiske mål. Og så må vi nå dem.

Martes leseliste

Viktigste sakprosa:

Det biologiske mennesket - Individer og samfunn i lys av evolusjon (Terje Bongard og Eivind Røskaft)

Kollaps - Hvordan samfunn går under eller overlever (Jared Diamond)

Hva skal vi svare våre barn ( Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig)

Hva vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming (Per Espen Stoknes)

Den sjette utryddelsen (Elisabeth Kolbert)

This Changes Everything - Capitalism vs the Climate (Naomi Klein)

ACT - Enkelt og greit (Russ Harris)

Letting Go (David R. Hawkins)

Viktigste skjønnlitteratur:

Frihet (Jonatan Frantzen)

Skriftemål (Lev Tolstoj)

Mengele Zoo (Gert Nygårdshaug)

Himmelblomsstreets muligheter (Gert Nygårdshaug)

Havende (Gunstein Bakke)

Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm (Geir Gulliksen)